My diary from Utøya 18-21st August 2011

(Norwegian version here)
Utøya (photo: auf.no)

Wikipedia article about the bomb in Oslo and shootings at Utøya island on the 22nd July 2011

Initially: Everyone involved in this action were urged to restrain form taking pictures - and not least publication online of images. Normally I would have taken lots of pictures, but I respected this off course. The camera stayed in my suitcase this weekend.

I have written this blog because the weekend gave me a lot of impressions that I know need to be processed. The Red Cross has set up a professional monitoring of the volunteers through Soscon AS. I think it may be very useful for me also to write about it. And I know that some of those who were not present in this operation, may be interested in getting some insight into the program and volunteers’ experiences. I will of course be careful to identify others outside the organization. I have asked for permission from the persons mentioned in the blog, and have a go ahead from them all.

DIARY
Monday 15th August
Late breakfast. On Saturday our youngest son Ketil married Sonia. Was not quite finished with the pile of weekend newspapers. The last week of our holidays. The phone rings. It is Randi Hammerstrøm, the General Manager of the Oslo Red Cross. She asked if I would consider to be a volunteer at a major event on Utøya concerning the visit of two groups to the island: 1) The relatives if those who died there, and 2) The survivors. Since we had already made plans for a trip this last holiday week, I conferred Turid first. She immediately agreed that I had to do this. Called back to Randi and said "yes."
The Directorate for Civil Protection and Emergency Planning (DSB) had been commissioned by the Minister of Justice to organize the event. A coordination committee (KO) was formed consisting of people from the Police, Civil Defence, Norwegian People's Aid, Norwegian Red Cross, Nettbuss (transport), The Armed forces, the rescue company and the Labour Party. Norwegian People's Aid would have first aid during the week end. The Rescue Company participated with a rescue boat with crew plus a crew for the ferry "Thorbjorn". The Red Cross's mission was to have approx. 90 volunteers to assist those who were invited to visit Utøya Friday, 19^th and Saturday 20^th August. We were recruited from eight districts in the South Eastern Norway. Eight of us were from Oslo Red Cross where I am a volunteer. Norwegian Red Cross had a management team consisting of four people, one of which was in KO at the Sundvolden Hotel. The volunteers were asked to meet at the Norwegian Red Cross' headquarters Thursday at 9 AM on Thursday.
Wednesday 17th August
Packing. The weather forecast for the three days Utøya varied from hot/sunny to rain. So I had to bring with me more clothes and shoes than I normally would pack.
Thursday 18th August
My wife drove me to the head office in Norway Red Cross in Hausmannsgate in Oslo at 9 AM. Called from the car to two buddies had a birthday today.

Meeting in the HD conference hall (Henry Dunant - Red Cross’ founder). There were lots of Red Cross people I did not know. Some of them are in the Relief and Emergency Corps, the others are active in other activities - in the Care area.  I am Street mediation instructor and a visitor in prison. We received the first information about what was to happen. Were given a t-shirt with the inscription "Ask Me" and a dark blue Red Cross fleece jacket ("delegate jacket"). And ID.

My ID (photo: flutnace)

Then we walked over to hotel Radisson Blu Oslo Plaza where the bus service to Utøya was. We volonteers were to see the Utøya the day before our first job.

After arriving by bus at Utvika camping site, we were carried over to Utøya on a strange, but effective, "bridge-boat", operated by the Army Engineering Unit. It looked like a bridge on top of three water-jet-powered pontoons. It seated 130 people. An excellent craft.
The purpose of the visit today was to get to know the island Utøya. Most of us had not been there before. We were divided into two groups and then shown around. We got to see the main house, the barn, the football field, The Lovers Trail, Cape Naked, the Cafe building, tent camping space and the school building.
This tour was pretty tough, I think, because during the walk around the island I had many fantasies in my head about what I've heard that happened 22nd July. Here I was on the same paths that youth in AUF had been running trying to escape the terrorist - just three weeks ago. The cliff above the shallow waters of the west, along the Lovers Trail. There was no possibilities to hide there. Now all was cleared up. But we could see some marks of the bullet’s hits in the wall in the Café building. We were not told anything about exactly where people were found dead.

The "Bridge-boat" (photo: Norwegian Army)

