Heldigvis

Vi vet at psykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim tidligere konkluderte med at Anders Behring Breivik var og er utilregnelig. Nå har psykiaterne Agnar Aspaas og Terje Tørrissen konkludert med at han var og er tilregnelig. Begge utredningene er grundige og helt meget sikkert samvittighetsfulle.

Vi får demonstrert at psykiatri ikke er noen eksakt vitenskap og at skjønn ligger til grunn for diagnostikk.

Da blir det opp til retten via bevisførsel – inkl. forklaringer fra alle de fire rettsoppnevnte psykiaterne – å ta standpunkt til om han er tilregnelig eller det motsatte. Godt at ikke jeg skal gjøre det. Godt at ikke folk flest skal gjøre det. Godt at ikke pressen skal gjøre det. Godt at psykiatere som var raskt frempå med sine oppfatninger om dette da den første rapporten forelå, ikke skal gjøre det.

Godt at dette skal avgjøres i tingretten, ikke i avisspaltene eller på nettet.

Og sikkert i Lagmannsretten også. Og i Høyesterett. Det er domstoler som avgjør sånt i Norge. Heldigvis.

EDIT: Siden hverken ABB eller aktoratet har anket dommen, blir det ikke mer rettsak om dette i Lagmannsretten eller Høyesterett.

50 prosent

Kanskje du lurer på om Trine Skei Grande viser med hendene hvor mye 50 % er? Hun er her flankert av Bård Vegard Solhjell og Ola Borthen Moe under en paneldebatt på Røde Kors Landsmøte i oktober 2011 - foto: flutnace

  

Jeg var i Edmonton, Alberta i Canada på den kanadiske grunnlovsdag 1. juli for noen år siden. Da overvar jeg et festarrangement i rådhuset hvor bl.a. den føderale landbruksministeren holdt tale. Jeg glemmer aldri at hun sa: ”Tenk at Canada er et så godt land å leve i at mange folk fra andre steder på kloden ønsker å komme hit og bosette seg. Det skal vi være stolte av og positive til”. Jeg tenkte da at vi ikke akkurat ofte hører slike ord fra norske politikere som uttaler seg om samme tema. Norges befolkning vokser i mengde og mangfold. Vi har passert 5 millioner mennesker. Andelen av befolkningen med annen enn norsk etnisk bakgrunn (definert som innvandrere eller norskfødte barn av innvandrere) øker også. 

Statistisk Sentralbyrå har nylig publisert rapporten ”Regional framskrivning av antall innvandrere 2011-2040”. Denne rapporten på 61 sider og en mengde tabeller, viser bl.a. at andelen nå er 12 %. Dette vil øke til 24 % i 2040. Tallet vil variere fra region til region. Høyest vil den bli i Oslo hvor den øker fra 28 % til 47 % og lavest i Nord-Trøndelag fra 5 % til   8 %.

Enkelt sagt vil en fjerdedel av befolkningen om 30 år ha innvandrerbakgrunn - i Oslo omtrent halvparten. Denne 50 prosent-prognosen for Oslo har fått stor oppmerksomhet og kommentarene har ikke uteblitt. De varierer fra meget kritiske om at innvandring til Norge er feilslått - til positive om at denne utviklingen skaper et godt grunnlag for et bedre samfunn. Innfallsvinkelen varierer med politisk syn og kunnskapsnivå. Blant politikerne er de mest kritiske fra FrP. Bakteppe for dette er spesielt Christian Tybring-Gjeddes kronikk i Aftenposten i august 2010 hvor han advarer om at flerkultur vil ”rive landet vårt i filler”. Dette innlegget har skapt mye blest og  trigget bl.a. meg til å starte min blogg og skrive mitt første innlegg.  Mangfoldet i Norge øker med alle de mulighetene og utfordringene dette skaper. 

To organisasjoner som jeg er aktiv frivillig i - Røde Kors og Econa - arbeider begge med "mangfold". I Røde Kors vedtok Landsstyret for to år siden retningslinjer for mangfoldsarbeid i Røde Kors i Norge. Landsstyret sa da: Mangfold er et samlebegrep på de mange ulikheter som finnes i befolkningen. Disse er blant annet etnisitet, religion, kjønn, seksuell legning, alder, funksjonsgrad, sosial bakgrunn, livserfaringer og språk. Det er positivt for samfunnet og for Røde Kors hvis vi oppnår større grad av inkludering. Det er ikke forskjeller i seg selv, men samspillet mellom mennesker som gjør mangfold til en suksessfaktor.

Ulikheter i befolkningen er altså definert som noe positivt dersom det er et samspill mennesker i mellom. Dette krever aktiv holdning fra alle parter, og angår oss alle. De som velger å distansere seg fra utviklingen, bidrar ikke til forutsetningen for en vellykket utvikling.

Motivasjon i Røde Kors er at mangfold i organisasjonen gjør organisasjonen bedre i stand til å hjelpe flere. Større mangfold skaper mer ressurser som vi kan bruke til å løse oppgavene bedre. Det er altså en sammenheng mellom mangfold, ressurser og et godt resultat.

