fredag 22. april 2016

Teoretikeren 1961 skal opp på veggen - 55 år etter

For noen dager siden dukket denne gipsplaketten opp blant gammelt rot. Den er ca. 15 cm høy, og forestiller en orienteringsløper som er ikledt BSKs klubbfarger gult og blått på full fart gjennom skauen. Nederst står det "Teoretikeren 1961". Den var premie for beste teoretiker i O-gruppa til BSK vinteren 1960-61. Historien bak plaketten er denne:

Sammen med flere andre i unge-flokken på Kastellet der jeg bodde, meldte jeg meg inn i BSK i 1952. Jeg drev først litt friidrett. Løp 60 meter, hoppet lengde og høyde og løp 400 og etter hvert 800 meter).  Jeg var intet spesielt stort talent i friidrett, men best i de litt lengre løpene. Jeg hadde god kondis. Jeg spilte også fotball på småguttlaget i en sesong. Her var talentet mitt enda mindre.

I 1958 - 13 år  gammel - begynte å løpe orientering. Dette ble min idrett sammen med mine kamerater fra Kastellet (Atle og Folke Sundelin) og andre fra Bekkelaget. Sesongen varte fra begynnelsen av mai til slutten av oktober. Det var stort sett o-løp hver eneste søndag. Vi ble kjørt av pappaer til arrangementene i hele Østlandsområdet. Da sesongen var over, møttes de aktive juniorene 4-5 ganger i løpet av vinteren til trening i O-teori. Dette besto først og fremst av kartlære og -instruksjon. Læremeser var Willy Lorentzen. Vi møttes i hans bolig på Ljan.

Det ble arrangert konkurranse i kart- og løypeteori. Den besto av at vi fikk utdelt et orienteringskart hvor det var inntegnet et teoretisk o-løp med kanskje 10-12 poster. Oppgaven besto i å tegne inn det "beste" veivalget mellom postene, slik kartet presenterte terrenget. Alle kartene til deltakerne ble sendt til en dommer utenfor vår egen klubb. Mener å huske at Karl Otto Nakken i Fossum IF hadde denne oppgaven akkurat denne vinteren. Hvert løypeforslag på ble gitt poeng etter dommerens vurdering av hva som kartmessig var det beste veivalget. Dette ble gjennomført 3 eller 4 ganger i løpet av vinteren.

Hensikten var å trene opp o-løperens evne til å "se raskt" det beste veivalg når han i løp skulle bestemme seg om veivalget.

Da vinteren var slutt og siste veivalgs-konkurranse ferdig, ble alle konkurransepoeng talt opp og en vinner kåret. I 1961 ble jeg vinneren. Jeg var altså den i klubben som med kart i hånd, ble vurdert å ha de beste veivalgene på de tenkte postsøkene. Gjett om jeg var stolt av premien!

Premien, plaketten, har en ring som muliggjør opphenging på veggen. DET skjer nå - på hytta i Sigdal. Opp på veggen etter 55 år i rot-eska i kjelleren.


mandag 19. oktober 2015

Betraktninger fra en utedo i Sigdal

Jeg sitter her på utedoen og ser ut mot vannet og en gnistrende høstdag. Har fri, er sammen med kona, sønn og barnebarnet på hyttetur. Er nærobserverende til en åtteårings oppdagelser, en pappas kreativt veiledende tilstedeværelse og konas glede over å tilbringe rolige, naturskjønne dager sammen med familien.
Blåbærene bugner, de er fremdeles plukkandes. Det eneste skåret i gleden er at vi har mistet bodnøkkelen. Ikke det verste problemet jeg har vært borti, riktignok.
Jeg konstaterer altså her i utedoen, at jeg har det godt. Sola varmer.
Jeg tenker da på dem som strever med å finne fotfeste, enten via sykdom og plager, eller som personer på flukt fra nød og vold, mot en trygg tilværelse for seg og familien. Finne et sted å bo, etablere seg, få nye venner, vokse, finne ro og kanskje finne et torp et sted - med utedo. Hvor de kan sitte og meditere til suset i trekronene og se ut over et høstterreng og et vann med krusninger på.