We were out on the island about two hours. Return trip on the Rescue Company’s boat transported here from the Oslo Fjord depot. The great Army boat (se above) was out of service due to engine trouble (fan belt broke). This was fixed the same evening.
So we went to Sundvolden Hotel. Here we received further information at 14.30 and we got the name and telephone number of the contact person to "our family" that we would host the next day. Then went back to Oslo in the bus to our hotel Thon Hotel Slottsparken (near the King’s castle) in Wergelandsveien. Next meeting was at 9 PM after dinner at 8. In the meantime, we were to call "our family" to give them the first information and agree where and when we would meet the next day. Most relatives who were going to Utøya, lived at the Radisson Hotel Blu Hotel in Oslo. I.e. most agreed to meet them there on Friday to go together by bus into Sundvollen. My group, however, were going to drive from their home direct to Sundvolden Hotel.
When I called my contact, I had a hunch that it would be crowded and probably some waiting for the police from KRIPOS that were to show the site the next day. I therefore suggested that we met as early as 11 AM on Friday, approx. 1 hour before the first bus would arrive from Oslo. If we could be out to Utøya before this, we would probably save a lot of waiting time. This assumption proved to be a smart one.
So dinner at the hotel. The hotel had miscalculated the amount of food in the hot buffet, so not all had dinner. The quality of the food was so-so. Embarrassing, but I can perhaps excuse the hotel that they really are a "Bed and Breakfast" hotel.
At the meeting after dinner we discussed issues concerning how we approached "our family". Personally, this was completely unproblematic. I got very positive reception, but a few of my colleagues in the Red Cross reported that they were told that the family did not need them. However, the police demanded that all the survivor groups who were going to visit Utøya on Friday, had to have host from Red Cross with them. The host was thus the "ticket" to get out of Utøya. With this information to the families, all problems were solved for all hosts.
Our job as hosts was to: Provide information about what was to happen, accompany them to Utøya, be with them during their stay there and escort them back to Sundvolden - possibly Oslo. Help with additional information if necessary. Listen to what they had to say. Hold their hand if needed. Volunteers of the Red Cross Care are caring persons - not mental health workers (there were six health care units at Utøya).
After the meeting I did a quick walk to the local pub “Lorry” with three Red Cross colleagues.
Friday 19 August
Up early to catch the bus to Sundvolden at 9. Arrive at the hotel in good time before “my” group. A lot of guards and police at the hotel. The hotel was closed off for others than those who had valid task there..
”My” group, consisting of five persons, including a girl of 13 years and a person from the municipality's emergency team, arrived at the hotel at 11AM. I was looking forward to the meeting. The instructions I had received, made me confident in what to do. We sat down at a table outside the hotel and I explained them the plan. When this was done, they were rather impatient to get started right away. We therefore walked down to an empty "Shuttle bus" that would take us to the pier - and stepped on board. The driver closed the door and my group was alone in the bus. We were transported the pier where we entered "Thorbjorn" which is the regular ferry to Utøya. Again, the only group aboard. The trip over to Utøya takes five minutes. Went ashore and walked up to KRIPOS’ (criminal police) tent, where I announced our arrival. We were the first group that arrived Utøya Friday. We were told to wait for five minutes in the main tent on the football field, they would then be ready. Two police came and introduced themselves. A man about 45 and a woman 35. Their task was to show the family where their deceased was found. Only a short distance to walk there for our group. The area, like all the other six crime scenes on the island, was blocked off with ropes. The KRIPOS people explained how the person was found - where the head was and where her legs were. Where on the body there were hits by bullets. My family said nothing. It was surreal and a very emotional scene. The police, I and the person from the municipality stepped a bit back. The family had a memorial that was prepared - flowers, candles and a picture that was put on the site. This took about 40 minutes.
Afterwards, the family wanted to take a walk on the island to see the places they had heard so many good stories about. Eventually we came back to the main tent and had some food (supplied by Sundvolden Hotel). Then we strolled down to the pier and got a ride back to the mainland. Waited 10 minutes for the bus back to Sundvolden Hotel. The farewell was heartily. They expressed gratitude that they had been able to visit Utøya and thanked me for standing up with them. I told the 13-year-old that she is a great girl. Then they went back to their home. My main mission today was completed. The time was 14.30. For me, timing had gone well. Later that evening I heard some of my Red Cross friends had to wait up to 4 hours before KRIPOS could take them to the crime scene. This they should not be criticized for. One of the sites had 13 dead. Each visiting group was given the time they needed there, undisturbed by other groups. This took time. I guess that the average waiting time was an hour. But only five minutes in my case.
I strolled into the hotel. What met me? The best lunch table I have ever seen and experienced in a hotel. Anywhere. I shall not attempt to describe it in greater detail. Given the bad experience with dinner the day before in Oslo, I ate long and well. A lot of healthy food. So I gave myself acceptance for some pie: Cream cake, tiramisu and cheese cake.
