Så måtte han gi tapt. Lungekreften krevde sitt. En god ektemann, far og farfar har gått bort. For annen gang på et halvt år kommer dødsbudskapet om at en av ”Scotlandsgjengen” – studiekamerater fra Heriot-Watt University, Edinburgh på begynnelsen av 70-tallet – ikke er fysisk blant oss mer. Lars ble 66 år.
Mange nordmenn har studert på ”Watt”. Den tiden Lars og vi var der, var vi godt over 100. De fleste var ingeniørstudenter. For vi var bare tre norske som begynte på siviløkonomstudiet i 1968: Erling fra Larvik, Lars fra Sandnes og jeg fra Oslo. Det var enkelt å bli venn med en menneskekjær Lars. Han og Kristin var allerede gift og i deres leilighet var vi andre hjertelig velkommen. Lars hadde allerede før studiene relevant jobberfaring som bilselger hos Bertel O. Steen i Oslo. Selvopplevde historier fra denne tiden var ofte på Lars sin historiemeny. Historiene var helt annerledes enn mine egne. De fascinerte oss andre. For eksempel da han var langtransportsjåfør i Norge og på kontinentet. Lars var godt over gjennomsnittet autointeressert. Historiefortelleren Lars var ofte i sitt ess.
Lars sine historier berørte også hans familiemessige tilknytning til sykkelfabrikken Øglænd – produsent av DBSsykkelen, som omtrent alle ungdommer eide på den tida. Noe av det første jeg lærte om EDBs betydning og muligheter for næringslivet, var at sykkelfabrikken på Sandnes var den første industribedrift i Norge som bygget et helautomatisert, datastyrt høyde-delelager.
Sykkelfabrikken ble Lars sin første arbeidsplass etter studiene. Han arbeidet i eksportavdelingen og hadde USA og Østen som marked. Men Lars hadde andre planer som ble realisert etter et par år. Da ble bedriften Miltek AS etablert. Forretningsideen var å få agenturer og selge utstyr innenfor miljøteknikk i regionen og nasjonalt. Med sin base i Rogaland satt han geografisk midt i smørøyet . Oljebransjen var i en rivende vekst som ikke alle hadde gjettet selv på begynnelsen av 70-tallet. I ettertid kan vi skjønne at Lars fulgte godt med på hva som foregikk i næringslivet, og satset på dette i rett øyeblikk.
At Lars måtte kaste inn håndkledet etter noen år pga. en mislykket operasjon i det ene benet, var bare for synd. Han levde resten av livet med periodiske smerter som de fleste av oss antakelig aldri har opplevd noe lignende som. Allikevel beholdt Lars sitt gode humør og sin lunhet og var aldri synlig bitter for det som hadde skjedd. Fantastisk støtte i en flott partner Kristin var sikkert en av grunnene til dette. Og tre flotte sønner har vært solide støttespillere for pappa. Og vice versa.
Men nå er årene trukket inn for godt.