PS. Turid fant bodnøkkelen i boblejakkelomma mi

mandag 23. mars 2015

Hva fortjener en mekler i Konfliktrådet i honorar?

(Dette innlegget er også publisert i Nye Meninger i Dagsavisen http://nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1010/thread310070/#post_310070)

Dette bildet har ingenting med Konfliktrådet å gjøre. Jeg tok det av en begeistret
tysk familie som besøkte akvariet i Ålesund september 2012
I Norge er det 22 konfliktråd som hjelper mennesker med å løse konflikter. Lekfolk oppnevnes til mekler-vervet for en fireårsperiode. Det er ca. 600 konfliktrådsmeklere i Norge. Mekleren kan reoppnevnes i fire nye år så lenge vervet skjøttes som forventet av lokal ledelse. Konfliktrådet hører inn under Justisdepartementet.
Det er tverrpolitisk enighet i Norge om at Konfliktrådet er viktig. Lederen av Justiskomiteen, Hadia Tajik, roste Konfliktrådets arbeid da hun i februar besøkte et konfliktråd. Riksadvokaten sa allerede i 2008 at samfunnet skal bruke Konfliktrådet mer enn tidligere, dvs. ved mer alvorlige kriminelle handlinger enn til da.
Siden ekstrainntekten i vervet er beskjedne NOK 10-15.000 i året for de fleste meklerne, er det ikke penger som er drivkraften. Derimot en grunnleggende samfunnsinteresse og ønske om upartisk å hjelpe personer og parter som er i konflikt med hverandre, til forsoning og gjenoppretting av skaden som har skjedd.
Meklere blir betalt for tiden det tar å sette seg inn i saken, forberedelser, kontakt, forsamtaler med partene, gjennomføring av meklingsmøtet og etterarbeid. Alt i alt går det 3-4 timer i vanlige meklinger og opp til 30-40 timer på stormøter og dialogmøter hvor mange mennesker er involvert.
Timehonoraret er NOK 195. Det er 4 år siden det ble justert, da fra 130. Før dette var det sju år siden det ble hevet fra 114. Obligatoriske samlinger og opplæring blir ikke honorert. Det er ingen overtidsbetaling eller betaling for ubekvem arbeidstid og heller ikke feriepenger. Konfliktrådets sekretariat har ikke hatt evne til å heve meklerhonoraret. Derfor må vi få politikernes oppmerksomhet om dette, og har nylig hatt et møte med politisk ledelse i Justisdepartementet - statssekretær Vidar Brein-Karlsen.
”Fagforening”
Meklerforum ble etablert av meklere for 5 år siden for å være et interessestyre for meklerne. Vår oppgave er å si hva vi mener bør endres og forbedres i Konfliktrådet. Siden vårt honorar bare er justert to ganger de siste 11 årene, blir meklernes lønnsutvikling hengende etter. Hadde honoraret blitt justert årlig etter en indeks eller fulgt et statlig lønnstrinn, hadde ulempen vært mindre.
Meklere = Beskjedne kostnader
Lønn til meklerne utgjør i beskjedne 5 - 7 % av Konfliktrådets driftsbudsjett.
Samfunnsgevinsten med løste saker i Konfliktrådet er stor. Alternativet er dyr behandling i domstoler. Dessuten er det også politisk enighet om at ”gjenopprettende prosess” øker kvaliteten i samfunnet fordi konfliktnivået mennesker i mellom blir lavere. Derfor mener vi at det er uverdig at vi nå er nødt til å påpeke urimeligheten av lavt honorar og sjeldent justering av dette og annen kostnadsdekning.
Mer komplekse og større saker
Konfliktrådet har fått fotfeste i samfunnet, og oppgavene til meklerne er blitt mer omfattende. Det kreves at meklerne holder seg oppdatert med ulike områder som praktisering av konfliktrådsloven (som ble justert i 2014) og nye metoder i stormøter. Konfliktrådet har også de senere årene fått tilført flere oppgaver, for eksempel ved vold i nære relasjoner og nå sist en koordineringsrolle i den nye loven om ungdomsstraff som ble iverksatt i fjor.
Utviklingen av meklerrollen går også i retningen av at flere av sakene må pågå på dagtid. Dette gjelder spesielt i saker hvor kommuneadministrasjon, skoler og barnevern har en rolle i saken og slike møter forventes holdt innenfor normal arbeidstid.
Meklerforum håper at Justisdepartementet og Finansdepartementet samt politikerne på Stortinget ser at det er på tide å jekke konfliktrådsmeklernes honorar og kostnadsdekning vesentlig opp til et anstendig nivå. En konkret liste over våre ønsker er levert Justisdepartementet.
Erik A. Schyberg
Leder Meklerforum - interessestyret for landets konflktrådsmeklere

