When God created man, She was just joking

Eller finanspressens maskuline problem

(foto: flutnace)

Finansredaktører og –jounalister forstår antakelig spøken i headingen relativt dårlig. For 4 år siden fikk jeg en idé basert på at jeg ofte hadde tenkt at det er relativt få kvinner som ble avbildet med navn i finanspressen – Aftenposten (økonomiseksjon), Dagens Næringsliv og Finansavisen som er de avisene jeg pløyer meg gjennom hver morgen. Idéen ble realisert. I en måned – januar – brukte jeg 10-12 minutter hver morgen på å telle antall menn og antall kvinner som er avbildet i de tre avisene (Aftenposten, bare økonomiseksjon). Så førte jeg statistikk. Da måneden var ferdig, kontaktet jeg Ukeavisen Ledelse og spurte om de var interessert i et innlegg om dette og resultatet av tellingen. Jo da, det var de.

17% kvinneandel
I løpet av januar 2007 talte jeg 3815 personer som var avbildet og navngitt i billedteksten. Av disse var 17 % kvinner, mindre enn hver femte person. Ikke imponerende. Jeg gjorde samme uformelle analyse året etterpå også. Da var kvinneandelen sunket til 15,6 %. Også dette ble publisert i Ukeavisen Ledelse.

Jeg har gjort eksperimentet også i 2009, 2010 og i år. I 2009 og 2010 ble resultatet publisert i Magma – fagtidsskriftet til min fagorganisasjon Econa (tidligere Siviløkonomene). I år publiserer jeg her i egen blogg.

Aftenposten lover bot og bedring

Høyest kvinnesynlighet i fotoillustrasjoner i de tre avisene i 2009 hadde Aftenpostens økonomiseksjon i 2009-tellngen – 25 %. Roar Valderhaug, leder av avisens økonomiredaksjon, kommenterte da resultatet slik:

- Vi har en bevisst holdning til å benytte oss av kvinnelige kilder. Men vårt nivå i denne telleperioden er jeg ikke fornøyd med. Det kan være ufordrende å finne kvinnelige kilder. Den daglige erfaringen fra journalistene er at det på generell basis er enklere å få menn i tale.

De to andre avisene hadde da i tre år svingt rundt 11 % (Finansavisen) og 20 % (Dagens Næringsliv).

Finansavisen kommenterer saken

Finansavisens redaktør Trygve Hegnar beæret meg ved å vie en hel lederkommentar til oppslaget i Magma i 2009. Han syntes dette var en «tøysete» sak. Virkeligheten er slik, skrev han. Det er ikke flere journalistisk interessante kvinner å avbilde. Han syntes min «forskning» var idiotisk.

Som jeg skrev i Magma: Hegnar har rett i at dersom for eksempel BI-professor Torger Reve intervjues om bioenergiselskaper i Norge, er det helt naturlig at dette fortrinnsvis illustreres med et foto av mannen Torger Reve. Men avisene har imidlertid mye annen type stoff å hente. Illustrasjonene behøver ikke alltid låses til ett bestemt kjønn. Et oppslag i Finansavisen 13.1.09 viser at avisen kan hvis den vil. Under «Tema Lederutvikling» var det tre artikler om at lederopplæring ikke er påvirket av finanskrisen. I disse tre artiklene er det avbildet seks personer, hvorav tre er kvinner, altså 50 prosent!

Hvordan finne kvinnene til spaltene

Hvis du leter etter menn, finner du ikke kvinner. Uten å belære redaksjonene om sin redaksjonelle linje er det rimelig å anta at avisredaksjoner vil være på jakt etter hva som kan selge flere aviser for tiden. Da tror jeg at også en balansering av den feminine innslaget i spaltene vil gjøre finanspressen mer interessant. Kvinneandelen i styrer og ledelse er på vei oppover. Dette kan jeg ikke se er reflektert særlig i spaltene i finanspressen. Finnes det interessante historier der kvinner er hovedpersoner, eller at kvinner like naturlig kan illustrere kjønnsnøytrale saker? Kan kvinner utfordres til å skrive leserinnlegg? Kan flere kvinner inviteres inn i fagpanelene som både Aftenposten og DN har? I Norge har vi et stort innslag av aktive kvinnelige politikere og politiske ledere, den gruppen som muligens syns oftest i finanspressen (og enda mer på aktualitetssidene). Innen akademia og forskning er det mange tydelige og aktive kvinner. Det samme er tilfelle innen media og på kultursektoren. Og ikke minst finner vi mange kvinner i organisasjoner og i det offentlige finner som er interessante for den rosa pressen. Min oppfordring er å oppsøke dem og finne de gode historiene der.

Det er også et faktum at omtrent 1/3 av alle pressetalspersoner i bedrifter, organisasjoner og i det offentlige i Norge som pressen synes er flinke, er kvinner (Yankelovich.no - Media Viewpoint Norge).

Hva så i år?
Jeg var bortreist i Canada nesten hele siste halvpart av januar. Derfor er tellingen denne gang gjort i Dagens Næringsliv og Finansavisen, ikke Aftenposten. Den hadde jo høyest kvinneandel i bildene tre år på rad, og har tydeligvis et bevisst forhold til dette, så jeg tok dem ikke med denne gang. Ved å studere de tidligere tellingene, kunne jeg konstatere at akkumulerte resultater etter en halv måneds telling var omtrent identisk med det endelige månedsresultatet. Derfor regner jeg med at telling i perioden 3.1-18.1 kan sammenlignes med foregående års resultater selv om telleperioden var halvparten så lang.

