Kanskje du lurer på om Trine Skei Grande viser med hendene hvor mye 50 % er? Hun er her flankert av Bård Vegard Solhjell og Ola Borthen Moe under en paneldebatt på Røde Kors Landsmøte i oktober 2011 - foto: flutnace
Jeg var i Edmonton, Alberta i Canada på den kanadiske grunnlovsdag 1. juli for noen år siden. Da overvar jeg et festarrangement i rådhuset hvor bl.a. den føderale landbruksministeren holdt tale. Jeg glemmer aldri at hun sa: ”Tenk at Canada er et så godt land å leve i at mange folk fra andre steder på kloden ønsker å komme hit og bosette seg. Det skal vi være stolte av og positive til”. Jeg tenkte da at vi ikke akkurat ofte hører slike ord fra norske politikere som uttaler seg om samme tema. Norges befolkning vokser i mengde og mangfold. Vi har passert 5 millioner mennesker. Andelen av befolkningen med annen enn norsk etnisk bakgrunn (definert som innvandrere eller norskfødte barn av innvandrere) øker også.
Statistisk Sentralbyrå har nylig publisert rapporten ”Regional framskrivning av antall innvandrere 2011-2040”. Denne rapporten på 61 sider og en mengde tabeller, viser bl.a. at andelen nå er 12 %. Dette vil øke til 24 % i 2040. Tallet vil variere fra region til region. Høyest vil den bli i Oslo hvor den øker fra 28 % til 47 % og lavest i Nord-Trøndelag fra 5 % til 8 %.
Enkelt sagt vil en fjerdedel av befolkningen om 30 år ha innvandrerbakgrunn - i Oslo omtrent halvparten. Denne 50 prosent-prognosen for Oslo har fått stor oppmerksomhet og kommentarene har ikke uteblitt. De varierer fra meget kritiske om at innvandring til Norge er feilslått - til positive om at denne utviklingen skaper et godt grunnlag for et bedre samfunn. Innfallsvinkelen varierer med politisk syn og kunnskapsnivå. Blant politikerne er de mest kritiske fra FrP. Bakteppe for dette er spesielt Christian Tybring-Gjeddes kronikk i Aftenposten i august 2010 hvor han advarer om at flerkultur vil ”rive landet vårt i filler”. Dette innlegget har skapt mye blest og trigget bl.a. meg til å starte min blogg og skrive mitt første innlegg. Mangfoldet i Norge øker med alle de mulighetene og utfordringene dette skaper.
To organisasjoner som jeg er aktiv frivillig i - Røde Kors og Econa - arbeider begge med "mangfold". I Røde Kors vedtok Landsstyret for to år siden retningslinjer for mangfoldsarbeid i Røde Kors i Norge. Landsstyret sa da: Mangfold er et samlebegrep på de mange ulikheter som finnes i befolkningen. Disse er blant annet etnisitet, religion, kjønn, seksuell legning, alder, funksjonsgrad, sosial bakgrunn, livserfaringer og språk. Det er positivt for samfunnet og for Røde Kors hvis vi oppnår større grad av inkludering. Det er ikke forskjeller i seg selv, men samspillet mellom mennesker som gjør mangfold til en suksessfaktor.
Ulikheter i befolkningen er altså definert som noe positivt dersom det er et samspill mennesker i mellom. Dette krever aktiv holdning fra alle parter, og angår oss alle. De som velger å distansere seg fra utviklingen, bidrar ikke til forutsetningen for en vellykket utvikling.
Motivasjon i Røde Kors er at mangfold i organisasjonen gjør organisasjonen bedre i stand til å hjelpe flere. Større mangfold skaper mer ressurser som vi kan bruke til å løse oppgavene bedre. Det er altså en sammenheng mellom mangfold, ressurser og et godt resultat.
Det ville sikkert ha overrasket mange om Røde Kors ikke hadde arbeidet med å fremme mangfold i samfunnet og i Røde Kors selv. Men hva er innfallsvinkelen i den andre organisasjonen som jeg nevnte, Econa? Kanskje er det ikke like selvfølgelig at en organisasjon som fremmer økonomers og økonomifagets interesser, er like opptatt av dette? Feil. Selvsagt er Econa opptatt av begreper som ”ressurser” og ”ressursbruk”. Bedre ressursbruk i samfunnet og i bedrifter skaper utvikling og verdiøkning. Det er rett og slett lønnsomt å satse på et større mangfold. På samme måte som Røde Kors, tror Econa at større mangfold i egne rekker vil lage en bedre organisasjon som vil lykkes i å nå målene. Ikke bare Econas egne, men Norges. Styret, administrasjonen og et eget mangfoldsutvalg i Econa arbeider med dette.
