If you pay peanuts, you get monkeys

Jeg har vært megler i Konfliktrådet siden starten for 16 år siden. Den gang var Konfliktrådet kommunalt. I min kommune, Lier, ble dette organisert i et interkommunalt samarbeid mellom kommunene Drammen, Røyken, Hurum, Nedre-Eiker og Lier. Vervet fikk jeg etter søknad og  intervju med sosialsjefen i Lier, lederen av Konfliktrådet og en politimann. Grunnen til at jeg fikk interesse for å bli megler var at jeg har et forholdsvis sterkt sosialt engasjement, og jeg tenkte at et slikt verv ville være interessant og utviklende for meg selv. Her fikk jeg rett. Det har vært lærerikt, til tider morsomt, interessant og engasjerende.
1. januar 2004 ble Konfliktrådet statlig. Det er 22 Konfliktråd i Norge i dag. Mitt har administrasjon i Drammen der det er 2,5 stillinger i administrasjonen.
Lønna elendig
Lønnen var ikke bra. Mener å huske at timehonoraret i starten var litt over 100 kroner. Etter 10 år ble honoraret økt til kr. 130 pr. time, som er uendret siden. I brev fra Konfliktrådets leder Per Andersen til alle meglere i dag får vi vite at årets statsbudsjett ikke gir rom for noen økning av honoraret i 2011. Andersen levner oss litt håp ved at han sier han "skal møte justisministeren 5. november og vil nok en gang benytte anledning til å ta opp situasjonen omkring meglerhonoraret".
Hver sak jeg megler i Konfliktrådet tar i gjennomsnitt totalt 4 timer med å lese sakspapirer/sette seg inn i saken, kontakte partene og avtale tidspunkt og sted for meglingsmøtet samt selve meglingsmøtet. I tillegg får jeg et fast beløp på kr. 80 til å dekke porto (innkallinger), telefon, printblekk, papir o.l. Dessuten dekkes parkeringsutgifter. Derfor sender jeg regning på ca. kr. 600 pr. sak, hvor jeg selvsagt trekkes skatt for honoraret.
Jeg har ennå ikke møtt noen megler som gjør dette motivert av penger. Ikke jeg heller. Men jeg mener at vi bør få lønn som fortjent. Konfliktrådsordningen får mye skryt for tiden, ikke minst er justisministeren fornøyd slik han er å tolke hver gang han uttaler seg om det.
Ikke lønn
Et problem er det at dette ikke er lønn i vanlig forstand for "arbeid", men heller et "honorar" siden vi ikke er ansatt i Konfliktrådet. Å være megler er et oppnevnt offentlig verv. De ansatte i administrasjonen sentralt og lokalt er antakelig alle sammen medlemmer av forskjellige fagforeninger. Lønna er regulert av årets tariffavtaler. Et slikt system har vi meglere overhodet ikke. Vi kan ikke "organisere" oss og kreve tariffavtale. Jeg kunne ha ønsket at mitt forhold til Konfliktrådet var ordnet i avtale mellom Konfliktrådet og Econa (Siviløkonomene) (Akademikerne) hvor jeg er medlem.
Meglerforum
Nylig valgte meglerne allikevel et uformelt styre - Meglerforum - 7 personer fra hele landet som skal arbeide for meglernes interesser og velferd. Det er imidlertid helt opp til Konfliktrådets leder Per Andersen om han vil ta dette forum på alvor eller ei. Foreløpig ser det bra ut, men vi meglere har ingen "tvangsmidler". Vi kan selvsagt trekke oss som meglere. Dette vil neppe mange meglere gjøre. Dertil er vi FOR idealistiske, og vi har andre jobber som dekker behovet for smør på brødet. Det er allikevel å håpe at Konfliktrådets leder vil sørge for at meglerhonoraret i det minste blir indeksregulert. Hvis dette hadde vært tilfelle, skulle meglerhonoraret i dag vært kr. 164* som er 26 % mer enn da det sist ble justert. Jeg tviler på om mange synes 164 kroner timen er spesielt bra, forresten. Noen mener at sammenlignbare statlige verv betales med 300 kroner pr. time.

Det er et stykke igjen.

* Kilde: Meglerforum, basert på beregninger i Forbruker- og administrasjonsdepartementet 

EDIT 11.11.10
Undertegnede har fått flere reaksjoner på dette innlegget fra  andre meglere i Meglernett - meglernes lukkede websider. Noen synes mitt innlegg er veldig pengeorientert, og peker på at meglerne får mye annet igjen for sitt virke som megler. Slike synspunkter deler jeg, men nå var det altså lønna som var i fokus. Konfliktrådets leder Per Andersen har skrevet et innlegg i Meglernett hvor han sier at meglernes honorar burde vært kr. 180/time og at den bør indeksreguleres slik at den justeres hvert år. Hans syn ble presentert for justisminister Knut Storberget 5.11. I dette møtet sa justisministeren bl.a.:
- Det er ikke noe sted i vårt budsjett hvor vi får mer igjen for hver krone enn hos konfliktrådene.  
Mer om dette kan leses på Konfliktrådets websider her. Justisministerens uttalelse er lovende, så vi får se hva som skjer.