Det ville sikkert ha overrasket mange om Røde Kors ikke hadde arbeidet med å fremme mangfold i samfunnet og i Røde Kors selv. Men hva er innfallsvinkelen i den andre organisasjonen som jeg nevnte, Econa? Kanskje er det ikke like selvfølgelig at en organisasjon som fremmer økonomers og økonomifagets interesser, er like opptatt av dette? Feil. Selvsagt er Econa opptatt av begreper som ”ressurser” og ”ressursbruk”. Bedre ressursbruk i samfunnet og i bedrifter skaper utvikling og verdiøkning. Det er rett og slett lønnsomt å satse på et større mangfold. På samme måte som Røde Kors, tror Econa at større mangfold i egne rekker vil lage en bedre organisasjon som vil lykkes i å nå målene. Ikke bare Econas egne, men Norges. Styret, administrasjonen og et eget mangfoldsutvalg i Econa arbeider med dette.

Mangfold som resultat av etnisk variasjon i befolkningen, er en vesentlig del av dette. Det vil bli enda mer viktig. Tenk bare på hvordan dette har vært i USA. Der er ca. 2 % urbefolkning – ergo 98 % innvandrere eller etterkommere av innvandrere. Sjøl er jeg på morssiden etterkommer av utvandrere til Canada fra Irland og England. Og jeg kom til Oslo i 1947 fra Canada. Min yngste sønn giftet seg med en kvinne fra Peru i august 2011. Så jeg kjenner problemstillingen.

Selvsagt betyr utviklingen i Norge nå at norsk kultur får innslag som vi ikke så noe til her rett etter den 2. verdenskrig. Selvsagt blir samfunnsutviklingen annerledes enn den ellers ville ha vært. Selvsagt må vi alle gjøre en innsats for et velfungerende mangfold. Men målet er ikke å tvinge alle inn i et ”norsk-etninsk” spor (slik FrP gjerne vil at integrering skal bety). Målet er både å ta vare på en tradisjonell norsk kultur samt å blande inn nye elementer som har sitt opphav andre steder i verden. På den måten får vi en moderne kultur som gjenspeiler hele befolkningen. Et eksempel på dette er illustrert her:

(foto - flutnace)
En gang i fortida ble munnharpa introdusert i Norge fra et fjernt land. Munnharpa, som mange nordmenn tror er et urnorsk musikkinstrument!

Munnharpe til venstre er riktignok laget av Bjørgulv Straume, Setesdal. Men jeg har også munnharper fra Sibir, Kirgisistan og Japan.

Vi kunne satt det hele på hodet: Tenk om Norge ikke hadde innvandring og at vi fremdeles var et 100 % norsk etnisk samfunn i dag. Hvilke handikap hadde Norge da hatt ? Hadde vi forstått verden utenfor våre grenser? Hvordan skulle norsk næringsliv kunne lykkes i internasjonal konkurranse dersom bedriftene ikke hadde medarbeidere som på grunn av sin bakgrunn forstår det internasjonale markedet, kultur og språk?

Et godt eksempel på hvordan en innvandrer kan berike det norske samfunnet er dette: På siste årsmøte for 5 dager siden i Econa Buskerud, ble ett nytt styremedlem valgt. Zhongying Kristoffersen er en kinesisk norsk kvinne som har bodd i Norge siden 1996. Med en kinesisk ingeniørutdanning i bunnen, kom hun til Norge uten nettverk. Har arbeidet seg opp fra sin første jobb i Norge som avisbud til nå å være markedsdirektør i Smartfish AS. Etterhvert har hun tatt en MBA i UK og en MSc på Handelshøyskolen BI. I januar i år publiserte DN en oversikt over 10 vellykkede rollemodeller av internasjonale personer som har gjort det godt i Norge (NHO Global Future-programmet). Zhongying er en av dem.

ill: Picasso
http://tvtropes.org/pmwiki/pmwiki.php/Literature/
DonQuixote?from=Main.DonQuixote

Vi gjør et valg når det gjelder å forholde seg til befolkningsutviklingen som finner sted. Å kjempe mot den blir etter min mening som å kjempe slik Don Quixote gjorde mot vindmøller. Størsteparten av veksten skyldes arbeidsinnvandring og at eksisterende innvandrerbefolkning lager avkom som andre nordmenn gjør også. De produserer nye nordmenn. Enhver raske befolkningsutvikling skaper utfordringer. Vi får leve med dem og bidra aktivt med positive holdninger til den. Som sagt, det er vårt eget valg å forholde seg til dette.

Noen har kanskje lagt merke til at jeg ikke har nevnt asylsøkere eller papirløse innvandrere til Norge. De er spesielle grupper som krever særvurdering. Asylsøkere er en liten del av statistikken jeg har referert til over. Derfor burde debatten om SSBs prognoser dreie seg om udramatiske forhold, nemlig at utlendinger (for eksempel EU-borgere) kommer til Norge for å utføre arbeid som deres kompetanse trengs til (f.eks. i bygg- og anleggsbransjen) samt at nye generasjoner nordmenn med innvandrerforeldre og –besteforeldre fødes. Mer dramatisk er det ikke.

EDIT 21. april 2012
Nyvalgt styremedlem i Econa, Zhongying Kristoffersen, har også reagert på debatten i fbm. SSBs prognose. I et innlegg i vg.no med overskriften "Fremmed i eget land", reflekterer hun over hva som skal til for å bli "norsk". Hun skriver bl.a.:
"Det er frustrerende å ikke få lov å komme inn det store fellesskapet uansett hvor mye man strever og hvor hardt man jobber. Vi kan gjøre alt, men kan ikke endre hudfargen vår eller opprinnelseslandet vårt. Slik som systemet fungerer nå er vi dømt til å forbli et annenrangs menneske i vårt nye hjemland."
Les resten av innlegget her.