fredag 31. oktober 2014

Sjøla

Sjøla
Nys, og nys.
Enda mer nys.
Nese.
Tett, og tett.
Nys og snørr,
Host.
Mandler?
Host og host.
Hark.
Hark, hark.
Stemmen opp,
en oktav.
Hes.
Snørr og snørr,
sårt, så sårt.
Vondt – og vondt.
Hals.
Tørrhoste, hostesaft.
Host.
Nesespray, luft.
Host. Snørr.
Bedre? 
Stemmen ned.
en oktav.
Gurgle.
Bedre. 
Nesespray.
Puste.
Bedre.
….
….
Joda.

lørdag 12. juli 2014

Nils Christie - Konfliktrådets far - er overdrevent bekymret for Konfliktrådets framtid

Nils Christie (foto: forskning.no)
Hvis Nils Christie er bekymret for Konfliktrådet, skal vi lytte til ham. Han er ”Konfliktrådets far”. Sjøl karakteriserer han seg nå som Konfliktrådets ”bestefar” eller kanskje ”oldefar”. Men like fullt er hans rolle som ideolog før etablering av Konfliktrådene tidlig på 90-tallet helt sentral.

Det som har bragt Christie på banen i en artikkel i Klassekampen i juni, er den nylig iverksatte ”Lov om ungdomsstraff” og Konfliktrådets rolle i dette. Ved hvert av landets 22 Konfliktråd er det nå ansatt egne ”ungdomskoordinatorer” som skal jobbe med saker hvor personer mellom 15 og 18 år dømmes etter den nye loven, noe som gir dem en tilværelse i ½ år til 3 år hvor de følges opp av et team bestående av personer fra politi, skole, barnevern og altså en koordinator som er plassert på Konfliktrådets kontor. Alternativ straffereaksjon ville ha vært fengselsstraff, som man ønsker å bruke i minst mulig grad på barn. 
Ungdomsstormøtet - "Jeg ser deg"
Men først i prosessen skal det gjennomføres et såkalt ”ungdomsstormøte” med to tilretteleggere, en oppgave som utføres av ordinære meklere i Konfliktrådet. Dette er et møte primært mellom lovbryter og dem som er berørt av den kriminelle handlingen. Dette kan være offeret, offerets familie, venner, en lærer, Hensikten med stormøtet er med Christies måte å si det på, at partene skal ”se hverandre”. Hvis de klarer dette, vil mulighetene til forsoning være til stede, eller at partene har ”blitt hørt”. Dette er sentralt i såkalte ”gjenopprettende prosesser” (norsk oversettelse av ”restoratory justice”) hvor det legges like mye vekt på offerets behov som lovbryterens. I en rettsal er dette ikke tilfellet. Der er lovbryteren i fokus, og offeret har eventuelt vitnestatus.

Avslutningsvis i stormøtet, skrives det en avtale som bekrefter det som man har sagt og blitt enige om i møtet. Den kan beskrive offerets situasjon, og den kan også ha ord om ”forsoning” dersom det har skjedd i møtet. Dette er sikkert ikke mulig i alle saker. Siden deltakelse i et slikt stormøte er frivillig, vil det noen ganger føles umulig for et offer å stille. Da vil stormøtet kunne gjennomføres uten offer, men kanskje med andre personer som kan tydeliggjøre konsekvensene av den straffbare handlingen. Dersom dette ikke er mulig å få til, kan det ikke gjennomføres et slikt stormøte.

