fredag 22. april 2016

Teoretikeren 1961 skal opp på veggen - 55 år etter

For noen dager siden dukket denne gipsplaketten opp blant gammelt rot. Den er ca. 15 cm høy, og forestiller en orienteringsløper som er ikledt BSKs klubbfarger gult og blått på full fart gjennom skauen. Nederst står det "Teoretikeren 1961". Den var premie for beste teoretiker i O-gruppa til BSK vinteren 1960-61. Historien bak plaketten er denne:

Sammen med flere andre i unge-flokken på Kastellet der jeg bodde, meldte jeg meg inn i BSK i 1952. Jeg drev først litt friidrett. Løp 60 meter, hoppet lengde og høyde og løp 400 og etter hvert 800 meter).  Jeg var intet spesielt stort talent i friidrett, men best i de litt lengre løpene. Jeg hadde god kondis. Jeg spilte også fotball på småguttlaget i en sesong. Her var talentet mitt enda mindre.

I 1958 - 13 år  gammel - begynte å løpe orientering. Dette ble min idrett sammen med mine kamerater fra Kastellet (Atle og Folke Sundelin) og andre fra Bekkelaget. Sesongen varte fra begynnelsen av mai til slutten av oktober. Det var stort sett o-løp hver eneste søndag. Vi ble kjørt av pappaer til arrangementene i hele Østlandsområdet. Da sesongen var over, møttes de aktive juniorene 4-5 ganger i løpet av vinteren til trening i O-teori. Dette besto først og fremst av kartlære og -instruksjon. Læremeser var Willy Lorentzen. Vi møttes i hans bolig på Ljan.

Det ble arrangert konkurranse i kart- og løypeteori. Den besto av at vi fikk utdelt et orienteringskart hvor det var inntegnet et teoretisk o-løp med kanskje 10-12 poster. Oppgaven besto i å tegne inn det "beste" veivalget mellom postene, slik kartet presenterte terrenget. Alle kartene til deltakerne ble sendt til en dommer utenfor vår egen klubb. Mener å huske at Karl Otto Nakken i Fossum IF hadde denne oppgaven akkurat denne vinteren. Hvert løypeforslag på ble gitt poeng etter dommerens vurdering av hva som kartmessig var det beste veivalget. Dette ble gjennomført 3 eller 4 ganger i løpet av vinteren.

Hensikten var å trene opp o-løperens evne til å "se raskt" det beste veivalg når han i løp skulle bestemme seg om veivalget.

Da vinteren var slutt og siste veivalgs-konkurranse ferdig, ble alle konkurransepoeng talt opp og en vinner kåret. I 1961 ble jeg vinneren. Jeg var altså den i klubben som med kart i hånd, ble vurdert å ha de beste veivalgene på de tenkte postsøkene. Gjett om jeg var stolt av premien!

Premien, plaketten, har en ring som muliggjør opphenging på veggen. DET skjer nå - på hytta i Sigdal. Opp på veggen etter 55 år i rot-eska i kjelleren.