Dagens Næringsliv moser Finansavisen på kvinnedagen

Det er kvinnedagen i dag. Jeg lytter ofte til NRK P2 - Kulturkanalen. Der har de markert kvinnedagen på forskjellige måter i dag. I Ekko var det i morges innslag om bruk av kvinner som kilder i forskjellige media. NRK2 har som målsetning at kvinner skal brukes som kilder/intervjuobjekter i minst 40 %. Altså samme som kravet til kvinner i ASA-styrer. I "Radioselskapet" har de i dag utelukkende spilt kvinnelige artister som synger om kvinner.

De som følger min blogg, har sett at jeg noen ganger har publisert hvor synlige kvinner er i finanspressen, definert som Aftenpostens økonomiseksjon, Dagens Næringsliv og Finansavisen. Jeg har tidligere publisert tellinger i de tre avisene i januar måned i årene 2007-2012 i fagtidsskriftet "Magma" (Econa) og her i min blogg (siste 1. og 2. februar) med oppslaget 1.2 ("Svikter finanspressen kvinnene?").

Hvordan er det i disse avisene i dag - på kvinnedagen?

Jeg gjorde i lunsjpausen en opptelling av avbildede, navngitte kvinner og menn i Finansavisen og Dagens Næringsliv. (Aftenposten ligger hjemme på stuebordet, så den er ikke med her). Her er resultatet, satt inn i grafen fra bloggen i begynnelsen av februar:

Figuren viser tall for DN og Finansavisen gjennom januar måned 2007-2012 og dagens avis (8. mars): Andel kvinner av avbildede navngitte personer.

I Dagens Næringsliv er det 27 kvinner i bildene. Eksempler: Hilde C. Bjørnland gjestekommentar i økonomi, om Celine Middelfart som kan spare skatt ved å flytte til London (inkl. skatteekspert Kristine Ildstad i advokatfirmaet Thommesen), Fia Ingebrigtsen som har mistet all tillit til politiet (i fbm. Acta-saken og Fred A. Ingebrigtsen), hovedtillitsvalgt Susanne Finstad i Teletopia om overvåking av ansatte, Inga Marte Thorkildsen i oppslag om SV, direktør Kristina Landsverk i Mattilsynet, om gründer Saba Rasoli som åpner butikk etter påske, om at i oljeselskapet Wintershall Norge er nesten halvparten av de ansatte kvinner (fem av dem er avbildet i oppslaget),  oljedirektør Bente Nyland om realfag som viste veien til oljetoppen, om kjernefysiker Sunniva Rose som "mikser kjernefysikk og lippgloss", FN-direktør Amat Al-Alim Alsoswa om arabiske kvinner i "den arabiske vår", innlegg om likestilling av leder i Høyres Kvinneforum Julie Brodtkorb, Malin Kulset er intervjuet om hvilken bok hun har på nattbordet og på siste side gir SVs Gina Barstad svar på "fem kjappe" (hun var Audun Lysbakkens vara på Stortinget, nå student).

Det ser ut som om Dagens Næringsliv virkelig har lagt seg i selen for å presentere kvinner i forskjellige roller og situasjoner i dag. Avisen skal ha all honnør for dette. I januar var det gjennomsnittlig 20 % kvinner avbildet i DN. På kvinnedagen er tallet nesten det dobbelte. Neppe tilfeldig. Må være resultatet av bevisst satsning.

I Finansavisen har redaksjonen gjort det motsatte. Man kan lure på om de har tenkt: "Vi kutter ut kvinnene i våre spalter i dag. Kvinnedagen er oppskrytt" (?). I januar i år var gjennomsnittlig kvinneandel i fotos 10,6 %. Finansavisen har klart det kunststykket på kvinnedagen bare å presentere 1 - én - kvinne. Det er Silje Ingeberg som er SEBs sjef for fremvoksende markeder i en artikkel om økonomien i Brazil og Kina. That's it. Ingen andre historier, ingenting om kvinner i næringslivet eller politikken.

DN moser konkurrenten i dag.

Ja, ja. Ha en fin kvinnedag. Hilsen en feminist.

Publisere motbydelige filmopptak i Dagsrevyen?

På Dagsrevyen (kl. 1900) 22. februar ble det som en del av en reportasje om tibetansk nyttår, vist levende film av en tibetansk nonne som var i ferd med å ta livet av seg selv ved å selvbrenne seg i protest mot Kina. Først så vi henne stå i lys lue, og etterpå bilder av det brente liket. Innslaget varte vel 20 sekunder. 23 munker og nonner har gjort det samme det siste året. Dette er et tegn på desperasjon og et ønske om et fritt Tibet og religionsfrihet fra Kina. Styreleder i Den norske Tibet-komité, Olav Gunnar Ballo, mener det er skammelig at norske stortingspolitikere og Utenriksdepartementet ikke engasjerer seg i mye sterkere grad og har fokus på det som skjer i Tibet. Norge har stor oppmerksomhet rundt menneskerettigheter på verdensbasis, men når det gjelder Tibet, så virker det som at de lukker øynene, sier Ballo.