Back by bus to Oslo at 4 o’clock. Arrival at the hotel at 5. The last one from Red Cross arrived at the hotel at midnight, but most of us were at dinner at 8 PM and debrief at 9.
Our task the next day - when the survivors were to visit the island - would be a little different from today’s activities.
Saturday 20th August
Up at 6:30 to catch the breakfast (which was quite OK). Off to Radissons Blu Oslo Plaza hotel at 7.30 AM. Today’s task was to be host on the buses with the survivors and an accompanying persons (usually a father or mother). 4 buses were set up from Plaza, 15 from Opera hotel, and six from Sundvolden. 2-3 bus hosts from the Red Cross on each bus. The task was to provide information about the day on the island. We went on board the great ship from The Army . Well over on the island, everyone was left to themselves. Remember: Those here today were those who survived the hell day 22.7. They were familiar with the island and each other. Many of them meeting buddies for the first time since the massacre. There were many good scenes to day. Our mission was to “be there” and step in when needed. No one requested my services to day. I therefore spent the day to speak with other volunteers, for example the people in Civil Defence, which I know little about. I also remet with the great KRIPOS guys I had been with the day before. I got a pretty long talk with the policeman. He was quite open about what he had been involved in. Once again it strikes me how great the Norwegian police are. Some of my closest neighbours and friends are police at the Local police station in Oslo and Traffic Police. So there is nothing new to me that cops are good people. But I think it is appropriate to mention this here too, since some media have been critical about some the police operations on the 22.7. No connection between the police this day and those on the 22.7. But I just wanted to say this anyway.
The Prime Minister arrived at the island at 12 o'clock. There were many friends to greet him. I stuck my hand out too, when he passed me. He looked at me and said, "The Red Cross, GOOD".
At 1 PM there was a ceremony at the Hill. Many people gathered. Ingrid Olava song, Jens Stoltenberg made a speech, som did Eskil Pedersen (president of AUF) and Ingrid Olava song again. At the end all the AUF held hands and sang one of their own songs with frenetic clapping during the song. Then I thought: "Now we AUFers all of us." And - why not?
Afterwards, many walked down to the pier where we eventually were allowed on board the "Thorbjorn". So to a bus back to Sundvolden Hotel, which was necessary for someone from the Red Cross. There was need for some of us at the hall where all the identified effects were displayed for collection. I was in the paddock for an hour. Again, the role of our "being present".
So by bus back to Sundvolden Hotel and after a short while went to Thon Hotel Opera in Oslo. One of my new Red Cross friends and I strolled through the centre of Oslo to our own hotel. She was from Telemark and not so well known with Oslo. I was therefore pleased to be a Oslo Guide. We passed the Cathedral with all the flowers, The government building where the bomb went off, the courthouse (rear and front) and I pointed out other sights in the city. This was the first time I have guided in Norwegian in Oslo. Last time it was in English for my Canadian family who visited  Norway two years ago.
There was a meeting in the hotel at 7 with dinner.
After the meeting I managed to squeeze a quick visit to the pub “Lorry” with three other Red Cross colleagues :-)
Sunday 21st August
Today I had to not get up so early. It was a late breakfast. We eight from the Oslo Red Cross and two from another district was summoned to meet with Soscon at 11.30. Here we met the institute director Stein T. Moen - a great guy with obvious long and good experience in stress and crisis management. The purpose of this is that the Red Cross want to be sure that those who have participated in the weekend's activities, are doing well afterwards. In the meeting we talked about the impression we were left with, what had been difficult and other thoughts and feelings we had. In a few weeks, we do a "stress test" in which - as far as I understand - we will be asked some questions on the dimensions that are about issues related to crisis experiences. I believe that our experiences in this context only "child's play" in comparison with those the relatives of the deceased have experienced, not to mention the youngsters who survived being chased around the Utøya pursued by the gun man. Soscon’s arrangements are to ensure that we are doing well. If we are struggling with anything now, it will probably be detected by the stress test. In this case, we will be followed up closely. As a Red Cross person I am grateful that the organization takes this really seriously. The principle is: The helpers also need help.
After meeting with Soscon, I and Kiran Aziz (whom I know from the board of the Oslo Red Cross, who witness support and also participated in the weekend), went down to Oslo centre where I locked my suitcase into a storage box at the Central station. Then off to Oslo Spektrum next door, where we had tickets to the national remembrance ceremony there. We at the Red Cross had seats just in front of the part of the scene in which, among other bands and performers A-ha, Carpe Diem, Åge Andersen and Susanne Sundfør performed. Great seats. It was really nice to be present there. The audience was nicely dressed. Lots of people in gala uniform for the occasion. Great King’s guards handed out programs. The concert and speeches are well broadcasted, 1.2 million viewers saw the TV broadcast that went on all channels.
After the concert, I took farewell with the other Red Cross guys. And then to Oslo Central station to pick up my suitcase. 