Ungdomsplanen - Nær oppfølging av lovbryteren
Men uansett skal det (deretter) lages en ”ungdomsplan” for lovbryteren som han er enig i. Dette er en skreddersydd plan med krav som ungdommen må innfri. Den består av en aktiv oppfølging i 6 måneder til 3 år av ungdommens hverdag, noe som også aktiviserer nettverket rundt ungdommen. Eksempelvis krav til klokkeslett når han skal være hjemme hver dag, krav til og oppfølging av skolegang, krav om gjennomføring av kurs i sinnemestring, periodisk testing for å hindre rusmisbruk og andre tiltak som kan gi lovbryteren sjanse til å lære av det som har skjedd, og å rehabilitere ham. Dersom ungdommen bryter avtalen, må han sone i fengsel. Men, som nevnt, er det i seg selv ikke ønskelig i Norge at ungdommer under 18 år plasseres i fengsel 1).

Opplegget består altså av to elementer: ”Ungdomsstormøte” og ”ungdomsplan”. Den første må kunne sies å være 100 % i Konfliktrådet tradisjonelle ånd med ”gjenopprettende prosesser”. Det andre elementet – ungdomsplanen – er nytt og kan godt sies å være et strafferettslig element. Det er denne siste som gjør at Christie mener at koordineringen ikke burde vært lagt til Konfliktrådet, men til Kriminalomsorgen. Det argumentet forstår jeg, og hadde ungdomskoordinatorene blitt ansatt i Kriminalomsorgen og ikke i Konfliktrådet, ville vel det også kunne fungert. Men når så ikke har skjedd, så må det være gode grunner til dette. Vi kan vurdere om organiseringen slik den har blitt, vil påvirke Konfliktrådets karakter i negativ retning, slik Christie er bekymret for.

Konfliktrådet har ikke tidligere vært en del av strafferettsystemet
Mekling i Konfliktrådet skiller seg fra konfliktløsning i domstolene hvor det ofte handler om at påtalemyndigheten får rett og ”vinner” over den påtalte. I mekling brukes dialogen - slik at partene i større grad får innsikt i hverandres handlinger, synspunkter og følelser. I konfliktrådsmøtet har du selv innflytelse på hva som skal stå i avtalen og hva som må til for å gjenopprette skaden” (konfliktraadet.no). 

Meklingen skal hjelpe til å skape nærhet slik at partene kan forstå hverandre. Den andre parten skal forklare hvordan saken ser ut og oppleves, og å gi den andre en sjanse til å be om unnskyldning. Dersom det skjer, er verden blitt et litt bedre sted å leve.

Christie har sagt at straff i en domstol er samfunnets måte å ”pine” lovbryteren. I Konfliktrådet ønsker han ikke et høyt profesjonsnivå (jurister og sosionomer). Meklerne skal være ”vanlige mennesker”. Noe de også er. Og advokater skal  normalt ikke være med i meklingsmøter.

Vil oppgavene i Ungdomsplanen ødelegge Konfliktrådet?
Spørsmålet er så om plassering i Konfliktrådet  av den som skal koordinere ungdomsplanen, gjør at vi dermed får ”et annet Konfliktråd”, en annen type Konfliktråd enn det vi har hatt i 20 år. Gjør dette at vi går fra et sted hvor det skjer ”møter mellom mennesker” til å bli et ”kontrollorgan” spør Christie. Nei, mener jeg. Jeg baserer mitt synspunkt på ett års erfaring med ungdomskoordinator i eget Konfliktråd. Sjøl har jeg 20 års erfaring som mekler. Ungdomskoordinatorens eksistens har overhodet ikke påvirket min hverdag som mekler. Således har ikke ”Konfliktrådet i Buskerud” noe annet preg i dag enn det hadde før ungdomskoordinatoren ble ansatt. Jeg har riktignok ikke vært tilrettelegger av et ungdomsstormøte ennå, men jeg håper på en slik oppgave snart.