EDIT 2.12.10
Den 30.11 fikk vi meglere oversendt fra vår lokale leder en melding sendt av Per Andersen (leder av Konfliktrådet) 29.11 om Justiskomiteens midlertidige innstilling om bedsjettet til Konfliktrådet for 2011. Teksten i denne vitner om at alle politikerne i komiteen er klar over lønnsforholdene for meglere. Det er veldig hyggelige og rosende ord de gir Konfliktyrådet og meglerne. Bare hør her:

Midlertidig innstilling fra Justiskomiteen

• Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil syne til den gode jobben konfliktråda gjer for å bidra til at konfliktar vert løyst på konstruktive måtar i staden for å bli brakt inn for domstolane, noko som òg bidreg til å førebyggje at unge kjem tidleg inn på ein kriminell løpebane. Fleirtalet syner til Innst. 2 S (2010-2011) der løyvinga til konfliktrådas arbeid blir auka med 2,6 mill. kroner for å sette desse betre i stand til å handtere fleire saker. Styrkinga skal mellom anna gå til auka meklarhonorar og sakshandsamingssystem, herunder naudsynt IKT-verktøy. I utviklinga og bruken av ny meklingsmetodikk er det viktig å rekruttere og behalde gode og kvalifiserte meklarar. Meklarhonoraret er ikkje auka sidan 2004. Også konfliktråda treng formålstenleg IKT-verktøy slik at sakene handterast så effektivt som mogleg og at det blir mogleg å hente ut mellom anna god og rett statistikk.
• Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil berømme konfliktrådene for det samfunnsnyttige arbeidet som gjøres landet rundt. Disse medlemmer har tro på at konfliktrådene spiller en viktig rolle i det forebyggende arbeidet og har en konfliktreduserende effekt i mange situasjoner. Disse medlemmer mener dessuten det er viktig raskt å legge til rette for økt bruk av konfliktråd og stormøter, som supplement og alternativ til ordinær domstolsbehandling. Særlig ved lovbrudd hvor unge er involvert er det viktig med den raske, gode og direkte måten saken kan avgjøres på i et konfliktråd. Konfliktrådenes meglere arbeider i det vesentlige på frivillig basis, med en nær symbolsk godtgjørelse. Disse medlemmer viser til at godtgjørelsen for dette arbeidet har vært uendret siden 2004.

EDIT 17.2.11
Epost fra min leder 19.1:

Gledelig melding fra sekretariatet kom akkurat nå: Meglerhonoraret justeres pr. 1. februar 2011 opp til 175 kroner timen. Engangsrefusjonen pr. meglet sak justeres til kr. 100. Engangsrefusjon pr. tilrettelagt stormøte justeres til kr. 120.

Harrystyrer

(foto: patenstyret.no)
Ansgar Gabrielsen var næringsminister som i 2002 bestemte at folkeaksjeselskaper (ASA) skal ha likevekt mellom kjønnene i styrene, dvs. minst 40 % kvinner. Ære være Gabrielsen for dette. ASAene fikk over 5 år på å tilpasse seg dette. I samme periode ble det vedtatt endringer i Finansloven som innebar at en del ASAer ble gjort om til ASer. Et AS har ikke krav til kjønnsballanse i styret, og dermed kunne noen selskaper - ganske mange forresten - lure seg unna kvotering i styret..

I Aftenposten 13.10 kan vi lese at det nå er halvparten så mange ASAer i Norge enn i 2002, 357 stk. 27 september, og at en tredjedel oppgir kvoteringsloven som årsak til omleggingen (Kilde: Institutt for samfunnsforskning). Å oppgi et slik begrunnelse er det nok noen av styrelederne som skjønner er spesiell, og de har sikkert da latt være. Derfor er det nok noen "mørketall" her. Andre årsaker kan for øvrig være enklere registreringsregler og lavere kostnader ved dette.

Hva skal man nå si? Jeg har tidligere sagt at styrene har lang tradisjon og erfaring med å finne menn, ikke kvinner. Vi snakker da om nettverk og kontakter. Menn som leter etter menn, finner ikke kvinner. Selskapene hadde over fem år på å rette på dette, men noen ga altså opp. Da kan man lure på kvalifikasjonene til styrene. Kanskje det er forretningsmuligheter i å lære styrene hvordan de kan finne kvinner? Eller kanskje ikke, fordi de VIL ikke ha kvinner med på laget. Harrystyrer, sier jeg da. 

Alle disse selskapene er per definisjon relativt store, siden de tidligere var ASAer. Og så klarer de ikke å organisere en leteaksjon for å finne to-tre kvinner som kan gå inn i styrene? Utrolig!

Vi kan altså konkludere med at endringer i lovverket gjorde at en del selskaper kunne endre selskapsform til ASer. Dette var en gavepakke til de styrene der det sitter menn som ikke vil ha kvinner inn i styrene. I 100 selskaper var det dette som var årsaken.

