(English version here)
Innledningsvis: Det ble henstilt til alle involverte i denne aksjonen om å være tilbakeholdne med fotografering - og ikke minst publisering på nettet av bilder. Normalt ville jeg ha tatt mage bilder, men jeg respekterte selvsagt dette. Kameraet lot jeg ligge i kofferten denne helga.
Jeg har skrevet dette fordi helgen ga meg mange inntrykk som jeg vet må bearbeides. Røde Kors har lagt opp en profesjonell oppfølging av de frivillige via rådgivingsbedriften Soscon . Jeg tror det kan være nyttig for meg selv også å skrive om det. Og så vet jeg at noen av dem som ikke var tilstede i denne operasjonen, kan ha interesse av å få litt innblikk i opplegget og en frivillig sine opplevelser. Jeg skal selvsagt være forsiktig med å identifisere andre utenfor egen organisasjon. Jeg spurt om tillatelse fra dem jeg nevner navnet på. Og fått det.
DAGBOK
Mandag 15. august
Ferie. Sen frokost. Lørdag giftet yngstesønnen Ketil seg med Sonia. Var ikke helt ferdig med helgens avisbunke. Telefonen ringer. Det er Randi Hammerstrøm, daglig leder av Oslo Røde Kors. Hun spurte om jeg kunne stille som frivillig i fbm. et stort arrangement på Utøya for de etterlatte og de overlevende. Hvis jeg kunne og ville måtte jeg sette av torsdag, fredag, lørdag og søndag 18-21.8. Siden vi allerede hadde lagt planer for en tur denne siste ferieuka, ville jeg konferere Turid først. Hun var umiddelbart helt enig at dette måtte jeg gjøre. Ringte tilbake til Randi og sa "ja".
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) hadde fått i oppdrag av Justisministeren å organisere aksjonen. Det var etablert en kommando-/styringsgruppe som besto av folk fra DSB, Politiet, Sivilforsvaret, Norsk Folkehjelp, Røde Kors, Nettbuss, Forsvaret, Redningsselskapet og Arbeiderpartiet. Norsk Folkehjelp skulle ha førstehjelpen under aksjonen. Redningsselskapet stilte med en redningsbåt m/mannskap og mannskap til "Thorbjørn". Røde Kors sin oppgave var å stille med ca. 90 frivillige for å bistå etterlatte og overlevende som var invitert til å besøke Utøya fredag 19.8 og lørdag 20.8. Frivillige ble rekruttert fra åtte distrikter (fylker) på Østlandet. Oslo Røde Kors stilte med åtte frivillige, hvorav jeg var én. Norges Røde Kors hadde en ledergruppe på fire personer, hvorav én satt i KO på Sundvolden Hotell.Vi frivillige ble bedt om å møte opp i Norges Røde Kors' hovedkontor torsdag torsdag kl. 9.
Onsdag 17. august
Pakking. Værmeldingen for de tre dagene Utøya varierte fra varmt/sol til nedbør. Derfor måtte jeg ha med meg litt mer klær og fottøy enn jeg normalt ønsker å pakke.
Torsdag 18. august
Kona kjørte meg til Hovedkontoret i Norges RK i Hausmannsgata i Oslo kl. 9. Ringte fra bilen til to kompiser som hadde bursdag i dag.
(foto: flutnace)
Deretter var det avmarsj til hotell Oslo Plaza hvor det nokså raskt var bussavgang til Utøya.
Hensikten med besøket i dag var å bli kjent på Utøya, hvor de fleste av oss aldri hadde vært før. Vi ble delt i to grupper som ble vist rundt. Vi fikk bl.a. se Hovedhuset, Låven, Fotballbanen, Bolsjevika, Stoltenberget, Kjærlighetsstien, Nakenodden, Kafébygget, teltleirplassen og Skolebygget.
For meg var denne omvisningen ganske følelsesladet. I løpet av runden på øya fikk jeg mange fantasier i mitt hode om det jeg har hørt som skjedde 22. juli. Her gikk jeg nå på de samme stiene som ungdommene i AUF-leieren hadde løpt på under desperat flukt fra terroristen - bare for tre uker siden. Det var skummelt høyt over det grunne vannet på vestsiden, langs Kjærlighetsstien. Her hadde noen klart å gjemme seg. Noen ikke. Nå var det ryddet opp. Men vi kunne da se merker etter skuddtreff i vegg etter skyting, for eksempel i Kafébygget. Vi ble ikke fortalt noe om akkurat hvor det ble funnet døde.