Dagens Næringsliv har omtrent dobbelt så ofte navngitte kvinner i fotoillustrasjoner som Finansavisen. Tallene er nokså uendrede siden de foregående årene. Vi kan altså fastslå at finanspressen fremdeles har et maskulint problem. Trygve Hegnar avbilder seg selv hver dag to ganger i avisen – på forsiden og i kommentaren sin på s.2. Hadde han ikke gjort dette, ville kvinneandelen i avisen vært 11,1 % denne gang.  Litt bedre, men langt fra bra. 
Vi får se hva som vil skje i januar 2012.

Støreutvalget, skaut og mitt sorte belte på rekruttskolen

(foto: flutnace)

For lenge, lenge siden dro jeg fra Oslo til rekruttskolen Øyanmoen ved Værnes i Stjørdal for å starte militærtjenesten i Luftforsvaret. Med meg i kofferten hadde jeg et svart uniformsbelte i lær som jeg hadde fått av min far som hadde vært offiser og flyver i RNAF (Luftforsvaret) i Canada og England under krigen. En ev effektene som jeg fikk utdelt på depoet, var et blått tøyuniformsbelte med metallspenne med Luftforsvarets logo på. Jeg syntes imidlertid at det gamle beltet fra krigens dager var mye stiligere og jeg var stolt av det. Derfor tredde jeg det gamle, historiske beltet i den gråblå permbuksa den første dagen da jeg skulle spise i messa etter første dags økt i arbeidsuniform. På vei tilbake fra messa, ble jeg stoppet av en fenrik som kontant befalte meg å skifte fra sort lærbelte til det approberte blå som jeg hadde fått utlevert dagen før. Min forklaring på at mitt sorte belte hadde historisk verdi og affeksjon, hadde ingen innvirkbning i ønsket retning for fenriken. Han ble til og med meg til kasernen der jeg fikk to minutter på meg til å gjøre belteskiftet. De resterende 14 månedene og 30 dager som var igjen av min militærtjeneste så det historiske beltet aldri min uniformbukse igjen.  Sånn var uniformereglementet i Luftforsvaret den gang - 1966.

Denne historien kom meg i hu når jeg første gang hørte at hijab ikke skal kunne brukes til politiuniformer. Støreutvalgets oppsummering av sine forslag til Arbeiderpartiets intergreringspolitiske dokument gjengitt i Nettavisen 9. februar inneholder 36 punkter. Det siste av dem lyder:
- Ikke tillate synelige religiøse symboler til politiuniform, hos aktorat eller hos dommere.

Så leser jeg i Nyemeninger.no i Dagsavisen i dag at Hiba Khan Rajboot under overskriften "Min far, Støre og hijaben" er opprørt over at "når man forbyr kvinner som ønsker å bruke hijab i hverdagslivet å jobbe i politiet, og deretter også stenger dem ute av rettssalene, sier det seg selv hvilken vei det går. Jeg føler meg forrådt."

Her er kjernen. For nordmenn betyr det å være norsk at vi har felles ganske mange kulturelle vaner og regler. Utfordringen blir å lære seg dem. Selv flyttet jeg fra Norge til Italia da jeg var 11 år og bodde der i to år. Da måtte jeg lære meg en del, for meg, nye adferdsmønstre som var annerledes enn det jeg var vant med i på mitt hjemsted i Norge. For eksempel husker jeg at jeg måtte endre på måten jeg brukte hendene når jeg skulle signalisere "kom her" med dem. Jeg måtte også akseptere at jeg ble fulgt på skolen av en voksen, noe jeg syntes var HELT unødvendig. Dette er trivilelle eksempler, selvsagt. Poenget er at væremåte, regler for mellommenneskelig adferd og lover er annerledes i Norge enn i andre land.

Så tilbake til uniformsreglementet i Luftforsvaret - eller i Politiet om du vil. Dette endrer seg hele tiden. En politikvinne i uniform ser ikke ut som hun gjorde i 1966 da jeg dro i militære. Ja, det var få uniformerte kvinner den gangen. Heldigvis har ting endret seg.

Bildet til dette innlegget skal illustrere følgende: I Norge er det slik at dersom en person beveger seg over en fotgjengerovergang, stanser biler som kommer kjørende for fotgjengeren. I mange andre land er det ikke slik. Forskjellige regler. Forskjellig kutyme.

Hiba Khan Rajboot følter seg personlig forrådt ved at kvinner som normalt bruker hijab - eller skaut som hun selv sier - ikke kan gjøre det dersom de skal ikle seg en politiuniform. Hun sier "Det er noe som er en del av min tro, og føles riktig for meg. Punktum finale." At det ikke ligger disrepekt for religion eller personlige holdninger bak forbudet mot religiøse symboler i en uniform, må hun bare akseptere. Grunnen til et slikt forbud er at en uniformert politiperson skal oppleves som nøytral i forhold til tro, uansett hvilke tro vedkommende politiperson selv har. Sik, katolikk, hindu, protestant eller muslim. I Norge skal politikvinnens egen religion være irrelevant for utførelse av tjenesten. Slik ønsker vi at det skal være fortsatt. Slik er det i Norge. Og vi ønsker flere personer med annen bakgrunn en norsk etnisitet inn i poliitiet.

Nei, Hiba Khan Rajboot, du sier du føler deg forrådt. Men du kunne valgt å la være å føle deg forrådt på grunnlag av at en politiuniform uten skaut er definert av et uniformsreglement, ikke av manglende respekt for din tro. Det blir din personlige norm vs. en annen norm. En tradisjonell norsk norm. Puntum finale.