Christie har snakket om dette i tillegg til innlegget i Klassekampen 17. juni. Et intervju er publisert levvel.no  http://www.levevei.no/2014/07/episode-101-a-kunne-motes-i-naerhet-er-menneskeverdets-arnested/. Intervjuet er gjort av James Alexander Arnfinsen som selv er mekler i Konfliktrådet. Jeg har lyttet til intervjuet, og det er alltid en fornøyelse for en mekler å høre på Christie. Men i det timelange intervjuet er Christie mest opptatt av  det som skjer i Ungdomsplanen. Han nevner overhodet ikke noe i intervjuet om stormøtet som er så viktig for å skape erkjennelse hos lovbryteren og eventuell forsoning – at partene ser hverandre. Da blir det i beste fall som om Christie underkjenner eller ser bort i fra stormøtets betydning i saken. Det kan jeg sjølsagt ikke tro at Christie gjør, men i hvert fall konsentrerer han seg om å si at det å administrere ungdomsplanen burde vært lagt til Kriminalomsorgen. Ja, han sier at Konfliktrådene blir ”ødelagt” av dette. Han tror til og med at naboer med konflikt i framtida ikke vil gå til Konfliktrådet, de vil gå til ”et annet sted”. Alt dette ødelegger forventningene til Konfliktrådet. De gamle oppgavene blir borte pga. kontrolloppgavene, sier han.

Christie er overpessiminst
Jeg deler overhodet ikke Nils Christies pessimisme. Jeg tror at det er nettopp oppgaven med et møte mellom de involverte i saken – stormøtet - som er grunnen til at Ungdomskoordinatorene er plassert på Konfliktrådets lønningsliste, ikke Kriminalomsorgen. Muligens skal vi være glad for Christies pessimistiske spådommer. I Konfliktrådet må vi arbeide for at det ikke blir noe av hans spådom. 

Jeg kjenner sjølsagt ikke til andre grunner som eventuelt kan belyse akkurat etatvalg for ungdomskoordinatoren. For eksempel at det kanskje var lettere å inkorporere ungdomskoordinatorene i Konfliktrådet enn i Kriminalomsorgen. Kanskje Justisdepartementet kan belyse dette?

Det er vanligvis mye enklere å være pessimist, enn å være optimist. Dersom pessimisten får rett, kan han si: Var det ikke det jeg sa? Dersom han ikke får rett, kan han si: Takk og pris! Jeg kjenner ikke til hvilke planer man har for å evaluere denne ordningen og påvirkning på Konfliktrådets ”sjel”. Men jeg vedder 100 kroner på at Christie kommer til å si, når en slik evaluering foreligger om noen år:

Takk og pris!

1) I følge straffeloven paragraf 52 a) kan ungdomsstraff med ungdomsstormøte og ungdomsplan etter konfliktrådsloven kapittel IV idømmes i stedet for fengselsstraff når 
• lovbryteren var under 18 år på handlingstidspunktet, 
• lovbryteren har begått gjentatt eller alvorlig kriminalitet,
• lovbryteren samtykker og har bosted i Norge, og
• hensynet til straffens formål ikke med tyngde taler mot en reaksjon i frihet.
Dersom lovbryteren bryter betingelsene for dommen, kan fengselsstraff fullbyrdes.



tirsdag 6. mai 2014

Nytt Meglerforum, konfliktrådsmeglernes interessestyre er valgt for 2 år. God valgdeltakelse



Konfliktrådet har oppnevnt ca. 600 meglere i Norge. De er knyttet til 22 lokale konfliktråd. 
Meglere er oppnevnt for 4 år ad gangen. Dette er et offentlig, betalt verv. Meglerne får 
godtgjort tiden de bruker på hver sak, som varierer mellom 2-3 timer til 30-40 timer i saker 
der megling foregår i stormøter. Siden dette er et verv, kan ikke meglerne kreve 
tariffavtale e.l. 
Meglerforum arbeider for meglernes interesser. Saker det er arbeidet med de siste årene er 
f.eks. felles regler for oppnevning av meglere, forenkling av honorarsystemet, tariffregulering 
av meglerhonoraret og kvalitetssikring av megleropplæringen. 
Nytt valg er nylig gjennomført. Siste dag for å stemme var 25.4, og 193 meglere - 1/3 av
meglerne) hadde da stemt. Dette er veldig bra - og betydelig bedre enn for to år siden. 
Da har Meglerforum et skikkelig mandat.
Den geografiske spredningen god, og for første gang er også de nordligste fylkene er 
representert i Meglerforum. 5 styremedlemmer og 2 varamedlemmer er valgt for to år.