Spørsmål er så om NRK skal gå Tibet-komiteens ærend for å skape oppmerksomhet ved å vise disse motbydelige bildene, selv om motivet er viktig. Det ble ikke en gang advart mot sterke bilder. At jeg synes bildene er motbydelige, betyr ikke at jeg fordømmer dem som går til et slikt skritt. At Olav Gunnar Ballo antakelig har rett i at norske politikere ikke tenker mye på Tibets skjebne, betyr ikke at alle virkemidler kan tas i bruk for å skape oppmerksomhet.

Det diskuteres også i disse dager om det er riktig å publisere bilder av døde Utøyaungdommer. Her synes det å være overveiende enighet om at dette ikke bør skje. Det er mange hensyn å ta - og de blir tatt.

Men er det OK at barn får se en brennende nonne på Dagsrevyen? Ville det f. eks. vært OK å vise at en syrisk flyktning i Norge som stakk ut et øye i protest mot Syrias president Bashar al-Assad og at 14.000 opposisjonelle er arrestert og 12.400 har flyktet fra Syria (i flg. FN)? Eller at Dagsrevyen viste at en amerikansk tobarnsfar bosatt i Norge, hogg av seg en finger med øks i protest mot USAs fangeleir på Guantanamo som etter ti år fremdeles huser fanger som verken blir behandlet som krigsfanger eller kriminelle?

Neppe.

Manglende presentasjon av kvinner i finanspressen, ligger problemet hos kvinner selv?

(Se også blogginnlegg i går)


For noen år siden fikk jeg det for meg at finanspressen ikke er så flink til å avbilde kvinner i spaltene. I denne sammenheng snakker jeg om de tre avisene jeg leser daglig: Aftenposten (økonomiseksjonen), Finansavisen og Dagens Næringsliv.

Dette var utgangspunktet for et uformelt statistikkprosjekt som jeg da igangsatte. Oppgaven ble å kartlegge hvor stor andel av de presenterte personer i avisen som er kvinner. Hver dag i januar måned i seks år har jeg derfor brukt ti minutter og bladd meg gjennom de tre avisene og talt antall fotos med navngitte menn og kvinner. Resultatet av undersøkelsen har jeg  publisert noen ganger i tidsskriftet Magma (utgitt av Econa), sist i nr. 3/3010 under overskriften ”Finanspressens maskuline problem”. Deretter har jeg brukt min egen blogg som publiseringssted. Sist var dette altså for ett år siden under headingen ”When God created man, She was just joking”. 
(Blar du nedover i bloggen, finner du den)

(foto - flutnace)

Daværende leder av Aftenpostens økonomiredaksjon uttalte overfor tidsskriftet Magma i 2009 at det kan være utfordrende å finne kvinnelige kilder. Det er enklere å få menn i tale. Men Aftenpostens redaksjon hadde i hvert fall en bevisst holdning til å benytte kvinnelige kilder. Dette bekreftes som relevant policy av nåværende leder Kjetil Kolsrud. Dersom de har valget mellom å presentere en kvinnelig og mannlig kilde i samme sak, velges kvinnen. Han innrømmer at det kan være vanskelig å finne kvinnelige kilder, men også at årsaken kan være manglende kreativitet i redaksjonen.

Aftenpostens økonomiseksjon lykkes allikevel relativt godt sammenlignet med DN og Finansavisen, i det de i år viser litt over 23 % kvinner. Men på grunn av den lave antall sider som økonomiseksjonen har, utgjør kvinner avbildet i Aftenpostens økonomiseksjon i underkant av 9 % av det samlede antall avbildede kvinner. 66 % av kvinnene finner du i DN og 26 % i Finansavisen. Med andre ord er det i Dagens Næringsliv du med størst sannsynlighet finner en kvinne avbildet og navngitt.

Gjennomsnittlig antall kvinner og menn i januar måned:
Aftenpostens økonomiseksjon 2 kvinner, 6 menn
Finansavisen 5 kvinner, 41 menn
Dagens Næringsliv 12 kvinner, 48 menn

En annen teori er at kvinner selv er forklaringen på skjevforholdet. En journalist jeg har snakket med sa at noen kvinner kan oppleve det slik at de har lite å tjene sosialt på å gjøre dette. Kvinner har blitt trakassert etter at de ”stakk hodet frem i spaltene”, noe som fremdeles oppfattes å være en ”maskulin øvelse”. Jeg har ikke forutsetning for å vurdere kvinners tenkning om dette. Hvis det stemmer, er dette veldig synd. Hvis redaksjonene møter slike motforestillinger hos potensielle intervjuobjekter, får de veilede i hvordan motstå uberettiget kritikk.

Forskjeller i hvordan avisene presenterer kvinner?

Aftenpostens økonomiseksjon presenterer ikke generell politikk, slik de to andre avisene gjør. De går derfor ”glipp av” noen kvinner, siden norsk politikk har en ganske høy kvinneandel.


For øvrig er den tyske forbundskansleren Angela Merkel den hyppigste avbildede politikeren i norsk finanspresse i januar i år.

Jeg tok for meg DN og Finansavisen i to dager, 24-25. januar hvor DN presenterte 17 kvinner og Finansavisen 9. Dette er muligens et lite antall å si noe generelt om strukturforskjeller mellom de to avisene, men noe tar jeg sjansen på å si allikevel.

