Hver påske tenker jeg tilbake på den dagen jeg trodde huset mitt gikk i lufta. Det var mandag i påskeuka 1991. Klokka var omtrent ni. Jeg lå i senga og leste dagens aviser med en kopp te på nattbordet. Kona var dratt på jobb for litt over en time siden. Det var skolefri og guttene lå fremdeles og sov i naborommene i annen etasje. Jeg hadde også forventninger om å kjøre til Fornebu senere på formiddagen for å hente min kusine Wendy fra Canada og hennes mann Jeff som skulle besøke oss. De kom til Norge fra India på en reise som gikk rundt jorda. Gulfkrigen etter Iraks invasjon av Kuwait, var fremdeles i nyhetene. Det var bare to måneder siden kong Olav døde. Det var en stille morgen.
Så smalt det. Et DRØØØNNN fra min egen kjeller. Et sterkere smell enn noe jeg hadde hørt før (bortsett muligens fra da vi øvde med sjokkgranater i forsvaret). Hele huset ristet. En eksplosjon i mitt eget hus? Hva i all verden? Forferdet brukte bare ett sekund på å komme meg ut av soveværelset. Tankene raste og jeg mobiliserte tanker om evakuering av guttene og meg selv via verandaen. Sniffet. Nei, ingen røyk. Ikke lukt av smellet. Ingenting. Helt stille. Guttene sto omtrent samtidig ute på gangen de også. Hva skjedde, pappa? Nei, ikke visste jeg. Ingen tegn til noen eksplosjon. Ikke noe røyk. Ingen flammer. Ingenting. Jeg ba guttene kle på seg raskt. Så ned i kjelleren. Fremdeles ingen tegn på et smell der heller. Så opp og ut på trappa. Utenfor traff jeg en nabo i samme ærend. I pyjamas, han også. Om han visste hva som hadde skjedd? Nei, ikke han heller. Han trodde smellet kom fra øst. Det hadde altså ikke vært noen eksplosjon i mitt hus, selv om jeg først var fullstendig overbevist om at så var tilfelle. Ei heller i noe av nabohusene. Hvis det var fra øst, må det ha vært på Lierskogen pukkverk det hadde skjedd. Dette rimet. Vi har jo ofte hørt varselsignaler i sirener etterfulgt av sprengninger i sandtaket. Dem hadde vi til og med klagd på fordi grunnen under vårt hus rister når dette skjer. Pukkverket ligger 250 meter unna. Men dagens eksplosjon overgikk alt vi hadde opplevd fra den kanten tidligere.
Jeg gikk inn i huset igjen, lettet over at det ikke var noen overhengende fare for liv og helse her. Både guttene og jeg var fremdeles rystet. Jeg lurte selvsagt veldig på hva som egentlig hadde skjedd, antakelig i Lierskogen pukkverk. Forklaring fikk vi senere på dagen på lokalnyhetene på radio fra NRK Buskerudsendinga. Det var en virkelig tragisk og trist historie med to døde og en skadet.
Følgende hadde skjedd: En deprimert byggmester som var konkurs, var hovedpersonen. Han hadde tidligere samme morgen sprengt et hus som var under oppføring på Lierskogen. Jeg kunne senere ved selvsyn konstatere at det lå som en plankehaug nedi skråningen nedenfor grunnmuren. Dette skjedde 2 km unna - et smell jeg ikke hadde hørt. Politi fra Lier Lensmannskontor ble da tilkalt av naboene. Da to lensmannsbetjenter - Roy Arne Steen (27) og Rune Hunshamar (25) - ankom stedet - var byggmesteren forsvunnet. Han ble observert i en bil i Lierskogen pukkverk ikke langt unna ved Gamle Drammensvei. De to betjentene kjørte dit. Politibetjentene stoppet bilen 15 meter fra byggmesterens. Den ene betjenten gikk mot bilen, den andre bøyde seg inn i politibilen for å finne et par håndjern. Da smalt det. Byggmesteren sprengte seg selv og bilen. Roy Arne Steen ble hardt skadd og døde senere samme dag. Rune Hunshamar hadde flaks ved at han var delvis inne i politibilen. Han ble lettere skadet.
Min egen opplevelse knyttet til smellet ble raskt uvesentlig sammenlignet med det som skjedde i pukkverket. Noen år etter snakket jeg med lensmann Arne Lauvålien i Lier etter en Konfliktrådsmegling på lensmannskontoret. Han sa at Roy Arne Steen var en kjernekar, meget godt likt av alle i tillegg til å være en dyktig politimann. Et forbilde for kollegaer og ungdommer som han var idrettsleder for. Han etterlot seg en gravid kone.
Min kanadiske kusine og ektefelle ble hentet senere samme dag på Fornebu. Jeg la veien fra Fornebu forbi det sprengte huset på Lierskogen og pukkverket. Etter å ha sett den gjenværende plankehaugen av det sprengte huset og hørt historien, kunne Wendy fastslå at de ikke hadde vært i nærheten av noen tilsvarende dramatikk noe sted i Asia og Midt-Østen. Det var i Norge det var dramatisk den påsken.
PS. Eksplosjonen forårsaket forholdsvis store skader på flere av våre nabohus. Bl.a ble terrasseskyvedøren slått skjevt og glasset knuste hos nærmeste nabo, noe som kostet 35.000 kroner å reparere. Heldigvis var det ikke skader å snakke om på vårt hus. Muligens bare noen sprekker i fliser i et baderom i kjelleren. Takk og pris.
Her kan du lese hva Drammens Tidende skrev om den tragiske hendelsen dagen 20 år etter.