Valgresultat 

Antall personer som har stemt = 193

Valgdeltakelse 33,2 %

Valgt til

Erik A. Schyberg, Buskerud
46.6%
Styremedlem
Sølvi K. Pettersen, Vest-Finnmark
40.4%
Styremedlem
Mari Ann Bjørkli, Nordland
38.3%
Styremedlem
Mona Lilleng Strand, Sunnmøre
36.3%
Styremedlem
Steffen Rame Wulfsberg, Bergen
31.6%
Styremedlem
Roy Bjelke, Vestfold
31.1%
Varamedlem
Gunnar Treu Jacobsen, Oslo og Akershus
26.4%
Varamedlem
Siri Heide Hannestad Larsen, Østfold
25.9%

Tom Spjeldnæs, Hedmark
21.2%
Senere har stryret konstituert seg med Schyberg som leder og Pettersen som nestleder.

mandag 10. mars 2014

Hvordan er det mulig frivillig å besøke en innsatt i fengsel?

Jeg ble frivillig i Oslo Røde Kors i 1990. Da var jeg bankmann og var ansvarlig for markedsføring av DnB Telebank, som var elektroniske tjenester til bedrifter og privatpersoner. I dag vet vi alle hva nettbank er for noe. Noe av det vi drev på med i 1990, var forløperen til nettbank. Jeg betalte for eksempel min første regning med Telebank (fra min PC via oppringt telefonlinje/modem til banken) i 1986, omtrent ti år før nettbank ble en realitet.
Bredtveit fengsel, Oslo - foto: flutnace

På et møte i Reklamebyråforeningen hvor jeg holdt et foredrag, ble jeg spurt av min venn, Hansi Borchenhagen, som var leder av visitorutvalget på ”Bredtveit fengsel og sikringsanstalt” som det het den gangen, om jeg hadde hørt om ”visitor i fengsel”. 
Det hadde jeg. Ikke så lenge før han spurte meg, hadde jeg sett et innslag på TV, antakelig på ”Norge rundt” på NRK, om en person som besøkte en innsatt i et norsk fengsel. Derfor ble jeg umiddelbart nysgjerrig og svarte ”ja” da jeg ble spurt om jeg hadde lyst til å bli visitor. Jeg var 45 år gammel og meldte meg deretter inn i Røde Kors. Det stilles bestemte krav til personer som skal være visitorer. Du må ha rent rulleblad og over 25 år. Og så må du være egnet til oppgaven. Alle kandidater blir intervjuet av visitorutvalget for å kartlegge dette. Deretter er det obligatorisk vistorkurs. Så får man et ID-kort og man er klar til tjeneste. Den gang hadde jeg arbeidsplass på Løren. Derfor var det ikke lange svippturen etter arbeidstid opp til Bredtveit.
Opplegget
Før jeg sa ja til å bli visitor måtte jeg tenke gjennom hva dette innebar. Opplegget er veldig enkelt: Godkjente visitorer melder besøk for en innsatt som de er blitt tildelt av kontaktpersonen i fengselet. I 1990 var dette sosialkonsulenten på Bredtveit fengsel. I dag er det fengselspresten. På avtalt tidspunkt ringer man på ringeklokka i porten til Bredtveit, blir sluppet inn og melder seg i vakta. Så går man inn i et besøksrom som ligger i gangen innenfor vakta. Deretter dukker den innsatte opp i lag med en betjent som har fulgt henne fra avdelingen. Vi setter oss i besøksrommet, og er for oss selv til besøket er ferdig. Det er ikke noen oppskrift om hva man kan snakke om, men i kurset lærer vi hva vi skal være forsiktige med å ta opp. Min erfaring er at den innsatte styrer det meste av samtalene, men med noe assistanse av spørsmålene jeg stiller. Besøket varer halvannen til to timer, og besøkshyppigheten er annenhver uke.

