onsdag 25. januar 2012

Røde Kors i Norge har en udemokratisk Landsmøtesammensetning


I dette innlegget ser jeg på demokratiske skjevheter i representasjonen på Landsmøtet. Dette går hardt ut over spesielt Oslo Røde Kors som er en ”lilleputt” på Landsmøtet, men en gigant i det frivillige landskapet i Norge.

(Fra Landsmøtet 7-9. oktober 2011 - foto: flutnace)
Jeg var nylig gjest på Landsmøtet fordi jeg var kandidat til det øverste valgte organ i Røde Kors, Landsstyret. For tre år siden var jeg delegat på Landsmøtet i egenskap av "Leder Omsorg Oslo Røde Kors". Tre år før det var jeg observatør på Landsmøtet. Mine tanker presentert under bygger derfor på mine erfaringer i organisasjonen og tilstedeværelse på tre Landsmøter.

I Norge er det 403 lokalforeninger i Røde Kors. På Landsmøtet har hver lokalforening som stiller én stemme, uansett hvor mange medlemmer og frivillige den har og hvor stor (eller liten) aktivitet det er i lokalforeningen.  Årsaken til en slik regel i lovene, er at internasjonalt har alle nasjonale Røde Kors foreninger hver én stemme i internasjonale Røde Kors fora. Norge har én stemme, USA har én stemme og Bali har én stemme. Det samme prinsippet gjelder også i Norge. Én lokalforening, én stemme. Spørsmålet er da: Er dette demokratisk, eller vurderer vi demokrati etter andre prinsipper i Norge for demokratisk representasjon?

Hvis vi ser på det øverste demokratiske valgte organ i Norge - Stortinget - følger vi jo helt andre regler. Antall representanter fra hvert fylke gjenspeiler (stort sett) innbyggerantallet i fylket. Fylker med mange innbyggere har flere representanter på Stortinget enn fylker med færre innbyggere. I Røde Kors er vi  L A N G T  unna en slik demokratimodell.

Fakta

Jeg tar utgangspunkt i min egen bostedskommune, Lier, som jeg tror er en gjennomsnitts lokalforening på alle måter i Norge – størrelse og type aktiviteter. Dessuten viser jeg Oslo hvor jeg er frivillig visitor (besøker innsatte i fengsel) og Gatemeglingsinstruktør.  I Lier Røde Kors er det ca. 50 aktive medlemmer av i alt 802 medlemmer. De er fordelt på Besøkstjeneste, Hjelpekorps og barneaktiviteter. Dette utgjør litt over 1/20 av medlemsmassen. I Oslo Røde Kors var det over 3800 aktive frivillige fordelt på omtrent 40 forskjellige aktiviteter i 2011. Med over 14000 medlemmer utgjør dette 1/4 av medlemsmassen.

Allikevel er vedtektene i Røde Kors slik at Oslo blir en lilleputt på Landsmøtet med bare 7 delegater - stemmer. Bak hver delegat for Oslo står 543 frivillige. Lier har 1 stemme – 50 frivillige bak denne. Ser vi på antall medlemmer bak hver delegat er det 2004 i Oslo og 802 i Lier.

Men enda viktigere er forholdet mellom antall medlemmer og antall delegater.

To store distrikter (= fylker) på Landsmøtet er Nordland og Hordaland.
  • Nordland har 6450 medlemmer, 21 delegater = 307 medlemmer bak hver delegat
  • Hordaland har 20379 medlemmer, 34 delegater = 599 medlemmer bak hver delegat
  • Oslo har 14031 medlemmer, 7 delegater = 2004 medlemmer bak hver delegat
Oslo har i dag nesten sju ganger flere medlemmer pr. delegat enn Nordland og over tre ganger så mange som Hordaland. Det burde vært mere likt.

Er dette demokratisk, slik vi definerer demokrati i Norge?

Demokratisk modell i Oslo 
Bakgrunnen for at Oslo har så få delegater, er at det bare er 4 lokalforeninger i (distriktet) Oslo. Flere lokalforeninger er blitt langt ned i løpet av en tiårsperiode fordi aktivitetene er lagt til distriktskontoret. Dette har vært en meget nødvendig og vellykket måte å organisere et sterkt stigende antall prosjekter, frivillige og aktivitetsnivå i Oslo. Det hadde ikke vært mulig å oppnå de meget gode (humanitære) resultatene vi har sett i Oslo Røde Kors, hvis vi hadde opprettholdt å ha aktiviteter bare i lokalforeninger slik tilfelle er i de fleste andre kommuner i Norge. Her blir de fleste aktiviteter styrt og drevet utelukkende av frivillige. I Oslo blir de drevet av et distriktskontor med 60 ansatte som tilrettelegger for 3800 frivillige. Det hele er styrt av et distriktsstyre. Dette fungerer omtrent som et aksjeselskap, en modell som har vært meget vellykket for å få til et høyt humanitært aktivitetsnivå i Oslo. Men den har, som sagt, hatt én ulempe: På Landsmøtet har antall delegater som representerer Oslo Røde Kors sunket pga. nevnte regel om én lokalforening, én stemme.