Et eksempel på selskap som gjorde en slik beslutning var i følge Aftenposten forvaltningsselskapet Norcap som har fem mannlige styremedlemmer i dag. De ville heller endre organisasjonsform enn å finne kvinner til ASA-styret: - Vi mener det er egnetheten til styremedlemmene, fremfor kjønn, som bør være avgjørende for styresammensetningen. I Norcap, som da hadde fire menn i styret, ville vært nødt til å ansette tre kvinnelige styremedlemmer. Alternativt måtte vi si opp flere velfungerende styremedlemmer og erstatte disse med minst to nye, kvinnelige styremedlemmer. Det var derfor mer formålstjenlig for oss å endre vår organisasjonsform, sier daglig leder Michael Mackrill i Norcap.
At det ikke er et kjempestort antall kvinner som har hatt styreerfaring er et resultat av tidligere tilstander som altså høyrepolitikeren Gabrielsen ønsket å gjøre noe med. Høyre har så vidt jeg skjønner, endret litt syn på dette og mener nå at kjønnskvotering er feil. FrP er på samme ståsted. På et fremtidig tidspunkt vil Norge nå en "kritisk masse" når det gjelder antall kvinner som er styremedlemmer. Da vil det bli enklere for Norcap og andre å finne slike, også kompetente.
Hvis de vil og tør da.

Dårlige tenner - barnemishandling eller omsorgssvikt?

(ill: Brad C Lawley Art)
Jeg følger Barneombudet på Twitter. I følge profilteksten på Twitter har Barneombud Reidar Hjermann som hovedoppgave å fremme barns interesser overfor det offentlige og private, og følge med i utviklingen av barns oppvekstkår. Dette støtter jeg selvsagt 100 %. Jeg synes Hjermann har tatt mange gode initiativ for å fremme barns interesser og sikkerhet.

I dag har Hjermann twitret om at norske tannleger må følge med og varsle dersom barns tenner ikke er tatt vare på, og kanskje dårlig skjøttede tenner er tegn på omsorgssvikt overfor barnet. Bra. President i Tannlegeforeningen skriver her at han tar barneombudets utfordring på alvor. Bra, det også.

Så da kan vi regne med at når det dukker opp et barn med veldig dårlige tenner hos en tannlege, vil barnevernet umiddelbart få en bekymringsmelding om dette. Og deretter vil mulig svikt i foreldrenes omsorg overfor barnet bli undersøkt nøye.

Neppe.

• Er virkelig tannleger annerledes enn folk flest - som helst ikke vil bry seg med ubehageligheter i andres liv ?
• Reagerer alltid lærere når barn aldri er i godt humør på skolen, eller at de oppfører seg annerledes og kanskje mer utagerende en før?
• Reagerer vi hvis vi ser gjentatte foreldreoverhøvlinger av de samme nabobarna?
• Reagerer vi alltid når vi ser en pappa som i kjøpesenteret napper et barn veldig hardt i armen av en eller annen grunn og ber det om å holde kjeft?
• Reagerer vi alltid når noen gjør mot et barn noe som vi synes de ikke burde gjøre?  

Neppe.

"Christoffer ble bare åtte år. Han ble sviktet av alle" sto det i Dagbladet da dent tragiske historien om gutten i Vestfold som døde av mishandling over lang tid, ble fortalt. Dette forteller at det skal veldig mye til før noen reagerer på omsorgssvikt og mulig vold overfor barn. Det er bra at slike saker blir presentert i sin forferdelige bredde. Det er håp om at vi alle sammen lærer mer om hva som kan skje og hvorledes det skjer. Informasjon - og dermed kunnskaper - er antakelig det eneste som kan øke sannsynligheten for at et barns helvete blir oppdaget av utenforstående - deg og meg - før det er for sent.

Akkurat som kunnskaper om tannhelsa til et barn kan det. Slik at vi kan gjøre noe med det.

PS. Hvis du bytter ut "vi" med "jeg" i den punktvise listen over, blir den mer ubehagelig.

EDIT 2.6.11
Barneombudet twittrer i dag om artikkel i danske Politiken "Tandlæger afslører vold mod" børn 

Einar Due in memoriam

(fotos: flutnace)

Vår kjære venn Einar Jon Bingen Due er død 63 år gammel. Han har kjempet optimistisk og tappert i ni måneder mot kreft i bukspyttkjertel med komplikasjoner.

Einar var fra Tønsberg og bodde i sitt voksne liv ved og i Oslo. Han ble siviløkonom på Heriot-Watt University, Edinburgh i 1972. Et nært vennskap med andre norske studentpar ble til Scotlandsgjengen da vi alle kom hjem til Norge etter studiene. Einar hadde først markedsføringsjobber i reklamebyråer, mobiltelefonselskap og dataprogramvarefirma. På slutten av 80-tallet importere han store seilbåter til Norge. For 12 år siden brøt han tvert med dette og startet enkeltmannsforetak som snekker og innreder. Einar hadde nemlig veldig gode praktiske ferdigheter med hammer og sag. I denne jobben fant han virkelig seg selv. Han trengte absolutt ikke markedsføre seg for å lykkes. Gode anbefalinger var viktigste reklamebudskap.

Einars interesse for god mat og vin har hans store vennekrets hatt glede av. Også reiser med venner har det blitt mange av gjennom årene. For ett år siden var Scotlandsgjengen på vingårdtur i Duorodalen. Her var Einar i sitt ess. Han fikk heldigvis også realisert turer til Sveits, Italia og Frankrike mens han var syk, med godt hjelp.

Stor omsorg, hjertelig latter og engasjert debatt med klare standpunkter til aktuelle problemstillinger i politikk og hverdagsliv var typisk. Yndligsstedet hans var hytta Synberget ved Javnin sammen med familien.