Utfordringen
Ok, når dette er så ”enkelt”, hva er da utfordringene? Kona mi lurte veldig på i starten om jeg kom til å bli oppsøkt av den innsatte etter at soningen var ferdig. Dette har aldri skjedd, bl.a. fordi jeg gjør oppmerksom på i første møte hva jeg kan og ikke kan gjøre for den innsatte. Visitoren kan ikke opptre på den innsattes vegne i eller utenfor fengselet, eller gjøre tjenester for den innsatte, for eksempel gi beskjeder til og fra venner og familie. Kontakten mellom oss opphører når soningen er ferdig.
Jeg har blitt spurt mange ganger om hvordan det er mulig for meg å møte et menneske som jeg vet har gjort noe kriminelt. Jeg husker ennå spørsmålet i intervjuet med visitorutvalget da jeg skulle bli visitor: "Vil det kunne bli et problem for deg hvis du fikk vite at den du besøker har drept et barn? Eller voldtatt en kvinne. Eller torturert et menneske?"

Så hva er det som gjør at det er mulig for meg som menneske å møte en innsatt som menneske? Dette dreier seg selvsagt om mine holdninger og mine fordommer. Jeg kan ikke ha fordommer mot en kriminell person som sådan. Dette betyr ikke at jeg ikke har nokså klare oppfatninger om ulovligheter. Men å være visitor er veldig god trening i å forholde seg til egne fordommer. Antakelig må fordommer være lavmelte hos den som vil bli visitor. Egentlig har nok alle mennesker, meg selv inkludert, fordommer mot dette og hint. Jeg har i løpet av min visitortjeneste i 24 år besøkt personer dømt for drap, noen var dømt for å være narkotikakurér, noen har vært dømt for å ha ranet super‘n, truet en annen med kniv, svindlet, eller dømt for andre større eller mindre alvorlige forbrytelser. Det sier seg selv da at jeg ikke kan forholde meg til hva ”min innsatt” har gjort. Jeg forholder meg til hva min innsatt er. Som person. 

Prinsipper og rettigheter
Til dette får vi god hjelp av å følge Røde Kors-prinsippene som styrer all virksomhet i Røde Kors globalt. http://www.rodekors.no/vart-arbeid/folkerett/rode-kors-prinsippen/ De sju prinsippene gir oss overordnete mål, midler og metoder. Det er to målprinsipper: Humanitet og Upartiskhet.

For å ta det siste først: Vi skal møte dem vi hjelper uten hensyn til nasjonalitet, rase, religion, samfunnsklasse eller politisk overbevisning. Da kan vi vel tilføye for oss visitorer: Uten hensyn til hva de har gjort.

Så er det prinsippet om Humanitet - som er hovedmålet for Røde Kors. Å være human betyr å vise godhet overfor et annet menneske. Det kreves altså av oss visitorer at vi viser godhet overfor den vi besøker. Jeg kan selvsagt ikke gjøre det hvis jeg fordømmer henne pga. det hun har gjort.
Men jeg vil gjerne trekke inn noe enda mer overordnet som jeg forholder meg til, noe jeg lærte om på en gruppeledersamling i Røde Kors for noen år siden. Om FNs menneskerettserklæring. Foreleser var filosofen og universitetslektor ved UiO Tore Frost. Verdenserklæringen om Menneskerettighetene ble vedtatt den 10. desember 1948 i Paris av FNs 3. Generalforsamling. Eleanor Roosevelt, president Franklin D. Roosevelts hustru, var leder av komiteen som utarbeidet utkast til erklæring. Av FNs 58 medlemmer i 1948, stemte 48 land ja, ingen land stemte mot og 8 land avsto (Sovjet, Hviterussland, Ukraina, Tsjekkoslovakia, Polen, Jugoslavia, Sør-Afrika, Saudi Arabia). 2 land var fraværende (Jemen og Honduras).