Here I met Randi Hammerstrøm in the main hall. She was also on her way home after the concert. Randi was therefore the first and the last person I had contact with in this mission.

PS. I dreamed about Utøya Thursday night, a week after my visit there. The dream was not exactly a nightmare, but a "messy" it was. Probably the reason that I had the dream was that on Thursday afternoon/evening I went to a gathering in the Mediation Board of Buskerud (where I live). We were 10 people there. My boss knew what I had been involved in, and he asked me to tell about the experience. I did. 
PS. PS. I am grateful that I could be of use to someone who needed it. I am grateful for belong to an organization that obviously makes a very useful and important work, and receives recognition and respect for it. I am impressed by the initiative of Minister of Justice and the way it all was planned and operated. Our own Red Cross management was very good in their instructions to us. Most went well, and what did not entirely smoothly, was fixed during the course of business. I am grateful to have had some nice new acquaintances in the Red Cross - people that I otherwise never meet. Coming up is the National Convention (Gardermoen 7-9th October). Maybe I meet some of them there?

()()()Thanks for a memorable experience. ()()()

Dagbok Utøya 18-21. august 2011

(Foto: auf.no)


(English version here)

Innledningsvis: Det ble henstilt til alle involverte i denne aksjonen om å være tilbakeholdne med fotografering - og ikke minst publisering på nettet av bilder. Normalt ville jeg ha tatt mage bilder, men jeg respekterte selvsagt dette. Kameraet lot jeg ligge i kofferten denne helga.

Jeg har skrevet dette fordi helgen ga meg mange inntrykk som jeg vet må bearbeides. Røde Kors har lagt opp en profesjonell oppfølging av de frivillige via rådgivingsbedriften Soscon . Jeg tror det kan være nyttig for meg selv også å skrive om det. Og så vet jeg at noen av dem som ikke var tilstede i denne operasjonen, kan ha interesse av å få litt innblikk i opplegget og en frivillig sine opplevelser. Jeg skal selvsagt være forsiktig med å identifisere andre utenfor egen organisasjon. Jeg spurt om tillatelse fra dem jeg nevner navnet på. Og fått det.

DAGBOK
Mandag 15. august
Ferie. Sen frokost. Lørdag giftet yngstesønnen Ketil seg med Sonia. Var ikke helt ferdig med helgens avisbunke. Telefonen ringer. Det er Randi Hammerstrøm, daglig leder av Oslo Røde Kors. Hun spurte om jeg kunne stille som frivillig i fbm. et stort arrangement på Utøya for de etterlatte og de overlevende. Hvis jeg kunne og ville måtte jeg sette av torsdag, fredag, lørdag og søndag 18-21.8. Siden vi allerede hadde lagt planer for en tur denne siste ferieuka, ville jeg konferere Turid først. Hun var umiddelbart helt enig at dette måtte jeg gjøre. Ringte tilbake til Randi og sa "ja".
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) hadde fått i oppdrag av Justisministeren å organisere aksjonen. Det var etablert en kommando-/styringsgruppe som besto av folk fra DSB, Politiet, Sivilforsvaret,  Norsk Folkehjelp, Røde Kors, Nettbuss, Forsvaret, Redningsselskapet og Arbeiderpartiet. Norsk Folkehjelp skulle ha førstehjelpen under aksjonen. Redningsselskapet stilte med en redningsbåt m/mannskap og mannskap til "Thorbjørn". Røde Kors sin oppgave var å stille med ca. 90 frivillige for å bistå etterlatte og overlevende som var invitert til å besøke Utøya fredag 19.8 og lørdag 20.8.  Frivillige ble rekruttert fra åtte distrikter (fylker) på Østlandet. Oslo Røde Kors stilte med åtte frivillige, hvorav jeg var én. Norges Røde Kors hadde en ledergruppe på fire personer, hvorav én satt i KO på Sundvolden Hotell.Vi frivillige ble bedt om å møte opp i Norges Røde Kors' hovedkontor torsdag torsdag kl. 9.
Onsdag 17. august 
Pakking. Værmeldingen for de tre dagene Utøya varierte fra varmt/sol til nedbør. Derfor måtte jeg ha med meg litt mer klær og fottøy enn jeg normalt ønsker å pakke.
Torsdag 18. august
Kona kjørte meg til Hovedkontoret i Norges RK i Hausmannsgata i Oslo kl. 9. Ringte fra bilen til to kompiser som hadde bursdag i dag.