Under sykdommen fikk han med seg sønnens bryllup. Han rakk akkurat å få vite at han var blitt bestefar på nytt, siden Nina nedkom samme dag i England som Einar døde. Han registrerte beskjeden med et bredt smil, før han sovnet inn noen timer etterpå. Det er ufattelig at Einar ikke er mer. Medfølelse og tanker går til hans trofaste Inger Marie, samt Nina og Martin med familier. 

Einars minne vil leve evig i våre sinn.

EDIT: 21.10
Einar Due bisettes i Vestre Gravlund kapell 26.10 kl. 12.30 

Slik ble jeg munnharpespiller

(fotos: flutnace)

Fra tid til annen oppdager jeg noe jeg har visst lenge. Men så har jeg ikke helt vært klar over det. Viktige erkjennelser er ikke alltid enkle å fatte. Man vet ikke hva man liker, før man har mistet det. Da er det fint at man oppdager dette før man har mistet det, tenker jeg da. Det er særlig positive og hyggelige ting som jeg tror det er vanskeligere å erkjenne enn negative og vanskelige ting. Kanskje er jeg "flinkere" til å se ting jeg ikke liker enn det som gir behag. De vanskelige tingene setter dypere spor i hjernen. Liksom.

Men hvorfor sier jeg dette når jeg egentlig skal fortelle om en meget hyggelig ting i mitt liv? Jo, det tok lang tid for meg å skjønne hvor hyggelig og viktig dette er for meg.

Mannen med munnharpa på toget

Det startet da jeg gikk på realskolen på Holtet Høyere skole i Oslo. Året var 1961. Det var vinterferie. Mine to beste venner, Didrik og Tore, var elever på Aars & Foss høyere skole, som lå der Radisson Blu Scandinavia Hotel ligger i dag. Klassen deres skulle på vinterferietur til Heidal ovenfor Sjoa i Gudbrandsdalen. Siden jeg hadde vært på elevarrangementer (soareer) noen ganger og kjente flere av klassekameratene og -venninnene deres, ble jeg invitert med klassen på turen som eneste "utenforstående". Jeg husker at jeg hadde det gøy på turen i fjellheimen. Men den "episoden" som er relevant for det jeg forteller om her, er følgende: Toget Oslo-Sjoa var av den gamle typen med kupeer som vi kalte "kuvogn". Hver kupé hadde plass til 8 personer. Klassen fylte opp 4-5 kupéer, dvs. store deler av togvogna.. Gjengen med 15-16 åringer var ganske livlig. Og sikkert støyende. Men så hørte jeg plutselig en lyd i det fjerne fra et annet sted i toget som var annerledes enn noe annet jeg hadde hørt før. Lyden kom fra en av de andre kupéene. Hva var dette? Musikk? Ja, musikk. Men hva slags musikk? Jeg brøytet meg vei bort til der lyden strømmet ut og tittet inn. Der satt en mann som holdt noe med den ene hånda opp mot munnen og slo mot det med den andre. Og så ble det lyd. En skurrende lyd med overtoner og en melodi som tronet over det hele. Så flott lyd og musikk! Og så merkelig! Og så annerledes. Da fyren var ferdig, kunne jeg se bedre at det var en metalldings på 7-8 centimeter. Jeg fikk ikke studert den nærmere da. Men jeg spurte hva det var for noe og fikk da vite at dette var en munnharpe. En munnharpe? Dette var noe jeg aldri hadde hørt eller sett før. Selv om jeg var ganske interessert i musikk og gikk ukentlig i sju år til Musikkonservatoriet og lærte å spille tverrfløyte, hadde jeg altså gått helt glipp av dette merkelige musikkinstrumentet til da. Jeg hadde antakelig, nei helt sikkert, mer kjennskap til musikkinstrumenter enn de fleste på min egen alder. Spesielt dem som ble brukt i jazz - trompet, bass, trommer, saksofon, piano, gitar. Jeg var fast innslag med fløyta på "jammer" på Club7 i dens unge dager på Skillebekk (1964-65). Men her hadde vi et musikkinstrument jeg aldri hadde vært borti i det hele tatt. Med en fascinerende lyd som jeg senere aldri glemte. Episoden la seg inni - og etterhvert langt bak - i min hjerne og ble ikke trukket fram igjen før jeg dro til Amsterdam mange år senere.

Musikkforretningen i Amsterdam

Det passerte mange år da jeg overhodet ikke tenkte på munnharpe. Før jeg i jobb dro til Amsterdam i 1979, altså 18 år - en evighet - etter vinterferieturen. Jeg deltok på et kurs som varte noen dager. Vi hadde fri en halv dag fra kurset. Jeg benyttet tida med å være turist i sentrum. Da passerte jeg en musikkforretning. De fanger alltid min interesse. I utstillingsvinduet lå en bass-tverrfløyte. Jeg gikk straks inn og spurte om jeg kunne få lov til å prøvespille på den. Stor var min skuffelse da jeg oppdaget  at det slett ikke var lett å få lyd i fløyta, selv om jeg altså kan spille vanlig tverrfløyte. Det var noe med størrelsen på hullet i munnstykket hvor tonen settes som var større enn det jeg var vant med. Jeg ga opp, takket for meg og spaserte litt slukøret mot utgangen. Da fikk jeg se noe som lå inne i glassdisken like ved utgangen: Munnharper i forskjellige farger. Munnharper. Sånne instrumenter som han fyren hadde spilt på for mange år siden på toget. Prisen? Omtrent femti kroner. Ja, takk! Jeg var dermed en munnharpe rikere. Jeg bruker ordet "rikere" uten at jeg skjønte der og da at dette lille musikkinstrumentet faktisk kom til å berike mitt liv.

