mandag 10. mars 2014

Hvordan er det mulig frivillig å besøke en innsatt i fengsel?

Jeg ble frivillig i Oslo Røde Kors i 1990. Da var jeg bankmann og var ansvarlig for markedsføring av DnB Telebank, som var elektroniske tjenester til bedrifter og privatpersoner. I dag vet vi alle hva nettbank er for noe. Noe av det vi drev på med i 1990, var forløperen til nettbank. Jeg betalte for eksempel min første regning med Telebank (fra min PC via oppringt telefonlinje/modem til banken) i 1986, omtrent ti år før nettbank ble en realitet.
Bredtveit fengsel, Oslo - foto: flutnace

På et møte i Reklamebyråforeningen hvor jeg holdt et foredrag, ble jeg spurt av min venn, Hansi Borchenhagen, som var leder av visitorutvalget på ”Bredtveit fengsel og sikringsanstalt” som det het den gangen, om jeg hadde hørt om ”visitor i fengsel”. 
Det hadde jeg. Ikke så lenge før han spurte meg, hadde jeg sett et innslag på TV, antakelig på ”Norge rundt” på NRK, om en person som besøkte en innsatt i et norsk fengsel. Derfor ble jeg umiddelbart nysgjerrig og svarte ”ja” da jeg ble spurt om jeg hadde lyst til å bli visitor. Jeg var 45 år gammel og meldte meg deretter inn i Røde Kors. Det stilles bestemte krav til personer som skal være visitorer. Du må ha rent rulleblad og over 25 år. Og så må du være egnet til oppgaven. Alle kandidater blir intervjuet av visitorutvalget for å kartlegge dette. Deretter er det obligatorisk vistorkurs. Så får man et ID-kort og man er klar til tjeneste. Den gang hadde jeg arbeidsplass på Løren. Derfor var det ikke lange svippturen etter arbeidstid opp til Bredtveit.
Opplegget
Før jeg sa ja til å bli visitor måtte jeg tenke gjennom hva dette innebar. Opplegget er veldig enkelt: Godkjente visitorer melder besøk for en innsatt som de er blitt tildelt av kontaktpersonen i fengselet. I 1990 var dette sosialkonsulenten på Bredtveit fengsel. I dag er det fengselspresten. På avtalt tidspunkt ringer man på ringeklokka i porten til Bredtveit, blir sluppet inn og melder seg i vakta. Så går man inn i et besøksrom som ligger i gangen innenfor vakta. Deretter dukker den innsatte opp i lag med en betjent som har fulgt henne fra avdelingen. Vi setter oss i besøksrommet, og er for oss selv til besøket er ferdig. Det er ikke noen oppskrift om hva man kan snakke om, men i kurset lærer vi hva vi skal være forsiktige med å ta opp. Min erfaring er at den innsatte styrer det meste av samtalene, men med noe assistanse av spørsmålene jeg stiller. Besøket varer halvannen til to timer, og besøkshyppigheten er annenhver uke.

Utfordringen
Ok, når dette er så ”enkelt”, hva er da utfordringene? Kona mi lurte veldig på i starten om jeg kom til å bli oppsøkt av den innsatte etter at soningen var ferdig. Dette har aldri skjedd, bl.a. fordi jeg gjør oppmerksom på i første møte hva jeg kan og ikke kan gjøre for den innsatte. Visitoren kan ikke opptre på den innsattes vegne i eller utenfor fengselet, eller gjøre tjenester for den innsatte, for eksempel gi beskjeder til og fra venner og familie. Kontakten mellom oss opphører når soningen er ferdig.
Jeg har blitt spurt mange ganger om hvordan det er mulig for meg å møte et menneske som jeg vet har gjort noe kriminelt. Jeg husker ennå spørsmålet i intervjuet med visitorutvalget da jeg skulle bli visitor: "Vil det kunne bli et problem for deg hvis du fikk vite at den du besøker har drept et barn? Eller voldtatt en kvinne. Eller torturert et menneske?"

Så hva er det som gjør at det er mulig for meg som menneske å møte en innsatt som menneske? Dette dreier seg selvsagt om mine holdninger og mine fordommer. Jeg kan ikke ha fordommer mot en kriminell person som sådan. Dette betyr ikke at jeg ikke har nokså klare oppfatninger om ulovligheter. Men å være visitor er veldig god trening i å forholde seg til egne fordommer. Antakelig må fordommer være lavmelte hos den som vil bli visitor. Egentlig har nok alle mennesker, meg selv inkludert, fordommer mot dette og hint. Jeg har i løpet av min visitortjeneste i 24 år besøkt personer dømt for drap, noen var dømt for å være narkotikakurér, noen har vært dømt for å ha ranet super‘n, truet en annen med kniv, svindlet, eller dømt for andre større eller mindre alvorlige forbrytelser. Det sier seg selv da at jeg ikke kan forholde meg til hva ”min innsatt” har gjort. Jeg forholder meg til hva min innsatt er. Som person. 

Prinsipper og rettigheter
Til dette får vi god hjelp av å følge Røde Kors-prinsippene som styrer all virksomhet i Røde Kors globalt. http://www.rodekors.no/vart-arbeid/folkerett/rode-kors-prinsippen/ De sju prinsippene gir oss overordnete mål, midler og metoder. Det er to målprinsipper: Humanitet og Upartiskhet.

For å ta det siste først: Vi skal møte dem vi hjelper uten hensyn til nasjonalitet, rase, religion, samfunnsklasse eller politisk overbevisning. Da kan vi vel tilføye for oss visitorer: Uten hensyn til hva de har gjort.