To personer blir presentert tre ganger: Lederen for IMF Christine Lagarde er to ganger i Finansavisen og én i DN. Stjernemegleren Tonje Borthen er tre ganger i DN. Tre av fire norske kvinnelige politikere finner vi i Finansavisen. Bare i DN finner vi kvinnelige artikkel- eller kommentarforfattere. Av 11 ”næringslivsfenomener” med kvinner i fokus  som presenteres, er ni av dem i DN.

Det ser ut som om Finansavisen viser fram kvinner i internasjonal finansverden og norske kvinnelige politikere litt hyppigere enn DN.

Dagens Næringsliv er flinkere enn konkurrenten til å lete fram kvinner involvert i ”bedrift- og saksfenomener” i næringslivet. De to dagene jeg så nærmere på var dette om investeringer i kraftmarkedet, service i butikker, bedriftspresentasjoner og stjernemegler. I Finansavisen var det bare ett slikt oppslag: Om kreftvaksine mot bukspyttkjertelkreft.

DN slipper til kvinnelige artikkel- og kommentarforfattere hyppigere enn Finansavisen. Alle tre innlegg skrevet av kvinner de to dagene, finner vi i DN.

Konklusjon og veien videre

Kvinner vinner lederposisjoner sakte men sikkert i næringslivet. I politikken og organisasjoner er styrkeforholdet mellom kvinner og menn i ledende posisjoner jevnere. Hvis kvinners manglende interesse av å la seg intervjue er forklaringen på de (etter min mening) nedslående resultatene jeg har kartlagt, er det å håpe at bildet endrer seg snart.  Pressen må forsøke å finne de gode historiene der kvinner er ansvarlige og gi dem spalteplass. Det er å håpe at vi får oppleve flere eksempler à la DN 23. januar da nesten halvparten av personene avbildet i avisen, var kvinner.

Til Aftenposten sier jeg: Stå på. Til DN sier jeg: Gjenta rekorden fra 23.1. Til Finansavisen sier jeg: Våkne opp!

Svikter finanspressen kvinnene?

(Foto DN 23.1 - flutnace)

Ta en titt på illustrasjonen til høyre. Dette er nemlig sjelden vare. Av ni avbildede personer på forsiden av Dagens Næringsliv, er hele sju av dem kvinner. I dette nummeret, mandag 23.1, setter avisen ”rekord”. 43 % av dem som presenteres med navn i fotos i den dagens avis, er kvinner. Saken om høy andel kvinner i ledersjiktet i Statoil Fuel & Retail er imidlertid atypisk for avisen. Den siste dagen i januar var det bare 7 % kvinner i avisen. Gjennomsnittet i hver utgave av DN i hele januar er mye lavere – 20 %. Enda verre er det i Finansavisen hvor bare hver tiende person avbildet er kvinne. Skyldes dette noe ved redaksjonenes måte å tenke og jobbe på, eller at kvinner og menn oppter forskjellig i kontakt med media?

For noen år siden fikk jeg det for meg at finanspressen ikke er så flink til å avbilde kvinner i spaltene. I denne sammenheng snakker jeg om de tre avisene jeg leser daglig: Aftenposten (økonomiseksjonen), Finansavisen og Dagens Næringsliv.

Dette var utgangspunktet for et uformelt statistikkprosjekt som jeg da igangsatte. Oppgaven ble å kartlegge hvor stor andel av de presenterte personer i avisen som er kvinner. Hver dag i januar måned i seks år har jeg derfor brukt ti minutter og bladd meg gjennom de tre avisene og talt antall fotos med navngitte menn og kvinner. Resultatet av undersøkelsen har jeg  publisert noen ganger i tidsskriftet Magma (utgis av Econa), sist i nr. 3/2010 under overskriften ”Finanspressens maskuline problem”. Deretter har jeg brukt min egen blogg som publiseringssted. Sist var dette altså for ett år siden under headingen ”When God created man, She was just joking”.  Hvis du blar nedover i bloggen, finner du den.

Nå skal jeg presentere årets telling. Jeg tar konklusjonen først: Finanspressen presenterer (stadig) få kvinner i sine spalter og fotoillustrasjoner. Det er liten endring fra tidligere. Gjennomsnittlig er omtrent hver sjette person (16,6 %) avbildet og navngitt i de tre avisene, kvinne. Statistikken viser følgende:

Dette viser at omtrent hver tiende person som er navngitt og avbildet i Finansavisen er kvinne. Omtrent dobbelt så hyppig opptrer kvinner i DN og enda mer i Aftenposten. Det har ikke skjedd noen endring i avisene. Aftenpostens økonomiseksjon har få sider, vanligvis 7-8. For en uke siden lå den an til å nå ca. 28 %, men siste i siste uke har kvinnene glimret med sitt fravær i Aftenpostens økonomiseksjon. DN og Finansavisens har som regel 10 ganger flere sider i hvert nummer enn Aftenpostens økonomiseksjon.

Er redaksjonene kvinnefiendtlige?