Erklæringen inneholder 30 artikler (om menneskeverd, rettigheter for alle, rettssikkerhet, privatliv, bevegelsesfrihet osv.). Men før disse artiklene, innledningsvis i erklæringen, står det beskrevet sju forutsetninger som er begrunnelsen for at FN kan kunngjøre en verdenserklæring om menneskerettigheter. Den aller første forutsetningen er:

Da anerkjennelsen av iboende verdighet (inherent dignity) og av like og uavhendelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden,  ...

Begrepet ”iboende verdighet” blir i noen norske oversettelser av erklæringen til ”menneskeverd”, men jeg synes ”iboende verdighet” er en bedre oversettelse av ”inherent dignity”.   Altså: Alle mennesker innehar iboende verdighet fordi de ER mennesker. Alle mennesker innehar like rettigheter av denne grunn.
Så kan vi tilføye: Uansett hvordan de har oppført seg, hva de har gjort, hva de ikke har gjort og hvordan de har opptrådt i forhold til andre mennesker her på jord. 

Slik iboende verdighet hos alle mennesker fritar oss ikke fra ansvar for våre handlinger, men det setter oss som mennesker i en posisjon der vi kan kreve rettigheter – menneskerettigheter, av den staten som styrer oss.

Tankeeksperiment
For å teste ut mine tanker om hvorfor jeg besøker en innsatt uten kvaler eller betenkeligheter, kan jeg gjøre et tankeeksperiment: Hva hvis koordinatoren for visitortjenesten i Oslo Røde Kors ringte meg å sa: ”Hei Erik, vi har fått beskjed om at Anders Behring Breivik ønsker besøk av Røde Kors. Kan du tenke deg å bli hans visitor?”
I motsetning til dem jeg besøker for første gang, som jeg vet ingenting om før første besøk, bortsett fra et navn og at de er i fengsel fordi de antakelig har gjort noe galt, vet de fleste nordmenn veldig mye om hva Breivik har gjort for gale ting. Med denne kunnskap, kan vi være visitor for en mann som Anders Behring Breivik?
Ja det kan vi. Han fortjener menneskelig respekt fordi han er et menneske som besitter iboende verdighet. Derfor kan vi besøke ham. For alt jeg vet, har han visitor allerede. Dersom så er tilfelle, vet vi ikke dette, fordi visitoren har taushetsplikt. Taushetsplikten innebærer både å tie om hva den innsatte sier til meg, og at jeg er hennes visitor. Dersom jeg tilfeldig skulle møte en av dem i det fri jeg tidligere har besøkt, skal jeg på ingen måte avsløre overfor noen at jeg kjenner henne som tidligere innsatt.

Måten å møte en innsatt er nokså likt med det som den nå pensjonerte presten på Ila, Odd-Cato Kristiansen, sa på et møte for visitorene i Oslo Røde Kors for en tid tilbake: ”Jeg kan være prest for enhver innsatt fordi de er mennesker som jeg møter med menneskelighet”. Cato sa for øvrig også at han har skjønt på Ila at det er to personer de innsatte ikke ”kødder med”: Presten og Røde Kors-visitoren.

Min oppsummering av mine holdninger som jeg har med meg når jeg drar til Bredtveit for å besøke min innsatt, er:
·      Respekt - Jeg ser deg.
·      Amoral - Jeg vurderer ikke hva du har gjort.
·      Interesse - Hvem er du? Hva interesserer deg?

Jeg pleier å si at det ikke er noe menneske på denne jord jeg snakker mer med ”på ordentlig” enn den jeg er visitor for – bortsett fra kona. To timers uforstyrret samtale uten telefoner, radio eller TV, annenhver uke, er ganske mye samtale.

Hva vi snakker om? Det bestemmer hun jeg besøker. Men jeg spør alltid om musikkinteresse. Om hjemstedet. Om andre interesser. Om skole. Om business, for eksempel hvordan det er å drive en annanasfarm i Nigeria. Eller hvordan skolevesenet er i Tanzania. Eller om matteleksa eller stilen som skal skrives. Mange innsatte ønsker også å snakke om sitt liv før fengsel og i fengsel. Vi lærer mye om hvordan det er å sone.

Kort sagt, jeg har lært mye på Bredtveit. Men mer enn dette får du ikke vite :-)