Lære å spille

Det tok meg noen dager før jeg fikk "sånn passe" lyd i harpa. Det er nemlig lett å få ulyd ved å slå på fjæra i munnharpa slik at den treffer godset og avgir en metallisk klirr, en lyd som ikke hører hjemme i normal fremførelse. Men etter hvert fikk jeg dreisen på dette og metallklirr ble det sjeldnere og sjeldnere. Og så oppdaget jeg også hvordan pusten kan brukes for å gjøre lyden sterkere ("volumknappen" på munnharpa).

Prinsippet for å få lyd i en munnharpe er å legge harpa inntil tennene, slå på stålfjæra slik at den lager lyd - en tone. Munnhulen er resonanskasse for lyden. Tonehøyden forandres ved å forandre volumet i munnhulen. Liten munn - høy tone. Stor munn - dyp tone. Og, som sagt, pusten som volumknapp. Mye pust - mye lyd, ingen pust - svak lyd. Så har jeg oppdaget at det er mye annen teknikk man kan gjøre som vil gi andre "lyder". Jeg har vært på konsert med kinesiske og indiske munnharpespillere som foretar ting med munnharpa som jeg ikke skjønner hva går ut på. Jeg har mye å lære ennå.

Debut

Da jeg hadde øvd jevnt og trutt et par år, "debuterte" jeg. Jeg var da ansatt i Bergen Bank. Jeg var med på en god del samlinger og kurs for medarbeiderne i jobben. På en av dem banket jeg på glasset under middagen, reiste meg og sa noen passende ord for anledningen og sa så at jeg skulle fremføre et lite "festspill" som noen tilstedeværende hadde fortjent. Og så spilte jeg munnharpe offentlig for første gang. Reaksjonen var både interessant og morsom. De færreste hadde sett en munnharpe i sving. Dette har jeg gjentatt i mange sammenhenger siden. Jeg har spilt for doktorander på Norges Handelshøyskole i middag hos rektor, for de innsatte på Bredtveit fengsel på nyttårsfester arrangert av Røde Kors visitorene, for jubilanter (senest i 50-årslaget til min venn Lasse), når jeg har holdt foredrag om andre temaer og ikke minst i festlig lag med familie og venner. For en uke siden spilte jeg for konfirmant Henrik. Jeg er antakelig* den eneste munnharpespiller i Norge som ikke kan en eneste tradisjonell låt (springar o.a.). Jeg spiller nemlig bare improvisasjoner, gammel jazzmusiker som jeg er. Jeg finner på en tittel før jeg skal spille og så improviserer jeg over temaet. For doktorandene på Norges Handhøyskole i 2000 kalte jeg festspillet "Utfor stupet", siden middagen foregikk i "Stupet". (Jeg var tilstede som gjest i egenskap av styreleder i Econa.)

Fra mono til kvadrofoni

(På bildet t.v. ser vi de sibirske ytterst til høyre og venstre, Straumes to i midten under og messingharpa som Lars Luud har laget i midten øverst. Legg merke til det flotte tre-etiuet den 
ligger i.)

De første harpene jeg eide, var billigmodeller som kostet under hundre kroner. Så traff jeg en gammel skolekamerat Lars Johan Ruud på et folkeskolejubileum for Bekkelaget skole i Oslo, da jeg i vanlig stil spilte litt for forsamlingen. Lars er gullsmed og fortalte meg etterpå at han lager munnharper. Han lurte på om jeg var interessert i å erverve en av dem. Hvilket jeg gjorde. De var en fantastisk overgang å gå fra en billigharpe til et fullblods instrument (som headingen antyder). Siden har jeg fått og kjøpt supre harper laget i Kirgisistan, to fra Sibir og én fra Japan. Og sist, men ikke minst to stk laget av Bjørgulv Straume i Valle i Setesdal. De er nok favorittene mine.

Munnharpe i Norge

Munnharpesalget i Norge lå lenge på 10-20 stk pr. år. Dette var håndlagde norske munnharper. Så var det midt på 60-tallet et innslag på NRK TV, i ungdomsprogrammet Falkeklubben med Rolf Riktor som fikk stor betydning for munnharpeinteressen i Norge. Den etterhvert kjente artisten Kari Svendsen lærte å spille munnharpe i TV-programmet. Musikkforretningene på Karl Johansgate i Oslo fikk umiddelbart stor etterspørsel etter munnharper. De fikk tak i billige harper produsert i Østerrike. Det er antakelig solgt over 100.000 munnharper i Norge etter dette. Det er mange som har prøvd seg på en munnharpe, gitt opp og latt den ligge i en skuff. Det er jo ikke så mange som er aktive med instrumentet nå, dessverre.

Norsk Munnharpeforum, medlem nr. 147.