Mangfold som resultat av etnisk variasjon i befolkningen, er en vesentlig del av dette. Det vil bli enda mer viktig. Tenk bare på hvordan dette har vært i USA. Der er ca. 2 % urbefolkning – ergo 98 % innvandrere eller etterkommere av innvandrere. Sjøl er jeg på morssiden etterkommer av utvandrere til Canada fra Irland og England. Og jeg kom til Oslo i 1947 fra Canada. Min yngste sønn giftet seg med en kvinne fra Peru i august 2011. Så jeg kjenner problemstillingen.
Selvsagt betyr utviklingen i Norge nå at norsk kultur får innslag som vi ikke så noe til her rett etter den 2. verdenskrig. Selvsagt blir samfunnsutviklingen annerledes enn den ellers ville ha vært. Selvsagt må vi alle gjøre en innsats for et velfungerende mangfold. Men målet er ikke å tvinge alle inn i et ”norsk-etninsk” spor (slik FrP gjerne vil at integrering skal bety). Målet er både å ta vare på en tradisjonell norsk kultur samt å blande inn nye elementer som har sitt opphav andre steder i verden. På den måten får vi en moderne kultur som gjenspeiler hele befolkningen. Et eksempel på dette er illustrert her:
En gang i fortida ble munnharpa introdusert i Norge fra et fjernt land. Munnharpa, som mange nordmenn tror er et urnorsk musikkinstrument!
Munnharpe til venstre er riktignok laget av Bjørgulv Straume, Setesdal. Men jeg har også munnharper fra Sibir, Kirgisistan og Japan.
Vi kunne satt det hele på hodet: Tenk om Norge ikke hadde innvandring og at vi fremdeles var et 100 % norsk etnisk samfunn i dag. Hvilke handikap hadde Norge da hatt ? Hadde vi forstått verden utenfor våre grenser? Hvordan skulle norsk næringsliv kunne lykkes i internasjonal konkurranse dersom bedriftene ikke hadde medarbeidere som på grunn av sin bakgrunn forstår det internasjonale markedet, kultur og språk?
Et godt eksempel på hvordan en innvandrer kan berike det norske samfunnet er dette: På siste årsmøte for 5 dager siden i Econa Buskerud, ble ett nytt styremedlem valgt. Zhongying Kristoffersen er en kinesisk norsk kvinne som har bodd i Norge siden 1996. Med en kinesisk ingeniørutdanning i bunnen, kom hun til Norge uten nettverk. Har arbeidet seg opp fra sin første jobb i Norge som avisbud til nå å være markedsdirektør i Smartfish AS. Etterhvert har hun tatt en MBA i UK og en MSc på Handelshøyskolen BI. I januar i år publiserte DN en oversikt over 10 vellykkede rollemodeller av internasjonale personer som har gjort det godt i Norge (NHO Global Future-programmet). Zhongying er en av dem.
 |
| ill: Picasso http://tvtropes.org/pmwiki/pmwiki.php/Literature/ DonQuixote?from=Main.DonQuixote |
Noen har kanskje lagt merke til at jeg ikke har nevnt asylsøkere eller papirløse innvandrere til Norge. De er spesielle grupper som krever særvurdering. Asylsøkere er en liten del av statistikken jeg har referert til over. Derfor burde debatten om SSBs prognoser dreie seg om udramatiske forhold, nemlig at utlendinger (for eksempel EU-borgere) kommer til Norge for å utføre arbeid som deres kompetanse trengs til (f.eks. i bygg- og anleggsbransjen) samt at nye generasjoner nordmenn med innvandrerforeldre og –besteforeldre fødes. Mer dramatisk er det ikke.
EDIT 21. april 2012
Nyvalgt styremedlem i Econa, Zhongying Kristoffersen, har også reagert på debatten i fbm. SSBs prognose. I et innlegg i vg.no med overskriften "Fremmed i eget land", reflekterer hun over hva som skal til for å bli "norsk". Hun skriver bl.a.:
"Det er frustrerende å ikke få lov å komme inn det store fellesskapet uansett hvor mye man strever og hvor hardt man jobber. Vi kan gjøre alt, men kan ikke endre hudfargen vår eller opprinnelseslandet vårt. Slik som systemet fungerer nå er vi dømt til å forbli et annenrangs menneske i vårt nye hjemland."
Les resten av innlegget her.
