Slik ble jeg munnharpespiller

(fotos: flutnace)

Fra tid til annen oppdager jeg noe jeg har visst lenge. Men så har jeg ikke helt vært klar over det. Viktige erkjennelser er ikke alltid enkle å fatte. Man vet ikke hva man liker, før man har mistet det. Da er det fint at man oppdager dette før man har mistet det, tenker jeg da. Det er særlig positive og hyggelige ting som jeg tror det er vanskeligere å erkjenne enn negative og vanskelige ting. Kanskje er jeg "flinkere" til å se ting jeg ikke liker enn det som gir behag. De vanskelige tingene setter dypere spor i hjernen. Liksom.

Men hvorfor sier jeg dette når jeg egentlig skal fortelle om en meget hyggelig ting i mitt liv? Jo, det tok lang tid for meg å skjønne hvor hyggelig og viktig dette er for meg.

Mannen med munnharpa på toget

Det startet da jeg gikk på realskolen på Holtet Høyere skole i Oslo. Året var 1961. Det var vinterferie. Mine to beste venner, Didrik og Tore, var elever på Aars & Foss høyere skole, som lå der Radisson Blu Scandinavia Hotel ligger i dag. Klassen deres skulle på vinterferietur til Heidal ovenfor Sjoa i Gudbrandsdalen. Siden jeg hadde vært på elevarrangementer (soareer) noen ganger og kjente flere av klassekameratene og -venninnene deres, ble jeg invitert med klassen på turen som eneste "utenforstående". Jeg husker at jeg hadde det gøy på turen i fjellheimen. Men den "episoden" som er relevant for det jeg forteller om her, er følgende: Toget Oslo-Sjoa var av den gamle typen med kupeer som vi kalte "kuvogn". Hver kupé hadde plass til 8 personer. Klassen fylte opp 4-5 kupéer, dvs. store deler av togvogna.. Gjengen med 15-16 åringer var ganske livlig. Og sikkert støyende. Men så hørte jeg plutselig en lyd i det fjerne fra et annet sted i toget som var annerledes enn noe annet jeg hadde hørt før. Lyden kom fra en av de andre kupéene. Hva var dette? Musikk? Ja, musikk. Men hva slags musikk? Jeg brøytet meg vei bort til der lyden strømmet ut og tittet inn. Der satt en mann som holdt noe med den ene hånda opp mot munnen og slo mot det med den andre. Og så ble det lyd. En skurrende lyd med overtoner og en melodi som tronet over det hele. Så flott lyd og musikk! Og så merkelig! Og så annerledes. Da fyren var ferdig, kunne jeg se bedre at det var en metalldings på 7-8 centimeter. Jeg fikk ikke studert den nærmere da. Men jeg spurte hva det var for noe og fikk da vite at dette var en munnharpe. En munnharpe? Dette var noe jeg aldri hadde hørt eller sett før. Selv om jeg var ganske interessert i musikk og gikk ukentlig i sju år til Musikkonservatoriet og lærte å spille tverrfløyte, hadde jeg altså gått helt glipp av dette merkelige musikkinstrumentet til da. Jeg hadde antakelig, nei helt sikkert, mer kjennskap til musikkinstrumenter enn de fleste på min egen alder. Spesielt dem som ble brukt i jazz - trompet, bass, trommer, saksofon, piano, gitar. Jeg var fast innslag med fløyta på "jammer" på Club7 i dens unge dager på Skillebekk (1964-65). Men her hadde vi et musikkinstrument jeg aldri hadde vært borti i det hele tatt. Med en fascinerende lyd som jeg senere aldri glemte. Episoden la seg inni - og etterhvert langt bak - i min hjerne og ble ikke trukket fram igjen før jeg dro til Amsterdam mange år senere.