For fem år siden meldte jeg meg inn i Norsk Munnharpeforum, som nå har omtrent 150 medlemmer. Mest kjent for folk flest er Hallgrim Berg, tidligere stortingsrepresentant for Høyre, fra Hallingdal. Norsk Munnharpeforum arrangerer hvert år Munnharpefestival, utgir CDer med gamle og nye opptak. For to år siden var det årsmøte og munnharpefestival i Oslo. Der traff jeg mange likesinnede og hadde en utrolig artig helg med inspirerende foredrag, flotte konserter og interessant årsmøte i foreningen. "Smalere" interessefelt enn dette skal man antakelig lete lenge etter. (Det måtte være Norsk Lur- og Bukkehornlag med omtrent like få medlemmer. Det er forresten noen som er medlem i begge disse to foreningene.)

Derfor - takk til mannen på toget i 1961. Takk til musikkforretningen i Amsterdam med basstverrfløyta i vinduet. Takk til dem som synes det er artig når jeg drar opp munnharpa fra lomma og spiller for dem. Og takk til entusiastene i Norsk Munnharpeforum.    Jeg elsker munnharpe.

* EDIT: På jubileumsarrangementet til Norsk Munnharpeforum (15 år) 4.-6.10.13 i Oslo traff jeg et par andre medlemmer som også bare improviserer.

* * *

I Norge er det mange som tror at munnharpe er et norsk musikkinstrument. Dette stemmer overhodet ikke. Munnharpe er et folkemusikkinstrument som har tradisjoner i mange land over hele kloden. Det har mange navn rundt om i verden: Sverige: mundgiga, Danmark: jødeharpe, England og USA: jew's harp/jaw harp, Østerrike: maultrommel, Tyskland: mundharp, Frankrike: guimbarde, Italia: scacciapensieri, Nederland: mondharp, England: trump, Russland: vargan, Sentral-Asia: khomus, Japan: koukin, Filippinene: ruding(kubing), Indonesia: genggong , India: morsing, Thailand: jong nong, Kina: hoho, sheng, sho, Uzbekistan: chankovuz, Turkmenistan: gopuz, Afrikaans (Syd Afrika): trompie og Romania: drimba. 
Av dette skjønner man at man finner munnharper over hele verden.

Jeg har lurt på ...

... om det er noen prinsipiell forskjell på kristne fundamentalister i USA som truer med å brenne koranen pga. 9/11 og nordmenn som hetser eller angriper det mosaiske samfunnet i Norge når krigsmakten Israel har gjort faenskap mot palestinere. I begge tilfeller er det grov generalisering av de ansvarlige for handlingen til å omfatte alle med samme religiøse syn som de ansvarlige. Som om alle jøder er like ansvarlige for overtramp i Gaza. Eller at alle muslimer er ansvarlige som dem som kapret de fire flyene 11. september 2001. Og for balansens skyld, at alle dansker gjøres ansvarlige for det som noen opplever å være fornærmende tegninger i en avis.
Når skal vi slutte å skjære alle over én kam? Når skal vi slutte å generalisere? Når skal vi f.eks. kalle en skurk en skurk, ikke en innvandrer, hvis bestefaren hans var pakistaner? Når skal vi begynne å se hva et menneske står for som et individ, ikke som et gruppemedlem og dermed stigmatisere en hel gruppe?
Når?

Optimister i fengsel og en tidligere innsatt jeg kjenner som ble sunnere av å sitte i fengsel

Bredtveit fengsel, Oslo (foto: flutnace)

Siden jeg er Røde Kors visitor i fengsel, er jeg interessert i forskning om innsatte. Forskeren Christine Friestad i Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels-, og rettspsykiatri for Helseregion Sør-Øst holder nå på med en undersøkelse som ser på situasjonen for kvinnelige innsatte. Tre forhold er i fokus: Kvinnenes erfaringer knyttet til misbruksopplevelser gjennom oppveksten, hvordan situasjonen oppleves for kvinnelige innsatte som har barn og kvinnenes vurderinger av hvilken innvirkning deres parforhold har hatt på egen kriminalitet.

Annen forskning som sier noe om dette er FAFOs levekårsundersøkelse blant innsatte i fengsel (2003). I denne ble det bl.a. undersøkt hva som påvirker tanken om å leve et normalt liv etter soning, samt de faktiske mulighetene til dette. Risikofaktorer for ikke å lykkes er mangel på utdanning, mangel på bolig og hvorvidt den innsatte hadde jobb før fengsling.

Over 2/3 av kvinnene i undersøkelsen og litt over halvparten av mennene oppga å ha et narkotikaproblem. Til tross for dette mente nesten 9 av 10 kvinner og 4 av 5 menn og at de hadde gode eller ganske gode muligheter for å lykkes i å ikke begå kriminelle handlinger etter løslatelse.

Det er mao. ganske stor optimisme blant de innsatte på livet etter soning. Dessverre er sannsynligheten for at de lykkes mindre. Forskerne har ikke oversikt over forklaringer på dette ennå, men undersøkelsen som jeg nevnte innledningsvis, vil forhåpentligvis gi noen svar.