Samling i HD-salen (Henry Dunant - Røde Kors' grunnlegger). Her var det masse Røde Korsere jeg ikke kjente fra før. Noen av dem er i Hjelpekorpset, de andre er aktive i andre aktiviteter - innen Omsorgsområdet. Selv er jeg gatemeglingsinstruktør og visitor i fengsel. Vi fikk den første informasjonen om hva som skulle skje. Utelvering av t-skjorte med påskrift "Spør meg" og en mørkeblå Røde Kors fleece-jakke (såkalt "delegatjakke"). Og ID.
(foto: flutnace)

Deretter var det avmarsj til hotell Oslo Plaza hvor det nokså raskt var bussavgang til Utøya.

(foto: Forsvaret)

Etter ankomst med bussen ved Utvika campingplass, ble vi etterhvert fraktet over til Utøya på en rar men effektiv "båtdoning" betjent av Ingeniørvesenet i Hæren. Det så ut som en bro plassert oppå tre vann-jet-motoriserte pongtonger. Det var plass til 130 mennesker på doningen. En utmerket farkost.
Hensikten med besøket i dag var å bli kjent på Utøya, hvor de fleste av oss aldri hadde vært før. Vi ble delt i to grupper som ble vist rundt. Vi fikk bl.a. se Hovedhuset, Låven, Fotballbanen, Bolsjevika, Stoltenberget, Kjærlighetsstien, Nakenodden, Kafébygget, teltleirplassen og Skolebygget.
For meg var denne omvisningen ganske følelsesladet. I løpet av runden på øya fikk jeg mange fantasier i mitt hode om det jeg har hørt som skjedde 22. juli. Her gikk jeg nå på de samme stiene som ungdommene i AUF-leieren hadde løpt på under desperat flukt fra terroristen - bare for tre uker siden. Det var skummelt høyt over det grunne vannet på vestsiden, langs Kjærlighetsstien. Her hadde noen klart å gjemme seg. Noen ikke. Nå var det ryddet opp. Men vi kunne da se merker etter skuddtreff i vegg etter skyting, for eksempel i Kafébygget. Vi ble ikke fortalt noe om akkurat hvor det ble funnet døde.
Vi var ute på øya snaue to timer. Tilbaketuren skjedde med Redninhgsselskapets båt som var fraktet opp fra Oslofjorden. Hærens "doning" var nå ute av drift pga. motortrøbbel (viftereima røyk). Dette ble imidlertid fikset samme kveld.
Så gikk turen til Sundvolden hotell. Her fikk vi ytterligere informasjon kl. 14.30 samt oppgitt navn og telefonnummer på kontaktpersonen til "vår familie" som vi skulle være vert for neste dag. Deretter bar det tilbake til Oslo i buss hvor vi ble levert på vårt hotell som var Thon Hotel Slottsparken i Wergelandsveien. Nytt møte var avtalt kl. 21 etter middag kl. 20. I mellomtiden skulle vi ha ringt "vår familie" for å gi dem den første informasjonen samt gjøre avtale om hvor og når vi skulle møtes neste dag. De fleste pårørende som skulle til Utøya, bodde på Radisson Hotel Blu Plaza Hotel. Ergo avtalte de fleste Røde Kors verter å møte dem der på fredag for å kjøre buss sammen til Sundvollen. Min gruppe skulle imidlertid kjøre bil fra hjemstedet direkte til Sundvolden hotell.
Da jeg ringte min kontaktperson, hadde jeg en aning om at det kom til å bli folksomt og sannsynligvis mye venting neste dag. Det var KRIPOS som skulle vise familiene funnstedet neste dag. Jeg foreslo derfor at vi møttes kl. 11 på fredag, ca. 1 time før de første bussene ville ankomme fra Oslo. Hvis vi kunne være ute på øya før bussene ankom, ville vi antakelig slippe ventetid. Dette viste seg å være smart tenkt.
Men det var fremdeles torsdag, nå med middag på hotellet som hadde feilberegnet matmengden i den varme bufféten- Ikke alle fikk middag. Kvaliteten på maten var så som så. Pinlig, men jeg får kanskje unnskylde hotellet med at de egentlig er et "Bed and Breakfast"-hotell.
På møtet etterpå for oss i Røde Kors var det avrapportering og diskusjon av problemstillinger som vi som vert opplevde da vi kontaktet "vår familie". Personlig var dette fullstendig uproblematisk. Jeg fikk veldig positiv mottakelse på min henvendelse. Noen få av mine kolleger i Røde Kors kunne imidlertid fortelle at de fikk beskjed om at "familien ikke trengte dem". Imidlertid var opplegget slik at Politiet forlangte at alle etterlatte-grupper som skulle besøke Utøya på fredag, måtte ha en rødekorser med som vert. Verten var "billetten" for å komme ut på Utøya. Med denne informasjonen til familiene, løste det hele seg for alle verter.
Oppdraget fredag skulle som vert være å gi informasjon om hva som skulle skje, ledsage dem til Utøya, være med dem under oppholdet der og ledsage dem tilbake til Sundvolden - evt. Oslo. Være behjelpelig med informasjon dersom det var nødvendig. Lytte til det de hadde å si. Holde dem i hånden. Frivillige i Røde Kors Omsorg opererer på "medmenneskeplan" - ikke som psykisk helsearbeider (det var seks helseteam på Utøya).
Etter møtet rakk jeg en kjapp tur på Lorry sammen med tre Røde Kors kolleger.
Fredag 19. august 
Opp tidlig for å rekke buss til Sundvolden kl. 9. Ankom hotellet i god tid før min gruppe. Mye vakter og politi. Hotellet var avstengt for alle andre enn dem som hadde gyldig oppgave - noe ID rundt halsen fortalte om.
Gruppen jeg skulle være vert for besto av fem personer, hvorav en jente på 13 år og én fra kommunens kriseteam, ankom hotellet kl. 11. Jeg var spent på møtet. Instruksen som jeg hadde fått, gjorde meg trygg på oppgaven. Vi satte oss ned ved et bord utenfor hotellet og jeg fortalte dem opplegget. Da dette var gjort, var de utålmodige med å komme i gang. Vi ruslet derfor ned til en tom "Shuttlebuss" som skulle frakte oss til kaia - og gikk ombord. Sjåføren lukket dørene og avsted bar det straks med min gruppe alene i bussen. Vi skulle fraktes med "Thorbjørn", den vanlige ferja over til Utøya. Så snart vi var ombord på den, gikk bommen ned og vi la fra kai. Igjen eneste gruppe. Turen over til Utøya tar fem minutter. Gikk i land og opp til KRIPOS sitt telt, hvor jeg meldte vår ankomst. Vi var den aller første gruppen som ankom Utøya fredag. Vi ble bedt om å vente i fem minutter i hovedteltet på fotballbanen, så ville de være klar. To politi, en mann på rundt 50 og en kvinne på 35, kom da og presenterte seg selv. Deres oppgave var å vise familien åstedet. Det var kort vei dit. Området, som alle de andre seks åstedene på øya, var sperret av med tau i god avstand. KRIPOS-folkene geleidet oss til funnstedet. De forklarte hvordan personen var funnet - hvor hodet var og hvor bena var. De fortalte hvor på kroppen det var treffmerker etter skyting. Min familie sa ingen ting. Det hele var surrealistisk og ga et meget sterkt inntrykk. Så trakk politifolkene seg litt tilbake, det samme gjorde jeg og personen fra kriseteamet i kommunen som hadde fulgt familien etter 22.7. Familien hadde en privat minnestund som de hadde forberedt med blomster, lys og et bilde som ble lagt på funnstedet. Vi var der omtrent 40 minutter.