Musikkforretningen i Amsterdam

Det passerte mange år da jeg overhodet ikke tenkte på munnharpe. Før jeg i jobb dro til Amsterdam i 1979, altså 18 år - en evighet - etter vinterferieturen. Jeg deltok på et kurs som varte noen dager. Vi hadde fri en halv dag fra kurset. Jeg benyttet tida med å være turist i sentrum. Da passerte jeg en musikkforretning. De fanger alltid min interesse. I utstillingsvinduet lå en bass-tverrfløyte. Jeg gikk straks inn og spurte om jeg kunne få lov til å prøvespille på den. Stor var min skuffelse da jeg oppdaget  at det slett ikke var lett å få lyd i fløyta, selv om jeg altså kan spille vanlig tverrfløyte. Det var noe med størrelsen på hullet i munnstykket hvor tonen settes som var større enn det jeg var vant med. Jeg ga opp, takket for meg og spaserte litt slukøret mot utgangen. Da fikk jeg se noe som lå inne i glassdisken like ved utgangen: Munnharper i forskjellige farger. Munnharper. Sånne instrumenter som han fyren hadde spilt på for mange år siden på toget. Prisen? Omtrent femti kroner. Ja, takk! Jeg var dermed en munnharpe rikere. Jeg bruker ordet "rikere" uten at jeg skjønte der og da at dette lille musikkinstrumentet faktisk kom til å berike mitt liv.

Lære å spille

Det tok meg noen dager før jeg fikk "sånn passe" lyd i harpa. Det er nemlig lett å få ulyd ved å slå på fjæra i munnharpa slik at den treffer godset og avgir en metallisk klirr, en lyd som ikke hører hjemme i normal fremførelse. Men etter hvert fikk jeg dreisen på dette og metallklirr ble det sjeldnere og sjeldnere. Og så oppdaget jeg også hvordan pusten kan brukes for å gjøre lyden sterkere ("volumknappen" på munnharpa).

Prinsippet for å få lyd i en munnharpe er å legge harpa inntil tennene, slå på stålfjæra slik at den lager lyd - en tone. Munnhulen er resonanskasse for lyden. Tonehøyden forandres ved å forandre volumet i munnhulen. Liten munn - høy tone. Stor munn - dyp tone. Og, som sagt, pusten som volumknapp. Mye pust - mye lyd, ingen pust - svak lyd. Så har jeg oppdaget at det er mye annen teknikk man kan gjøre som vil gi andre "lyder". Jeg har vært på konsert med kinesiske og indiske munnharpespillere som foretar ting med munnharpa som jeg ikke skjønner hva går ut på. Jeg har mye å lære ennå.

Debut

Da jeg hadde øvd jevnt og trutt et par år, "debuterte" jeg. Jeg var da ansatt i Bergen Bank. Jeg var med på en god del samlinger og kurs for medarbeiderne i jobben. På en av dem banket jeg på glasset under middagen, reiste meg og sa noen passende ord for anledningen og sa så at jeg skulle fremføre et lite "festspill" som noen tilstedeværende hadde fortjent. Og så spilte jeg munnharpe offentlig for første gang. Reaksjonen var både interessant og morsom. De færreste hadde sett en munnharpe i sving. Dette har jeg gjentatt i mange sammenhenger siden. Jeg har spilt for doktorander på Norges Handelshøyskole i middag hos rektor, for de innsatte på Bredtveit fengsel på nyttårsfester arrangert av Røde Kors visitorene, for jubilanter (senest i 50-årslaget til min venn Lasse), når jeg har holdt foredrag om andre temaer og ikke minst i festlig lag med familie og venner. For en uke siden spilte jeg for konfirmant Henrik. Jeg er antakelig* den eneste munnharpespiller i Norge som ikke kan en eneste tradisjonell låt (springar o.a.). Jeg spiller nemlig bare improvisasjoner, gammel jazzmusiker som jeg er. Jeg finner på en tittel før jeg skal spille og så improviserer jeg over temaet. For doktorandene på Norges Handhøyskole i 2000 kalte jeg festspillet "Utfor stupet", siden middagen foregikk i "Stupet". (Jeg var tilstede som gjest i egenskap av styreleder i Econa.)

Fra mono til kvadrofoni

(På bildet t.v. ser vi de sibirske ytterst til høyre og venstre, Straumes to i midten under og messingharpa som Lars Luud har laget i midten øverst. Legg merke til det flotte tre-etiuet den 
ligger i.)