Som visitor møter jeg noen av disse innsatte i samtaler hver 14. dag. Samtalene varer 1-2 timer. Se bort fra den spesielle situasjonen de befinner seg i fengslet og grunnen til at de befinner seg der, opplever jeg dem som jeg besøker vanligvis som gjennomsnittsmennesker i oppfatninger og preferanser. Jeg har sett håpet, men jeg har også sett fortvilelse. Akkurat som jeg har gjort ved mange jeg kjenner utafor murene. I Kriminalomsorgen i Norge er man opptatt av at innsatte skal settes i stand til å kunne møte en vanlig hverdag etter soning. Studiet til Christine Friestad m.fl. vil antakelig vise hvordan kriminalitet kan forebygges, f. eks. hvis misbruk av barn blir redusert. Jeg har selv møtt en kvinne i fengsel som hadde såre erfaringer på dette feltet, noe som først ledet til et langvarig psykiatrisk opphold uten at det hjalp og deretter en fortvilet kriminell handling som resulterte i en dom. Det merkelige var her at fengselsoppholdet psykisk var "sunt" for henne fordi alt hun gjorde hadde konsekvenser - både positive og negative. Dette var motsatt av et liv i psykiatrisk institusjon hvor hun ble umyndiggjort ved at alt ansvar for sitt eget liv ble tatt vekk og administrert av leger og sykepleiere. Denne ansvarliggjøringen i fengselshverdagen virket positivt på sinnet til min tidligere fengselsvenn, noe som bl.a. resulterte i at hun fikk et redusert behov for psykofarma. Hun ble altså "friskere" av å sitte i fengsel. Antakelig er dette en nokså uvanlig historie - i hvertfall var det en uvanlig dame som jeg fikk stor respekt for.

Vi skal tross alt være glad for optimismen hos de innsatte, fordi dette gir bedre muligheter for at de gjør forsøk på gode beslutninger mens de soner. Så må samfunnet legge ressurser i tiltak for å øke sannsynligheten for at en kriminell kan oppleve en normal tilværelse etter soning. Oslo Røde Kors prosjektet "Nettverk etter soning"  er ett bidrag.

Ignorere en folkeavstemning?

(Foto: NTB/Scanpix)
Kan et kommunestyre la vær å følge folkets råd etter en folkeavstemning?
I Øvre Eiker har det vært avholdt en folkeavstemning om Darbu fortsatt skal hete Darbu, eller om det skal endres til Fiskum. Resultatet av avstemningen er at 53 % stemte for en endring, mens 47 % stemte mot.  Her er en artikkel som Drammens Tidende har om dette. Flertallet vil altså at poststedet skal hete 3322 Fiskum i framtida. Grei skuring.
Råd er demokratisk bindende også for kommunestyrer
I Norge overlater vi til valgte politikere til å ta avgjørelser i kommunestyret, fylkestinget eller Stortinget. En sjelden gang ønsker politikerne å få en avgjørelse fra folket direkte. Da arrangerer man folkeavstemning. Å kalle det "rådgivende" betyr bare at de som tar den formelle beslutningen, kommunestyret, følger rådet fra folket. En folkeavstemning er overordnet et kommunestyrebeslutning i slike tilfeller. I dette tilfellet har folket bestemt og folket vil ha Fiskum.
Spørsmålet er derfor: Kan kommunestyret velge å se bort fra at flertallet har bestemt dette? Det ser slik ut i følge DT lørdag. Noen av kommunepolitikerne synes at valgdeltakelsen var så liten (35 %) at de mener saken "kan diskuteres".
Historien i 1972 lærte oss dette
Da vil jeg minne om at i 1972 var det en viktig folkeavstemning i Norge der resultatet var nokså identisk med det vi nå har sett i Øvre Eiker. 53,5 prosent sa nei og 46, 5 prosent ja til EF.  Folkets råd ga dramatiske resultater den gang: Norge søkte ikke medlemskap OG regjeringen Trygve Bratteli gikk av (Lars Korvald tok over). Så alvorlig tok altså Bratteli rådet fra folket. En regjering eller et kommunestyre kan ikke si at valgdeltakelsen ikke var god nok til at de ikke vil ta hensyn til resultatet. For alt vi vet, og antakelig, er de som ikke deltok i avstemmingen, likegyldige. Valgdeltakelsen i 1972 var god, 79,2 %.
Konklusjon i Øvre Eiker: Politikere må følge folkets råd. Så enkelt er det. Gratulerer til dere som stemte Fiskum.
PS. For ordens skyld, jeg selv bor i Lier kommune, 43 km unna..

EDIT 21.10.10 Fiskum vant
Kommunestyret i Øvre Eiker vedtok i går kveld med 21 mot 20 stemmer at poststedet skal hete Fiskum. De som stemte for la vekt på at man MÅ følge folkeviljen når det har vært en folkeavstemning. De som stemte mot la vekt på at valgdeltakelsen var liten. De fleste partiene fristilte sine representanter. Gratulerer kommunestyret i Øvre Eiker for å havne på et fornuftig resultat! (Les dagens DT)

Skal FrPs kulturrasisme definere norsk kultur?

(Bildet er tatt på Ypsilon i Drammen 17. mai 2010.   foto: flutnace)

FrPs Oslo Leder og stortingsrepresentant Chr. Tybring-Gjedde og styremedlem Kent Andersen i Oslo FrP har skrevet et klart og forståelig innlegg om utvikling av norsk kultur - flerkultur - som følge av (etter FrPs mening) Aps politikk etter krigen http://j.mp/aqhHnX  Denne levner de ikke mye ære. Kort sagt mener de at for stor innvandring har ødelagt den rene norske kulturen (hva nå den måtte ha vært), og i stedet har innvandringen "endret vårt land i all framtid". Ja i første linje mener de at "flerkultur" vil rive landet vårt i filler. Rive i filler? Kan musikk, drama og litteratur rive Norge i filler?