Etterpå ville familien ta en spasertur om på øya for å se på stedet de hadde hørt så mye fint om. Etterhvert kom vi tilbake til hovedteltet og fikk i oss mat (levert av Sundvolden hotell). Deretter rusla vi ned til kaia og fikk skyss tilbake til fastlandet. Ventet 10 minutter på buss tilbake til Sundvolden hotell. Avskjeden var hjertelig. De ga uttrykk for takknemlighet for at de hadde kunnet besøke Utøya og takket meg for at jeg stilte opp. Jeg fikk sagt til 13-åringen at hun er en flott jente. Så dro de tilbake til hjemstedet. Mitt oppdrag i dag var ferdig. Klokken var 14.30. For mitt vedkommende hadde dette gått veldig fint tidsmessig. Senere på kvelden fikk jeg høre av noen av mine Røde Kors venner som hadde en helt annen opplevelse mht. tid. Noen hadde måttet vente opp til 4 timer før KRIPOS kunne ta dem til åstedet. Dette skal politiet ikke kritiseres for. Ett av åstedene hadde 13 døde. Hver besøksgruppe fikk den tiden de ønsket der, uforstyrret av andre grupper. Dette måtte ta tid. Ingen sure miner av den grunn. Jeg tipper at gjennomsnittlig ventetid var en knapp time. Men altså bare fem minutter i mitt tilfelle.
Så rusla jeg tankefull inn på hotellet. Her fikk jeg se det flotteste lunsjbordet jeg noen gang har sett og opplevd på et hotell. Noe sted. Jeg skal ikke forsøke å beskrive det i større detalj. Med tanke på den dårlige erfaringen med middag dagen før i Oslo, spiste jeg lenge og vel. Mye sunn mat ble det først. Derfor kunne jeg unne meg noen kakestykker som jeg egentlig ikke har godt av, til slutt. Bløtkake, Tiramisu og Cheese cake. Forholdsvis små stykker, riktignok.
Så bar det tilbake med buss til Oslo kl. 16. Ankom hotellet kl. 17. De siste rødekorsere ankom kl. 23.30, men de fleste stilte til middag kl. 20 og fellesmøte kl. 21.
Vår oppgave neste dag - når de overlevende skulle besøke øya - var litt annerledes enn i dag.
Lørdag 20. august
Opp kl. 06.30 for å rekke frokost (som var helt OK). Avmarsj til Oslo Plaza kl. 07.30. I dag var oppgaven at Røde Kors skulle følge busser med de overlevende og 1 følgesperson (som regel pappa eller mamma). Fire busser var satt opp fra Plaza, 15 fra Opera hotell og seks fra Sundvolden. 2-3 bussverter fra Røde Kors på hver buss. Oppgaven på strekningen til kaia var å gi informasjon om dagen på øya. Vi fulgte gruppen om bord i den flotte doningen fra Hæren. Vel over på øya, ble alle overlatt til dem selv. Vi skal huske at de som var på besøk i dag var de som overlevde helvetesdagen 22.7. De var god kjent på øya alla sammen. Mange av dem traff kompiser for første gang siden massakren. Det var mange gode gjensyn å se den dagen. På øya var Røde Kors sin oppgave å være tilstede og trå til ved behov. Det var ingen som etterspurte mine "tjenester". Jeg benyttet derfor dagen med å snakke med andre frivillige, f. eks. folk i Sivilforsvaret, som jeg vet lite om. Så traff jeg igjen de flotte KRIPOS-folka jeg hadde blitt kjent med dagen før. Jeg fikk en lang samtale med politimannen som var ganske åpen på hva han hadde vært med på underveis. Enda en gang slår det meg hvor flotte norske politifolk er. Noen av mine nærmeste naboer og venner er politi ved bydelspolitistasjon i Oslo og UP. Så det er ikke noe nytt for meg at politifolk er bra folk. Men jeg synes det er på plass å nevne det siden noen media har vært kritiske til noe av det politiet foretok seg 22.7. Hvordan politifolk er og politiets aksjon 22.7 har i denne sammenheng lite med hverandre å gjøre. Men jeg ville bare si det allikevel.
Statsministeren ankom øya ved 12-tiden. Her var det mange venner å hilse på for ham. Jeg stakk hånda fram også, da han passerte meg. Den tok han, så på meg og sa: "Røde Kors, BRA".
Kl. 13 var det en markering ved Bakken. Her samlet mange seg. Ingrid Olava sang, Jens Stoltenberg talte, Eskil Pedersen talte og Ingrid Olava sang igjen. Så reiste AUF-erne seg og sang en av deres egne sanger med ellevill klapping i takt med sangen. Da tenkte jeg: "Nå er vi AUFere alle sammen". Og - hvorfor ikke?
Etterpå var det å gå ned til kaia hvor vi etterhvert fikk plass på "Thorbjørn". Så på buss tilbake til Sundvolden Hotell hvor det var behov for noen fra Røde Kors. Det viste seg at behovet var å dra til depoet der alle de identifiserte effektene fra Utøya var. Her kunne de hentes, hvilke mange gjorde. Noen savnet enkelte ting. Vi fikk bl.a vite at en del elektronisk utstyr var beslaglagt som bevismateriale. Jeg var i depoet en times tid. Igjen var rollen vår "å være tilstede".
Så med buss tilbake til Sundvolden hotell og ganske raskt videre til Thon Hotel Opera i Oslo. En av mine nye Røde Kors-venner og jeg spaserte gjennom sentrum til vårt eget hotell. Hun var fra Telemark og ikke så kjent i Oslo sentrum. Jeg hadde derfor gleden av å være Osloguide. Vi var forbi Domkirken, Regjeringkvartalet, Tinghuset (bak og foran) og jeg pekte ut andre severdigheter i sentrum. Første gang jeg har guidet på norsk i Oslo. Sist var det på engelsk for min kanadiske familie på Norgesbesøk for to år siden.
Det var fellesmøte i hotellet kl. 19 med etterfølgende middag.
Etter møtet rakk jeg en nok en gang en kjapp tur på Lorry sammen med tre andre Røde Kors kolleger :-)
Søndag 21. august
I dag måtte jeg ikke stå opp så tidlig. Det ble sen frokost. Vi åtte fra Oslo Røde Kors og to fra et annet distrikt var innkalt til møte med Soscon - Institutt for krisehåndering kl. 11.30. Her møtte vi instituttlederen Stein T. Moen - en flott fyr med åpenbar lang og god erfaring i stress- og krisebearbeidelse. Hensikten med dette er at Røde Kors ønske å være sikre på at de som har deltatt i helgens aktiviteter har det bra. I møtet snakket vi om hvilke inntrykk vi satt igjen med, hva som hadde vært vanskelig og andre tanker og følelser vi satt inne med da. Om noen uker skal vi gjøre en såkalt "stresstest" hvor - såvidt jeg forstår - det vil bli stilt en del spørsmål på dimensjoner som handler om problemstillinger knyttet til kriseopplevelser. Jeg tror at våre opplevelser i denne sammenheng bare er "barnemat" sammenlignet med hva f. eks. de etterlatte har opplevd, for ikke å snakke om ungdommene som overlevde å bli jaget rundt på Utøya forfulgt av en geværmann. Men Soscons opplegg skal sikre at vi har det bra. Hvis det er noen som sliter med noe nå, vil det antakelig bli fanget opp av stresstesten. I så fall vi dette bli  fulgt opp nærmere. Som Rødekorser er jeg takknemlig for at organisasjonen tar dette alvorlig. Prinsippet er: Hjelperen trenger også hjelp.
Etter møtet med Soscon, ruslet jeg og Kiran Aziz (som jeg kjenner fra styret i Oslo Røde Kors, som er vitnestøtter og som også deltok i helga), ned til Oslo S hvor jeg låste kofferten min inn i en oppbevaringsboks. Deretter bort til Oslo Spektrum hvor vi hadde billetter til den nasjonale minnemarkeringen der. Vi i Røde Kors hadde plasser rett foran den delen av scenen hvor bl.a A-ha, Carpe Diem, Åge Aleksandersen og Susanne Sundfør fremførte sine sanger. Supre plasser. Det var virkelig flott å være tilstede der. Publikum var pent kledt. De som var i uniform hadde hentet fram galauniformen for anledningen. Flotte gardister delte ut programmer. Selve konserten og talene har vel de fleste fått med seg. I hvert fall var det 1,2 millioner seere som så TV-sendingen som gikk i alle kanaler.
Etter konserten var det å ta farvell med de andre rødekorserne. Og så gå til Oslo S for å hente koffert. Her traff jeg tilfeldigvis Randi Hammerstrøm i hovedhallen.