De første harpene jeg eide, var billigmodeller som kostet under hundre kroner. Så traff jeg en gammel skolekamerat Lars Johan Ruud på et folkeskolejubileum for Bekkelaget skole i Oslo, da jeg i vanlig stil spilte litt for forsamlingen. Lars er gullsmed og fortalte meg etterpå at han lager munnharper. Han lurte på om jeg var interessert i å erverve en av dem. Hvilket jeg gjorde. De var en fantastisk overgang å gå fra en billigharpe til et fullblods instrument (som headingen antyder). Siden har jeg fått og kjøpt supre harper laget i Kirgisistan, to fra Sibir og én fra Japan. Og sist, men ikke minst to stk laget av Bjørgulv Straume i Valle i Setesdal. De er nok favorittene mine.

Munnharpe i Norge

Munnharpesalget i Norge lå lenge på 10-20 stk pr. år. Dette var håndlagde norske munnharper. Så var det midt på 60-tallet et innslag på NRK TV, i ungdomsprogrammet Falkeklubben med Rolf Riktor som fikk stor betydning for munnharpeinteressen i Norge. Den etterhvert kjente artisten Kari Svendsen lærte å spille munnharpe i TV-programmet. Musikkforretningene på Karl Johansgate i Oslo fikk umiddelbart stor etterspørsel etter munnharper. De fikk tak i billige harper produsert i Østerrike. Det er antakelig solgt over 100.000 munnharper i Norge etter dette. Det er mange som har prøvd seg på en munnharpe, gitt opp og latt den ligge i en skuff. Det er jo ikke så mange som er aktive med instrumentet nå, dessverre.

Norsk Munnharpeforum, medlem nr. 147.

For fem år siden meldte jeg meg inn i Norsk Munnharpeforum, som nå har omtrent 150 medlemmer. Mest kjent for folk flest er Hallgrim Berg, tidligere stortingsrepresentant for Høyre, fra Hallingdal. Norsk Munnharpeforum arrangerer hvert år Munnharpefestival, utgir CDer med gamle og nye opptak. For to år siden var det årsmøte og munnharpefestival i Oslo. Der traff jeg mange likesinnede og hadde en utrolig artig helg med inspirerende foredrag, flotte konserter og interessant årsmøte i foreningen. "Smalere" interessefelt enn dette skal man antakelig lete lenge etter. (Det måtte være Norsk Lur- og Bukkehornlag med omtrent like få medlemmer. Det er forresten noen som er medlem i begge disse to foreningene.)

Derfor - takk til mannen på toget i 1961. Takk til musikkforretningen i Amsterdam med basstverrfløyta i vinduet. Takk til dem som synes det er artig når jeg drar opp munnharpa fra lomma og spiller for dem. Og takk til entusiastene i Norsk Munnharpeforum.    Jeg elsker munnharpe.

* EDIT: På jubileumsarrangementet til Norsk Munnharpeforum (15 år) 4.-6.10.13 i Oslo traff jeg et par andre medlemmer som også bare improviserer.

* * *

I Norge er det mange som tror at munnharpe er et norsk musikkinstrument. Dette stemmer overhodet ikke. Munnharpe er et folkemusikkinstrument som har tradisjoner i mange land over hele kloden. Det har mange navn rundt om i verden: Sverige: mundgiga, Danmark: jødeharpe, England og USA: jew's harp/jaw harp, Østerrike: maultrommel, Tyskland: mundharp, Frankrike: guimbarde, Italia: scacciapensieri, Nederland: mondharp, England: trump, Russland: vargan, Sentral-Asia: khomus, Japan: koukin, Filippinene: ruding(kubing), Indonesia: genggong , India: morsing, Thailand: jong nong, Kina: hoho, sheng, sho, Uzbekistan: chankovuz, Turkmenistan: gopuz, Afrikaans (Syd Afrika): trompie og Romania: drimba. 
Av dette skjønner man at man finner munnharper over hele verden.

Jeg har lurt på ...

... om det er noen prinsipiell forskjell på kristne fundamentalister i USA som truer med å brenne koranen pga. 9/11 og nordmenn som hetser eller angriper det mosaiske samfunnet i Norge når krigsmakten Israel har gjort faenskap mot palestinere. I begge tilfeller er det grov generalisering av de ansvarlige for handlingen til å omfatte alle med samme religiøse syn som de ansvarlige. Som om alle jøder er like ansvarlige for overtramp i Gaza. Eller at alle muslimer er ansvarlige som dem som kapret de fire flyene 11. september 2001. Og for balansens skyld, at alle dansker gjøres ansvarlige for det som noen opplever å være fornærmende tegninger i en avis.
Når skal vi slutte å skjære alle over én kam? Når skal vi slutte å generalisere? Når skal vi f.eks. kalle en skurk en skurk, ikke en innvandrer, hvis bestefaren hans var pakistaner? Når skal vi begynne å se hva et menneske står for som et individ, ikke som et gruppemedlem og dermed stigmatisere en hel gruppe?
Når?