Jeg tror vel egentlig ikke at redaksjonene er kvinnefiendtlige, men kanskje kvinnelikgyldige. De leter ikke godt nok etter saker der kvinner er involvert (Statoil-eksemplet er glitrende unntak) eller kan uttale seg, de benytter ikke kvinner i bilder der de like gjerne kunne ha brukt kvinner som menn, de går i de vanlige sirklene – og finner menn. Menn som leter etter menn, finner ikke kvinner. Etter at Magma publiserte dette i 2009, fikk jeg æren av å være tema i en redaktørkommentaren  i Finansavisen. Trygve Hegnar avfeide det hele som ”tullete forskning”. Han mente at virkeligheten tilsier at det dukker opp få kvinner i redaksjonens oppmerksomhet. Den viser fram virkeligheten i finansverdenen og næringslivet. Der er det relativt få kvinner å finne, må vite. Alle vet at det fremdeles er få kvinner i næringslivstoppen, men man finner jo kvinner overalt ellers. I organisasjoner. I politikk. Og Dagens Næringsliv og Aftenposten finner dobbelt som hyppig kvinnelige kilder. Min hypotese er derfor at det er litt forskjell på redaksjonene her. 

Det kan se ut som om Finansavisen ikke har definert dette som en relevant problemstilling, mens DN og definitivt Aftenpostens økonomiredaksjon har dette i mente. 

(Foto DN og Finansavisen - flutnace)


(Fortsettelse følger i morgen)

Røde Kors i Norge har en udemokratisk Landsmøtesammensetning

I dette innlegget ser jeg på demokratiske skjevheter i representasjonen på Landsmøtet. Dette går hardt ut over spesielt Oslo Røde Kors som er en ”lilleputt” på Landsmøtet, men en gigant i det frivillige landskapet i Norge.

(Fra Landsmøtet 7-9. oktober 2011 - foto: flutnace)

Jeg var nylig gjest på Landsmøtet fordi jeg var kandidat til det øverste valgte organ i Røde Kors, Landsstyret. For tre år siden var jeg delegat på Landsmøtet i egenskap av "Leder Omsorg Oslo Røde Kors". Tre år før det var jeg observatør på Landsmøtet. Mine tanker presentert under bygger derfor på mine erfaringer i organisasjonen og tilstedeværelse på tre Landsmøter.

I Norge er det 403 lokalforeninger i Røde Kors. På Landsmøtet har hver lokalforening som stiller én stemme, uansett hvor mange medlemmer og frivillige den har og hvor stor (eller liten) aktivitet det er i lokalforeningen.  Årsaken til en slik regel i lovene, er at internasjonalt har alle nasjonale Røde Kors foreninger hver én stemme i internasjonale Røde Kors fora. Norge har én stemme, USA har én stemme og Bali har én stemme. Det samme prinsippet gjelder også i Norge. Én lokalforening, én stemme. Spørsmålet er da: Er dette demokratisk, eller vurderer vi demokrati etter andre prinsipper i Norge for demokratisk representasjon?

Hvis vi ser på det øverste demokratiske valgte organ i Norge - Stortinget - følger vi jo helt andre regler. Antall representanter fra hvert fylke gjenspeiler (stort sett) innbyggerantallet i fylket. Fylker med mange innbyggere har flere representanter på Stortinget enn fylker med færre innbyggere. I Røde Kors er vi  L A N G T  unna en slik demokratimodell.

Fakta

Jeg tar utgangspunkt i min egen bostedskommune, Lier, som jeg tror er en gjennomsnitts lokalforening på alle måter i Norge – størrelse og type aktiviteter. Dessuten viser jeg Oslo hvor jeg er frivillig visitor (besøker innsatte i fengsel) og Gatemeglingsinstruktør.  I Lier Røde Kors er det ca. 50 aktive medlemmer av i alt 802 medlemmer. De er fordelt på Besøkstjeneste, Hjelpekorps og barneaktiviteter. Dette utgjør litt over 1/20 av medlemsmassen. I Oslo Røde Kors var det over 3800 aktive frivillige fordelt på omtrent 40 forskjellige aktiviteter i 2011. Med over 14000 medlemmer utgjør dette 1/4 av medlemsmassen.

Allikevel er vedtektene i Røde Kors slik at Oslo blir en lilleputt på Landsmøtet med bare 7 delegater - stemmer. Bak hver delegat for Oslo står 543 frivillige. Lier har 1 stemme – 50 frivillige bak denne. Ser vi på antall medlemmer bak hver delegat er det 2004 i Oslo og 802 i Lier.

Men enda viktigere er forholdet mellom antall medlemmer og antall delegater.

To store distrikter (= fylker) på Landsmøtet er Nordland og Hordaland.

• Nordland har 6450 medlemmer, 21 delegater = 307 medlemmer bak hver delegat
• Hordaland har 20379 medlemmer, 34 delegater = 599 medlemmer bak hver delegat
• Oslo har 14031 medlemmer, 7 delegater = 2004 medlemmer bak hver delegat

Oslo har i dag nesten sju ganger flere medlemmer pr. delegat enn Nordland og over tre ganger så mange som Hordaland. Det burde vært mere likt.

Er dette demokratisk, slik vi definerer demokrati i Norge?

Demokratisk modell i Oslo 

Bakgrunnen for at Oslo har så få delegater, er at det bare er 4 lokalforeninger i (distriktet) Oslo. Flere lokalforeninger er blitt langt ned i løpet av en tiårsperiode fordi aktivitetene er lagt til distriktskontoret. Dette har vært en meget nødvendig og vellykket måte å organisere et sterkt stigende antall prosjekter, frivillige og aktivitetsnivå i Oslo. Det hadde ikke vært mulig å oppnå de meget gode (humanitære) resultatene vi har sett i Oslo Røde Kors, hvis vi hadde opprettholdt å ha aktiviteter bare i lokalforeninger slik tilfelle er i de fleste andre kommuner i Norge. Her blir de fleste aktiviteter styrt og drevet utelukkende av frivillige. I Oslo blir de drevet av et distriktskontor med 60 ansatte som tilrettelegger for 3800 frivillige. Det hele er styrt av et distriktsstyre. Dette fungerer omtrent som et aksjeselskap, en modell som har vært meget vellykket for å få til et høyt humanitært aktivitetsnivå i Oslo. Men den har, som sagt, hatt én ulempe: På Landsmøtet har antall delegater som representerer Oslo Røde Kors sunket pga. nevnte regel om én lokalforening, én stemme.