Randi var derfor den første og den siste personen jeg hadde kontakt med i dette oppdraget.

PS. Jeg drømte om Utøya natt til fredag, en uke etter mine besøk der. Drømmen var ikke akkurat mareritt, men noe "rotete" var drømmen. Antakelig var grunnen at jeg torsdag ettermiddag/kveld var i en samling for meglere i Konfliktrådet i Buskerud (hvor jeg bor). Vi var 10 personer på samlinga. Sjefen visste hva jeg hadde vært med på, og han spurte meg om jeg kunne fortelle litt om opplevelsen. Det gjorde jeg. Det er ikke tvil om at dette har vært en spesiell opplevelse.
PS. PS. Jeg er takknemlig for at jeg kunne være til nytte for noen som trengte det. Jeg er takknemlig for å tilhøre en organisasjon som åpenbart gjør veldig nyttig og viktig arbeid, og som får anerkjennelse og respekt for det. Jeg er imponert over initiativet fra Justisministeren og måten det hele ble avviklet. Vår egen ledelse i Røde Kors var veldig god i sine instrukser til oss og gjennomføring av operasjonen. Det meste gikk greitt, og det som ikke gikk helt greitt, ble "årna" underveis. Jeg er takknemlig for å ha fått noen nye hyggelige bekjentskaper i Røde Kors - mennesker som jeg ellers aldri treffer. Nå er det snart Landsmøte (Gardermoen 7-9. oktober). Kanskje jeg treffer noen av dem der?



()()()  Takk for et minne for livet.   ()()()

EDIT 1.9: Jeg har ikke hatt drømmer om Utøya eller noe lignende etter den som jeg nevnte over i PS. 

Mangfold lønnsomt

(foto: flutnace - Susanne Sundfør in concerrt Union Scene 29.10.10)

To organisasjoner som jeg er aktiv medlem i, Røde Kors og Econa, arbeider begge med begrepet "mangfold". I Røde Kors har det vært en prosess i gang lenge, som resulterte at Landsstyret vedtok retningslinjer for mangfoldsarbeid i Røde Kors i Norge i 2010. Begrunnelsen for å gjøre dette er at mangfold i organisasjonen gjør Røde Kors bedre i stand til å hjelpe flere. Større mangfold skaper mer ressurser som vi kan bruke til å løse oppgavene bedre. Det er altså en sammenheng mellom mangfold, ressurser og et godt resultat.

Noen av de viktigste oppgavene som Røde Kors skal løse i Norge, er å hjelpe mennesker ut av ensomhet, hjelpe dem som er rammet av ulykker og katastrofer og bidra til en tryggere hverdag for barn og unge.

Det ville sikkert ha overrasket mange om Røde Kors ikke hadde arbeidet med å fremme mangfold i samfunnet og i egen organisasjon.

Men hva er innfallsvinkelen i den andre organisasjonen som jeg nevnte, Econa? Kanskje er det ikke like selvfølgelig at en organisasjon som fremmer økonomifagets interesser, er like opptatt av dette? Feil. Selvsagt er vi også her opptatt av begreper som ressurser og ressursbruk. Bedre ressursbruk i samfunnet og bedrifter skaper bedre resultater. Det er altså lønnsomt å satse på større mangfold. På samme måte som Røde Kors, tror Econa at større mangfold i egne rekker vil lage en bedre organisasjon som vil lykkes i å nå målene som Econa har satt. Det er bare noen dager siden dette ble diskutert i Representantskapet (som møtes hvert halvår). Foreningen har dessuten et Mangfoldsutvalg som skal gi innspill til administrasjonen og styrene sentralt og lokalt. Econa er i en tidlig fase på innarbeiding av sitt nye navn (ble endret for 6 måneder siden fra Siviløkonomene). Econa skal fremme økonomifaget og økonomers interesser og renommé. Allerede nå har vi sett flere eksempler på at bedrifter som aktivt fremmer variasjon i bakgrunn, holdninger og tro blant medarbeidere, lykkes bedre. "Annerledeshet hos ansatte blir normalen hos oss - og dermed no big deal" sa HR-lederen i Opera Software Tove Selnes til Econas Representantskap på fredag.

En problemstilling som er velkjent for mange med god utdanning i kombinasjon med at de har annen bakgrunn enn typisk norsk, er at de opplever vanskeligheter med å skaffe seg jobb i Norge. Uansett kvalifikasjoner. Mange bedrifter bestemmer seg for at personer med navn som er vanskelig å uttale, ikke inviteres til jobbintervju. Uten å vite det, går de da ofte glipp av de beste kandidatene. Bedrifter som har skjønt dette er for eksempel Statoil og DnBNOR. Econa rekrutterer medlemmer blant studenter på høyskoler med mastergradstudier i økonomi og administrative fag. Derfor vil en høy profil på temaet mangfold være formålstjenlig for rekruttering av nye medlemmer blant økonomistudenter i Norge.

I Røde Kors er definisjonen slik: Mangfold er et samlebegrep på de mange ulikheter som finnes i befolkningen. Disse er blant annet: Etnisitet, religion, kjønn, seksuell legning, alder, funksjonsgrad, sosial bakgrunn, livserfaringer og språk. Det er positivt for samfunnet og for Røde Kors hvis vi oppnår større grad av inkludering. Det er ikke forskjeller i seg selv, men samspillet mellom mennesker som gjør mangfold til en suksessfaktor.

Her ser vi at begrepet "inkludering" og "samspill mellom mennesker" brukes. Hvis vi føyer til "bekjempe fordommer", begynner begrepene å bli fulltallige. I Røde Kors er det et lederansvar på alle nivåer å arbeide for større mangfold i organisasjonen.