På Oslo Røde Kors sin eget årsmøte gis aktivitetene/prosjektene også stemmerett på linje med de fire lokalforeningene. De to visitorgruppene ved Bredtveit og Oslo Fengsel har én stemme. Hvert av de fire ressurssentrene i Oslo har hver sin stemme. De frivillige i Vitnestøtte har én stemme. Nettverk etter soning har én stemme. Osv. Denne ordningen er godkjent av årsmøtet. Lokalforeninger og prosjekter er altså sidestilt på distriktets årsmøte. Det ville vært meningsløst og meget udemokratisk ikke å gi prosjektene, som utgjør over 90 % av aktivitetene i Oslo utenom de fire lokalforeningene, stemmerett. Den løsningen vi har valgt i Oslo her, er egentlig gal i henhold til vedtektsprinsippene som gjelder i Norges Røde Kors. Men løsningen er allikevel meget god. Den er tilpasset den virkelighet som er i Oslo Røde Kors. Dette er nedfelt i vedtektene til Oslo RK som er godkjent av Landsstyret.

Udemokratisk modell på Landsmøtet
Hva har Oslo Røde Kors forsøkt å gjøre med dette vs. Norges Røde Kors? I siste periode mellom landsmøtene i 2008 og 2011 arbeidet en sentralt organisasjonsutvalg for å se på mulige endringer i styringsorganene i Norges Røde Kors. I høringsrunden ga Oslo Røde Kors utvalget et forslag som bl.a. ville ha løst problemene beskrevet over. Oslos forslag besto i at delegatene på landsmøtet skal velges distrikt/fylkesvis av medlemmene i Røde Kors. Nå blir den store skaren av delegater, lokalforeningslederne, valgt på hvert sitt eget årsmøte. På svært mange årsmøter er frammøte lavt. Det er ikke uvanlig at de frammøtte er styremedlemmene pluss en håndfull medlemmer, altså bare en liten prosentandel av medlemsmassen. Jeg er redd for at det finnes FOR mange eksempler rundt omkring i Norge hvor bare 2-3 % av medlemmene går på årsmøtet.

Problemet er følgende: Hva er mest demokratisk? a) At hvert Røde Kors medlem kan stemme inn et antall delegater i hvert fylke basert på antall medlemmer i fylket eller b) at hver delegat representerer en lokalforening uansett hvor mange medlemmer som er i lokalforeningen og hvor mange som møter opp på årsmøtet?

I a) har alle medlemmer like stor stemmeinnflytelse, mens i b) har medlemmer i små lokalforeninger større innflytelse enn medlemmer i store lokalforeninger, og fylker med mange kommuner har større innflytelse på Landsmøtet enn fylker med få kommuner.

Medlemsvalgte delegater pr. fylke
Hvis man derimot innførte en valgordning hvor man valgte delegater pr. fylke pro rata med medlemstallet pr. fylke, ville Røde Kors derfor fått et demokratisk sammensatt Landsmøte. Fylker med mange medlemmer ville få flere delegater enn fylker med få medlemmer. Hordaland som har mange medlemmer, ville antakelig få flest delegater i et slikt system fordi Hordaland er det fylket som har flest medlemmer i Røde Kors. Som sagt, demokratisk.

I en slik modell står man også fritt til å bestemme Landsmøtets størrelse, som nå er meget stort (les kostnadskrevende). Oslos foreslo at antallet delegater burde reduseres, for eksempel til 100 stk. Dette ville koste mindre å gjennomføre enn nåværende Landsmøte som har opp mot 400 møtende delegater.  Penger spart kunne Røde Kors i stedet bruke på humanitære aktiviteter.

Hyppigere Landsmøter
Nå er det tre år mellom Landsmøtene. Dette er lang tid. For tre år siden foreslo Landsstyret å endre dette til fire år, for å spare penger. Det ble ikke vedtatt. Det er jeg glad for, fordi så sjeldne landsmøter gir en ikke-eksisterende prosess mellom Landsmøtet og Landsstyret. Derfor mener jeg at det mye som taler for hyppigere landsmøter, f.eks. hvert år eller annethvert år. Organisasjonen velger å lukke øynene når det gjelder prisen på et Landsmøte. Det var ikke billig å sende 400 delegater og 300 observatører til Tromsø i 2005. Så lenge det er så mange mennesker som drar på Landsmøtet, vil det være umulig å endre møtefrekvensen til ett eller to år. Umulig.

Oslo RK fikk ikke gehør for sine idéer til Landsmøtemodell i organisasjonsutvalget i siste periode. Riktignok var det enkelte kommentarer om at det var positivt at Oslo RK hadde tenkt ”nytt” i sitt høringssvar. Mager trøst.

Ingen ting ble endret på Landsmøtet i Oktober 2011.
Resultatet av Organisasjonsutvalgets arbeid ble at Landsstyret la fram et forslag på Landsmøtet, som innebar at Landsstyrets sammensetning skulle reduseres med noen få personer. Forslaget ble nedstemt. Sluttresultatet etter en over to år lang prosess i utvalg og med høringer, er altså status quo. Røde Kors sitt Landsmøte er konservativt. Meget konservativt. Det skal i det hele tatt mye til å få gjennom nytenkning i Røde Kors i Norge.