På Oslo Røde Kors sin eget årsmøte gis aktivitetene/prosjektene også stemmerett på linje med de fire lokalforeningene. De to visitorgruppene ved Bredtveit og Oslo Fengsel har én stemme. Hvert av de fire ressurssentrene i Oslo har hver sin stemme. De frivillige i Vitnestøtte har én stemme. Nettverk etter soning har én stemme. Osv. Denne ordningen er godkjent av årsmøtet. Lokalforeninger og prosjekter er altså sidestilt på distriktets årsmøte. Det ville vært meningsløst og meget udemokratisk ikke å gi prosjektene, som utgjør over 90 % av aktivitetene i Oslo utenom de fire lokalforeningene, stemmerett. Den løsningen vi har valgt i Oslo her, er egentlig gal i henhold til vedtektsprinsippene som gjelder i Norges Røde Kors. Men løsningen er allikevel meget god. Den er tilpasset den virkelighet som er i Oslo Røde Kors. Dette er nedfelt i vedtektene til Oslo RK som er godkjent av Landsstyret.

Udemokratisk modell på Landsmøtet
Hva har Oslo Røde Kors forsøkt å gjøre med dette vs. Norges Røde Kors? I siste periode mellom landsmøtene i 2008 og 2011 arbeidet en sentralt organisasjonsutvalg for å se på mulige endringer i styringsorganene i Norges Røde Kors. I høringsrunden ga Oslo Røde Kors utvalget et forslag som bl.a. ville ha løst problemene beskrevet over. Oslos forslag besto i at delegatene på landsmøtet skal velges distrikt/fylkesvis av medlemmene i Røde Kors. Nå blir den store skaren av delegater, lokalforeningslederne, valgt på hvert sitt eget årsmøte. På svært mange årsmøter er frammøte lavt. Det er ikke uvanlig at de frammøtte er styremedlemmene pluss en håndfull medlemmer, altså bare en liten prosentandel av medlemsmassen. Jeg er redd for at det finnes FOR mange eksempler rundt omkring i Norge hvor bare 2-3 % av medlemmene går på årsmøtet.

Problemet er følgende: Hva er mest demokratisk? a) At hvert Røde Kors medlem kan stemme inn et antall delegater i hvert fylke basert på antall medlemmer i fylket eller b) at hver delegat representerer en lokalforening uansett hvor mange medlemmer som er i lokalforeningen og hvor mange som møter opp på årsmøtet?

I a) har alle medlemmer like stor stemmeinnflytelse, mens i b) har medlemmer i små lokalforeninger større innflytelse enn medlemmer i store lokalforeninger, og fylker med mange kommuner har større innflytelse på Landsmøtet enn fylker med få kommuner.

Medlemsvalgte delegater pr. fylke

Hvis man derimot innførte en valgordning hvor man valgte delegater pr. fylke pro rata med medlemstallet pr. fylke, ville Røde Kors derfor fått et demokratisk sammensatt Landsmøte. Fylker med mange medlemmer ville få flere delegater enn fylker med få medlemmer. Hordaland som har mange medlemmer, ville antakelig få flest delegater i et slikt system fordi Hordaland er det fylket som har flest medlemmer i Røde Kors. Som sagt, demokratisk.

I en slik modell står man også fritt til å bestemme Landsmøtets størrelse, som nå er meget stort (les kostnadskrevende). Oslos foreslo at antallet delegater burde reduseres, for eksempel til 100 stk. Dette ville koste mindre å gjennomføre enn nåværende Landsmøte som har opp mot 400 møtende delegater.  Penger spart kunne Røde Kors i stedet bruke på humanitære aktiviteter.

Hyppigere Landsmøter

Nå er det tre år mellom Landsmøtene. Dette er lang tid. For tre år siden foreslo Landsstyret å endre dette til fire år, for å spare penger. Det ble ikke vedtatt. Det er jeg glad for, fordi så sjeldne landsmøter gir en ikke-eksisterende prosess mellom Landsmøtet og Landsstyret. Derfor mener jeg at det mye som taler for hyppigere landsmøter, f.eks. hvert år eller annethvert år. Organisasjonen velger å lukke øynene når det gjelder prisen på et Landsmøte. Det var ikke billig å sende 400 delegater og 300 observatører til Tromsø i 2005. Så lenge det er så mange mennesker som drar på Landsmøtet, vil det være umulig å endre møtefrekvensen til ett eller to år. Umulig.

Oslo RK fikk ikke gehør for sine idéer til Landsmøtemodell i organisasjonsutvalget i siste periode. Riktignok var det enkelte kommentarer om at det var positivt at Oslo RK hadde tenkt ”nytt” i sitt høringssvar. Mager trøst.

Ingen ting ble endret på Landsmøtet i Oktober 2011.