På det personlige plan lykkes jeg med dette hvis jeg klarer å redusere eller undertrykke mine fordommer (som jeg dessverre har alt for mange av - sikkert du også). Resultatet er da at det blir mer mangfold i de omgivelsene jeg har påvirkningskraft.

Da jeg trodde huset mitt eksploderte

(ill: flutnace)
 
Hver påske tenker jeg tilbake på den dagen jeg trodde huset mitt gikk i lufta. Det var mandag i påskeuka 1991. Klokka var omtrent ni. Jeg lå i senga og leste dagens aviser med en kopp te på nattbordet. Kona var dratt på jobb for litt over en time siden. Det var skolefri og guttene lå fremdeles og sov i naborommene i annen etasje. Jeg hadde også forventninger om å kjøre til Fornebu senere på formiddagen for å hente min kusine Wendy fra Canada og hennes mann Jeff som skulle besøke oss. De kom til Norge fra India på en reise som gikk rundt jorda. Gulfkrigen etter Iraks invasjon av Kuwait, var fremdeles i nyhetene. Det var bare to måneder siden kong Olav døde. Det var en stille morgen.

Så smalt det. Et DRØØØNNN fra min egen kjeller. Et sterkere smell enn noe jeg hadde hørt før (bortsett muligens fra da vi øvde med sjokkgranater i forsvaret). Hele huset ristet. En eksplosjon i mitt eget hus? Hva i all verden? Forferdet brukte bare ett sekund på å komme meg ut av soveværelset. Tankene raste og jeg mobiliserte tanker om evakuering av guttene og meg selv via verandaen. Sniffet. Nei, ingen røyk. Ikke lukt av smellet. Ingenting. Helt stille. Guttene sto omtrent samtidig ute på gangen de også. Hva skjedde, pappa? Nei, ikke visste jeg. Ingen tegn til noen eksplosjon. Ikke noe røyk. Ingen flammer. Ingenting. Jeg ba guttene kle på seg raskt. Så ned i kjelleren. Fremdeles ingen tegn på et smell der heller. Så opp og ut på trappa. Utenfor traff jeg en nabo i samme ærend. I pyjamas, han også. Om han visste hva som hadde skjedd? Nei, ikke han heller. Han trodde smellet kom fra øst. Det hadde altså ikke vært noen eksplosjon i mitt hus, selv om jeg først var fullstendig overbevist om at så var tilfelle. Ei heller i noe av nabohusene. Hvis det var fra øst, må det ha vært på Lierskogen pukkverk det hadde skjedd. Dette rimet. Vi har jo ofte hørt varselsignaler i sirener etterfulgt av sprengninger i sandtaket. Dem hadde vi til og med klagd på fordi grunnen under vårt hus rister når dette skjer. Pukkverket ligger 250 meter unna. Men dagens eksplosjon overgikk alt vi hadde opplevd fra den kanten tidligere.

Jeg gikk inn i huset igjen, lettet over at det ikke var noen overhengende fare for liv og helse her. Både guttene og jeg var fremdeles rystet. Jeg lurte selvsagt veldig på hva som egentlig hadde skjedd, antakelig i Lierskogen pukkverk. Forklaring fikk vi senere på dagen på lokalnyhetene på radio fra NRK Buskerudsendinga. Det var en virkelig tragisk og trist historie med to døde og en skadet.
Følgende hadde skjedd: En deprimert byggmester som var konkurs, var hovedpersonen. Han hadde tidligere samme morgen sprengt et hus som var under oppføring på Lierskogen. Jeg kunne senere ved selvsyn konstatere at det lå som en plankehaug nedi skråningen nedenfor grunnmuren. Dette skjedde 2 km unna - et smell jeg ikke hadde hørt. Politi fra Lier Lensmannskontor ble da tilkalt av naboene. Da to lensmannsbetjenter - Roy Arne Steen (27) og Rune Hunshamar (25) - ankom stedet - var byggmesteren forsvunnet. Han ble observert i en bil i Lierskogen pukkverk ikke langt unna ved Gamle Drammensvei. De to betjentene kjørte dit. Politibetjentene stoppet bilen 15 meter fra byggmesterens. Den ene betjenten gikk mot bilen, den andre bøyde seg inn i politibilen for å finne et par håndjern. Da smalt det. Byggmesteren sprengte seg selv og bilen. Roy Arne Steen ble hardt skadd og døde senere samme dag. Rune Hunshamar hadde flaks ved at han var delvis inne i politibilen. Han ble lettere skadet.

Min egen opplevelse knyttet til smellet ble raskt uvesentlig sammenlignet med det som skjedde i pukkverket. Noen år etter snakket jeg med lensmann Arne Lauvålien i Lier etter en Konfliktrådsmegling på lensmannskontoret. Han sa at Roy Arne Steen var en kjernekar, meget godt likt av alle i tillegg til å være en dyktig politimann. Et forbilde for kollegaer og ungdommer som han var idrettsleder for. Han etterlot seg en gravid kone.

Min kanadiske kusine og ektefelle ble hentet senere samme dag på Fornebu. Jeg la veien fra Fornebu forbi det sprengte huset på Lierskogen og pukkverket. Etter å ha sett den gjenværende plankehaugen av det sprengte huset og hørt historien, kunne Wendy fastslå at de ikke hadde vært i nærheten av noen tilsvarende dramatikk noe sted i Asia og Midt-Østen. Det var i Norge det var dramatisk den påsken.

PS. Eksplosjonen forårsaket forholdsvis store skader på flere av våre nabohus. Bl.a ble terrasseskyvedøren slått skjevt og glasset knuste hos nærmeste nabo, noe som kostet 35.000 kroner å reparere. Heldigvis var det ikke skader å snakke om på vårt hus. Muligens bare noen sprekker i fliser i et baderom i kjelleren. Takk og pris.

Her kan du lese hva Drammens Tidende skrev om den tragiske hendelsen dagen 20 år etter.