Samtidig står de humanitære utfordringene i kø i samfunnet. Økende fattigdom og økende ensomhet er to av dem. Vi trenger virkelig å fornye oss. Vi må gjøre kjernetjenestene – for eksempel Besøkstjenesten - enda bedre og vi må finne bedre måter å hjelpe enda flere. En eldrebølge er på gang. Fornyelse og nytenkning er nødvendig.

Oslo - et kraftsenter i innovasjon i Røde Kors
Da er det antakelig viktig at det lyttes til de delene av organisasjonen som har demonstrert nytenkning og endringsvillighet.  Et flertall av de nye Røde Kors-aktiviteter som er startet opp i Norge de siste 15 årene, er det Oslo Røde Kors som har igangsatt. En dyktig administrasjon og et fremtidsrettet styre har vært flinke til å se humanitære behov og utvikle tjenester for å dekke dem, samt å organisere aktivitetene på en effektiv måte. Leksehjelp, Gatemegling, Ressurssenter og Kvinnekafé er eksempler på dette. Storbyen Oslo har selvsagt spesielle utfordringer som du ikke finner i små kommuner. (Mer om dette kan du lese i årsrapporten for 2010 her.) Det har vært merkelig liten interesse og oppmerksomhet i organisasjonen for nybrottsarbeidet i Oslo. Hva dette skyldes, har jeg lurt på. Har Oslo Røde Kors vært for dårlig i sin  informasjon? Er organisasjonsenhetene rundt omkring i Norge seg sjøl nærmest? Er det liten evne til å hente informasjon og inspirasjon andre steder i organisasjonen? Eller enda verre: Er det motvilje mot ”Hovedstaden”?

Oslo Røde Kors har spilt inn kommentarer og forslag til høringsutvalg og Landsstyret som heller ikke har fått særlig gehør. For eksempel ble et forslag fra Oslo RK om å modernisere visitortjenesten i tråd med endringer i soningsforhold i Kriminalomsorgen, avvist, riktignok etter en skikkelig behandling. På Landsmøtene i 2008 og 2011 har våre forslag til kandidater til Landsstyret og Kontrollkomitéen blitt nedstemt. Bare når det gjelder valg til Landsrådene (Hjelpekorps, Omsorg og Ungdom), er bildet bedre.

Jeg skal innrømme at alt dette er meget uinspirerende for en som har vært meget aktiv tillitsvalgt* i mer enn 15 år i Oslo RK. Nå er jeg imidlertid helt ute av dette både på landsplan og i Oslo. Disse oppfatninger står derfor for min regning.

Spørsmålet jeg stiller er dette: Hva er grunnen til at de fleste distriktene og lokalforeningene utenfor Oslo er fullstendig uinteressert i nye prosjekter i Oslo Røde Kors, som kunne vært til inspirasjon for dem selv? På den annen side: Trenger Oslo Røde Kors resten av organisasjonen i sitt arbeid? Jeg vet at det har vært god kontakt med noen lokalforeninger de siste årene. Og jeg hørte akkurat nylig at et uformelt "storbysamarbeid" mellom Røde Kors i Oslo, Trondheim, Tromsø og Bergen kanskje er på trappene. Dette er veldig bra og blir sikkert gjensidig meget nyttig. Så noe positivt skjer. Men dette er unntak som bekrefter regelen. Oslo Røde Kors makter uansett å realisere sine egne mål for egen maskin. Slik har det vært i mange år, og slik vil det fortsatt være.

Konklusjon - hvordan kan dette ordnes?
Å skape interesse for nytenkning i organisasjonen kan ikke bare vedtas. Mandatreglene på Landsmøtet, derimot, kan og må endres hvis Landsmøtet skal bli demokratisk - slik vi vanligvis definerer demokrati i Norge. Det finnes kanskje andre muligheter, for eksempel ”utjevningsmandater”, dersom det er lite samsvar mellom størrelsen på lokalforeningen/distriktet og antall medlemmer i lokalforeningen/distriktet. En annen mulighet ville vært å gi prosjekter (som ikke er lokalforeninger i en kommune eller et distrikt) delegatstatus på Landsmøtet. En slik løsning ville bragt Oslo Røde Kors sin delegasjon på Landsmøtet opp på en størrelse mer i samsvar med medlemstall. Altså mer demokrati i Røde Kors. 

Men kanskje Landsstyret, som må ta tak i dette, ikke synes det spiller noen rolle, eller er helt komfortabel med prinsippet "én lokalforening, én stemme", uavhengig av lokalforeningens størrelse?

*Mine tidligere verv i Oslo Røde Kors: Nestleder i D-råd Besøkstjenesten 4 år, styremedlem Distriktsstyret 6 år, nestleder Distriktsstyret 3 år, styreleder ORKIS 6 år, leder valgkomiteen 2 år. Verv nasjonalt: Leder valgkomiteen Landsråd omsorg 2 perioder.