Resultatet av Organisasjonsutvalgets arbeid ble at Landsstyret la fram et forslag på Landsmøtet, som innebar at Landsstyrets sammensetning skulle reduseres med noen få personer. Forslaget ble nedstemt. Sluttresultatet etter en over to år lang prosess i utvalg og med høringer, er altså status quo. Røde Kors sitt Landsmøte er konservativt. Meget konservativt. Det skal i det hele tatt mye til å få gjennom nytenkning i Røde Kors i Norge.

Samtidig står de humanitære utfordringene i kø i samfunnet. Økende fattigdom og økende ensomhet er to av dem. Vi trenger virkelig å fornye oss. Vi må gjøre kjernetjenestene – for eksempel Besøkstjenesten - enda bedre og vi må finne bedre måter å hjelpe enda flere. En eldrebølge er på gang. Fornyelse og nytenkning er nødvendig.

Oslo - et kraftsenter i innovasjon i Røde Kors

Da er det antakelig viktig at det lyttes til de delene av organisasjonen som har demonstrert nytenkning og endringsvillighet.  Et flertall av de nye Røde Kors-aktiviteter som er startet opp i Norge de siste 15 årene, er det Oslo Røde Kors som har igangsatt. En dyktig administrasjon og et fremtidsrettet styre har vært flinke til å se humanitære behov og utvikle tjenester for å dekke dem, samt å organisere aktivitetene på en effektiv måte. Leksehjelp, Gatemegling, Ressurssenter og Kvinnekafé er eksempler på dette. Storbyen Oslo har selvsagt spesielle utfordringer som du ikke finner i små kommuner. (Mer om dette kan du lese i årsrapporten for 2010 her.) Det har vært merkelig liten interesse og oppmerksomhet i organisasjonen for nybrottsarbeidet i Oslo. Hva dette skyldes, har jeg lurt på. Har Oslo Røde Kors vært for dårlig i sin  informasjon? Er organisasjonsenhetene rundt omkring i Norge seg sjøl nærmest? Er det liten evne til å hente informasjon og inspirasjon andre steder i organisasjonen? Eller enda verre: Er det motvilje mot ”Hovedstaden”?

Oslo Røde Kors har spilt inn kommentarer og forslag til høringsutvalg og Landsstyret som heller ikke har fått særlig gehør. For eksempel ble et forslag fra Oslo RK om å modernisere visitortjenesten i tråd med endringer i soningsforhold i Kriminalomsorgen, avvist, riktignok etter en skikkelig behandling. På Landsmøtene i 2008 og 2011 har våre forslag til kandidater til Landsstyret og Kontrollkomitéen blitt nedstemt. Bare når det gjelder valg til Landsrådene (Hjelpekorps, Omsorg og Ungdom), er bildet bedre.

Jeg skal innrømme at alt dette er meget uinspirerende for en som har vært meget aktiv tillitsvalgt* i mer enn 15 år i Oslo RK. Nå er jeg imidlertid helt ute av dette både på landsplan og i Oslo. Disse oppfatninger står derfor for min regning.

Spørsmålet jeg stiller er dette: Hva er grunnen til at de fleste distriktene og lokalforeningene utenfor Oslo er fullstendig uinteressert i nye prosjekter i Oslo Røde Kors, som kunne vært til inspirasjon for dem selv? På den annen side: Trenger Oslo Røde Kors resten av organisasjonen i sitt arbeid? Jeg vet at det har vært god kontakt med noen få lokalforeninger de siste årene. Og jeg hørte akkurat nylig at et uformelt "storbysamarbeid" mellom Røde Kors i Oslo, Trondheim, Tromsø og Bergen kanskje er på trappene. Dette er veldig bra og blir sikkert gjensidig meget nyttig. Så noe positivt skjer. Men dette er unntak som bekrefter regelen. Oslo Røde Kors makter uansett å realisere sine egne mål for egen maskin. Slik har det vært i mange år, og slik vil det fortsatt være.

Konklusjon - hvordan kan dette ordnes?

Å skape interesse for nytenkning i organisasjonen kan ikke bare vedtas. Mandatreglene på Landsmøtet, derimot, kan og må endres hvis Landsmøtet skal bli demokratisk - slik vi vanligvis definerer demokrati i Norge. Det finnes kanskje andre muligheter, for eksempel ”utjevningsmandater”, dersom det er lite samsvar mellom størrelsen på lokalforeningen/distriktet og antall medlemmer i lokalforeningen/distriktet. En annen mulighet ville vært å gi prosjekter (som ikke er lokalforeninger i en kommune eller et distrikt) delegatstatus på Landsmøtet. En slik løsning ville bragt Oslo Røde Kors sin delegasjon på Landsmøtet opp på en størrelse mer i samsvar med medlemstall. Altså mer demokrati i Røde Kors. 

Men kanskje Landsstyret, som må ta tak i dette, ikke synes det spiller noen rolle, eller er helt komfortabel med prinsippet "én lokalforening, én stemme", uavhengig av lokalforeningens størrelse?

*Mine tidligere verv i Oslo Røde Kors: Nestleder i D-råd Besøkstjenesten 4 år, styremedlem Distriktsstyret 6 år, nestleder Distriktsstyret 3 år, styreleder ORKIS 6 år, leder valgkomiteen 2 år. Verv nasjonalt: Leder valgkomiteen Landsråd omsorg 2 perioder.