Optimister i fengsel og en tidligere innsatt jeg kjenner som ble sunnere av å sitte i fengsel

Bredtveit fengsel, Oslo (foto: flutnace)

Siden jeg er Røde Kors visitor i fengsel, er jeg interessert i forskning om innsatte. Forskeren Christine Friestad i Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels-, og rettspsykiatri for Helseregion Sør-Øst holder nå på med en undersøkelse som ser på situasjonen for kvinnelige innsatte. Tre forhold er i fokus: Kvinnenes erfaringer knyttet til misbruksopplevelser gjennom oppveksten, hvordan situasjonen oppleves for kvinnelige innsatte som har barn og kvinnenes vurderinger av hvilken innvirkning deres parforhold har hatt på egen kriminalitet.

Annen forskning som sier noe om dette er FAFOs levekårsundersøkelse blant innsatte i fengsel (2003). I denne ble det bl.a. undersøkt hva som påvirker tanken om å leve et normalt liv etter soning, samt de faktiske mulighetene til dette. Risikofaktorer for ikke å lykkes er mangel på utdanning, mangel på bolig og hvorvidt den innsatte hadde jobb før fengsling.

Over 2/3 av kvinnene i undersøkelsen og litt over halvparten av mennene oppga å ha et narkotikaproblem. Til tross for dette mente nesten 9 av 10 kvinner og 4 av 5 menn og at de hadde gode eller ganske gode muligheter for å lykkes i å ikke begå kriminelle handlinger etter løslatelse.

Det er mao. ganske stor optimisme blant de innsatte på livet etter soning. Dessverre er sannsynligheten for at de lykkes mindre. Forskerne har ikke oversikt over forklaringer på dette ennå, men undersøkelsen som jeg nevnte innledningsvis, vil forhåpentligvis gi noen svar.

Som visitor møter jeg noen av disse innsatte i samtaler hver 14. dag. Samtalene varer 1-2 timer. Se bort fra den spesielle situasjonen de befinner seg i fengslet og grunnen til at de befinner seg der, opplever jeg dem som jeg besøker vanligvis som gjennomsnittsmennesker i oppfatninger og preferanser. Jeg har sett håpet, men jeg har også sett fortvilelse. Akkurat som jeg har gjort ved mange jeg kjenner utafor murene. I Kriminalomsorgen i Norge er man opptatt av at innsatte skal settes i stand til å kunne møte en vanlig hverdag etter soning. Studiet til Christine Friestad m.fl. vil antakelig vise hvordan kriminalitet kan forebygges, f. eks. hvis misbruk av barn blir redusert. Jeg har selv møtt en kvinne i fengsel som hadde såre erfaringer på dette feltet, noe som først ledet til et langvarig psykiatrisk opphold uten at det hjalp og deretter en fortvilet kriminell handling som resulterte i en dom. Det merkelige var her at fengselsoppholdet psykisk var "sunt" for henne fordi alt hun gjorde hadde konsekvenser - både positive og negative. Dette var motsatt av et liv i psykiatrisk institusjon hvor hun ble umyndiggjort ved at alt ansvar for sitt eget liv ble tatt vekk og administrert av leger og sykepleiere. Denne ansvarliggjøringen i fengselshverdagen virket positivt på sinnet til min tidligere fengselsvenn, noe som bl.a. resulterte i at hun fikk et redusert behov for psykofarma. Hun ble altså "friskere" av å sitte i fengsel. Antakelig er dette en nokså uvanlig historie - i hvertfall var det en uvanlig dame som jeg fikk stor respekt for.

Vi skal tross alt være glad for optimismen hos de innsatte, fordi dette gir bedre muligheter for at de gjør forsøk på gode beslutninger mens de soner. Så må samfunnet legge ressurser i tiltak for å øke sannsynligheten for at en kriminell kan oppleve en normal tilværelse etter soning. Oslo Røde Kors prosjektet "Nettverk etter soning"  er ett bidrag.