Så er det prinsippet om Humanitet - som er hovedmålet for Røde Kors. Å være human betyr å vise godhet overfor et annet menneske. Det kreves altså av oss visitorer at vi viser godhet overfor den vi besøker. Jeg kan selvsagt ikke gjøre det hvis jeg fordømmer henne pga. det hun har gjort.
Men jeg vil gjerne trekke inn noe enda mer overordnet som jeg forholder meg til, noe jeg lærte om på en gruppeledersamling i Røde Kors for noen år siden. Om FNs menneskerettserklæring. Foreleser var filosofen og universitetslektor ved UiO Tore Frost. Verdenserklæringen om Menneskerettighetene ble vedtatt den 10. desember 1948 i Paris av FNs 3. Generalforsamling. Eleanor Roosevelt, president Franklin D. Roosevelts hustru, var leder av komiteen som utarbeidet utkast til erklæring. Av FNs 58 medlemmer i 1948, stemte 48 land ja, ingen land stemte mot og 8 land avsto (Sovjet, Hviterussland, Ukraina, Tsjekkoslovakia, Polen, Jugoslavia, Sør-Afrika, Saudi Arabia). 2 land var fraværende (Jemen og Honduras).

Erklæringen inneholder 30 artikler (om menneskeverd, rettigheter for alle, rettssikkerhet, privatliv, bevegelsesfrihet osv.). Men før disse artiklene, innledningsvis i erklæringen, står det beskrevet sju forutsetninger som er begrunnelsen for at FN kan kunngjøre en verdenserklæring om menneskerettigheter. Den aller første forutsetningen er:

Da anerkjennelsen av iboende verdighet (inherent dignity) og av like og uavhendelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden,  ...

Begrepet ”iboende verdighet” blir i noen norske oversettelser av erklæringen til ”menneskeverd”, men jeg synes ”iboende verdighet” er en bedre oversettelse av ”inherent dignity”.   Altså: Alle mennesker innehar iboende verdighet fordi de ER mennesker. Alle mennesker innehar like rettigheter av denne grunn.
Så kan vi tilføye: Uansett hvordan de har oppført seg, hva de har gjort, hva de ikke har gjort og hvordan de har opptrådt i forhold til andre mennesker her på jord. 

Slik iboende verdighet hos alle mennesker fritar oss ikke fra ansvar for våre handlinger, men det setter oss som mennesker i en posisjon der vi kan kreve rettigheter – menneskerettigheter, av den staten som styrer oss.

Tankeeksperiment
For å teste ut mine tanker om hvorfor jeg besøker en innsatt uten kvaler eller betenkeligheter, kan jeg gjøre et tankeeksperiment: Hva hvis koordinatoren for visitortjenesten i Oslo Røde Kors ringte meg å sa: ”Hei Erik, vi har fått beskjed om at Anders Behring Breivik ønsker besøk av Røde Kors. Kan du tenke deg å bli hans visitor?”
I motsetning til dem jeg besøker for første gang, som jeg vet ingenting om før første besøk, bortsett fra et navn og at de er i fengsel fordi de antakelig har gjort noe galt, vet de fleste nordmenn veldig mye om hva Breivik har gjort for gale ting. Med denne kunnskap, kan vi være visitor for en mann som Anders Behring Breivik?
Ja det kan vi. Han fortjener menneskelig respekt fordi han er et menneske som besitter iboende verdighet. Derfor kan vi besøke ham. For alt jeg vet, har han visitor allerede. Dersom så er tilfelle, vet vi ikke dette, fordi visitoren har taushetsplikt. Taushetsplikten innebærer både å tie om hva den innsatte sier til meg, og at jeg er hennes visitor. Dersom jeg tilfeldig skulle møte en av dem i det fri jeg tidligere har besøkt, skal jeg på ingen måte avsløre overfor noen at jeg kjenner henne som tidligere innsatt.

Måten å møte en innsatt er nokså likt med det som den nå pensjonerte presten på Ila, Odd-Cato Kristiansen, sa på et møte for visitorene i Oslo Røde Kors for en tid tilbake: ”Jeg kan være prest for enhver innsatt fordi de er mennesker som jeg møter med menneskelighet”. Cato sa for øvrig også at han har skjønt på Ila at det er to personer de innsatte ikke ”kødder med”: Presten og Røde Kors-visitoren.

Min oppsummering av mine holdninger som jeg har med meg når jeg drar til Bredtveit for å besøke min innsatt, er:
·      Respekt - Jeg ser deg.
·      Amoral - Jeg vurderer ikke hva du har gjort.
·      Interesse - Hvem er du? Hva interesserer deg?

Jeg pleier å si at det ikke er noe menneske på denne jord jeg snakker mer med ”på ordentlig” enn den jeg er visitor for – bortsett fra kona. To timers uforstyrret samtale uten telefoner, radio eller TV, annenhver uke, er ganske mye samtale.

Hva vi snakker om? Det bestemmer hun jeg besøker. Men jeg spør alltid om musikkinteresse. Om hjemstedet. Om andre interesser. Om skole. Om business, for eksempel hvordan det er å drive en annanasfarm i Nigeria. Eller hvordan skolevesenet er i Tanzania. Eller om matteleksa eller stilen som skal skrives. Mange innsatte ønsker også å snakke om sitt liv før fengsel og i fengsel. Vi lærer mye om hvordan det er å sone.

Kort sagt, jeg har lært mye på Bredtveit. Men mer enn dette får du ikke vite :-)