Jeg tenker at f.eks. innen musikken har norsk musikk i de fleste genre fått inspirasjon og tilskudd fra alle kontinenter. Amerikansk og britisk musikk innen pop, rock og jazz for eksempel. Dette har forresten Tybring-Gjedde og Andersen tenkt på. Under headingen "Hylekoret" som er personer som mener at utenlandsk innflytelse på norsk kultur har vært av det gode, sier de: "Det er forskjell på en gradvis og naturlig kulturell utvikling, og en rask og politisk styrt kulturell revolusjon. Det er åpenbart ikke det samme at grupper av etniske nordmenn adopterer køntrimusikk-kultur som at 20000 cowboyer får adgang til Norge for å dyrke sin egen kultur. Eller?"

Til dette har jeg to spørsmål: 1) Hva er "etniske nordmenn"? Meg bekjent er vi enten nordmenn, eller utlendinger som arbeider her og som drar hjem igjen eller søker om norsk statsborgerskap når de har bodd her lenge nok, samt flyktninger og asylsøkere. 2) Hvilken kulturell revolusjon har vi hatt i Norge? Innen musikk, malerkunst, teater, film, litteratur, idrett? Hvor? Hvor? Har jeg ikke fulgt med i timen? Hvor eller hvorledes har det vært revolusjon?

Under headingen 17. mai ramser de opp hva vi feirer på nasjonaldagen (her må jeg ta med alt, fordi det som er utelatt er bevisst utelatt, vil jeg tro): "Felles land, historie, tradisjoner, språk, høytider, religionsbakgrunn, kulturarv, lovverk, valuta, skikk og bruk, flagg, oppvekst, forsvar, nasjonalsang, kongehus, landslag og tusen andre små og store ting som utgjør et kulturfelleskap. Det er norsk kultur for dere som er tilgjort uvitende".

Listen er altså ikke fullstendig, men dekker antakelig det som de mener er viktigst. Ellers ville de nevnt det også. Her definerer altså d'herrer hva som er norsk kultur. Dette må tolkes antitetisk: Det som ikke står her, er ikke norsk kultur. Jeg savner andre viktige verdiord som også karakteriserer vårt kulturbegrep: Toleranse, kunnskaper, innsikt, verdiskaping, humanisme, respekt, gjestfrihet, lærevillighet og interesse for det ukjente, kreativitet. Jeg vil ha meg frabedt at FrP utelukker slike viktige begreper fra en kulturdefinisjon, spesielt fordi flere av disse er viktige i situasjoner der vi tar i mot innvandrere som kommer til Norge av en eller annen god grunn.

Selv kom jeg til Norge som 2-åring fordi min far under krigen giftet seg med en kanadisk dame som senere ble min mor. Og så flyttet familien til Norge. Men en vestlig innvandrer er kanskje innenfor FrPs norske kulturbegrep og jeg var kanskje ikke noen trussel her? Og så var det ikke så mange som innvandret på denne måten, må vite. Jeg kan i hvertfall huske at jeg var innovatør i kameratflokken på bruk av t-skjorte og skikkelige hockeyskøyter samt Wrigleys platetyggegummi og marshmellows, samt at jeg kunne fortelle interesserte kamerater på tidlig 50-tall hva TV var for noe fordi jeg hadde sett det hos bestemorra mi i Waterford, Ontario, Canada.

Moderne innvandring i Norge startet i vår levetid for alvor for ca. 50 år siden (fra Pakistan). Men det er jo ikke første gang andre lands innbyggere bosatte seg i Norge. F.eks. i fiskerimiljøene i Nord-Norge var det ganske mange personer med syd-europeisk bakgrunn som bosatte seg på 1800-tallet. Og Hanseatene har satt sine spor i Bergen. For å nevne to eksempler.

Konklusjon: FrP må slutte med å definere hva som er norsk kultur. Og de må slutte med å påstå at noen mener at det ikke finnes norsk kultur "og at fremmedkulturer og ukulturer samler seg i Norge og simsalabim danner en helt ny kulturform" .

Norsk kultur har utviklet seg fortløpende opp gjennom historien under sterk påvirkning fra andre land. Det FrP forsøker seg på er å kritisere norske politikere - spesielt Ap - fordi de ikke har bremset opp "fremmede kulturelemeter" til Norge etter 2. verdenskrig. Dermed har kulturlandskapet fått tilsig av fremmede personer med feil kulturinnslag. Pføy!

Men takk skal dere ha Tybring-Gjedde og Andersen i FrP. Takk for å ha gjort dette helt klart i dagens innlegg i Aftenposten. Takk for at det er enda enklere å skjønne hvordan kulturrasister tenker. Takk.

EDIT 10.9: Etter debatten på NRK1 fra Litteraturhuset i går skjønner jeg at det kan oppstå begrepsforvirring her. "Kultur" sier politikerne når de mener "vårt levesett", altså ikke film. litteratur, musikk osv. som jeg putter inn i kulturbegrepet. Mitt kulturbegrep (film etc.) er dermed bare en del av politikernes kulturbegrep. Da blir det hele noe mer uklart kanskje?