Vi var ute på øya snaue to timer. Tilbaketuren skjedde med Redninhgsselskapets båt som var fraktet opp fra Oslofjorden. Hærens "doning" var nå ute av drift pga. motortrøbbel (viftereima røyk). Dette ble imidlertid fikset samme kveld.
Så gikk turen til Sundvolden hotell. Her fikk vi ytterligere informasjon kl. 14.30 samt oppgitt navn og telefonnummer på kontaktpersonen til "vår familie" som vi skulle være vert for neste dag. Deretter bar det tilbake til Oslo i buss hvor vi ble levert på vårt hotell som var Thon Hotel Slottsparken i Wergelandsveien. Nytt møte var avtalt kl. 21 etter middag kl. 20. I mellomtiden skulle vi ha ringt "vår familie" for å gi dem den første informasjonen samt gjøre avtale om hvor og når vi skulle møtes neste dag. De fleste pårørende som skulle til Utøya, bodde på Radisson Hotel Blu Plaza Hotel. Ergo avtalte de fleste Røde Kors verter å møte dem der på fredag for å kjøre buss sammen til Sundvollen. Min gruppe skulle imidlertid kjøre bil fra hjemstedet direkte til Sundvolden hotell.
Da jeg ringte min kontaktperson, hadde jeg en aning om at det kom til å bli folksomt og sannsynligvis mye venting neste dag. Det var KRIPOS som skulle vise familiene funnstedet neste dag. Jeg foreslo derfor at vi møttes kl. 11 på fredag, ca. 1 time før de første bussene ville ankomme fra Oslo. Hvis vi kunne være ute på øya før bussene ankom, ville vi antakelig slippe ventetid. Dette viste seg å være smart tenkt.
Men det var fremdeles torsdag, nå med middag på hotellet som hadde feilberegnet matmengden i den varme bufféten- Ikke alle fikk middag. Kvaliteten på maten var så som så. Pinlig, men jeg får kanskje unnskylde hotellet med at de egentlig er et "Bed and Breakfast"-hotell.
På møtet etterpå for oss i Røde Kors var det avrapportering og diskusjon av problemstillinger som vi som vert opplevde da vi kontaktet "vår familie". Personlig var dette fullstendig uproblematisk. Jeg fikk veldig positiv mottakelse på min henvendelse. Noen få av mine kolleger i Røde Kors kunne imidlertid fortelle at de fikk beskjed om at "familien ikke trengte dem". Imidlertid var opplegget slik at Politiet forlangte at alle etterlatte-grupper som skulle besøke Utøya på fredag, måtte ha en rødekorser med som vert. Verten var "billetten" for å komme ut på Utøya. Med denne informasjonen til familiene, løste det hele seg for alle verter.
Oppdraget fredag skulle som vert være å gi informasjon om hva som skulle skje, ledsage dem til Utøya, være med dem under oppholdet der og ledsage dem tilbake til Sundvolden - evt. Oslo. Være behjelpelig med informasjon dersom det var nødvendig. Lytte til det de hadde å si. Holde dem i hånden. Frivillige i Røde Kors Omsorg opererer på "medmenneskeplan" - ikke som psykisk helsearbeider (det var seks helseteam på Utøya).
Etter møtet rakk jeg en kjapp tur på Lorry sammen med tre Røde Kors kolleger.
Fredag 19. august
Opp tidlig for å rekke buss til Sundvolden kl. 9. Ankom hotellet i god tid før min gruppe. Mye vakter og politi. Hotellet var avstengt for alle andre enn dem som hadde gyldig oppgave - noe ID rundt halsen fortalte om.
Gruppen jeg skulle være vert for besto av fem personer, hvorav en jente på 13 år og én fra kommunens kriseteam, ankom hotellet kl. 11. Jeg var spent på møtet. Instruksen som jeg hadde fått, gjorde meg trygg på oppgaven. Vi satte oss ned ved et bord utenfor hotellet og jeg fortalte dem opplegget. Da dette var gjort, var de utålmodige med å komme i gang. Vi ruslet derfor ned til en tom "Shuttlebuss" som skulle frakte oss til kaia - og gikk ombord. Sjåføren lukket dørene og avsted bar det straks med min gruppe alene i bussen. Vi skulle fraktes med "Thorbjørn", den vanlige ferja over til Utøya. Så snart vi var ombord på den, gikk bommen ned og vi la fra kai. Igjen eneste gruppe. Turen over til Utøya tar fem minutter. Gikk i land og opp til KRIPOS sitt telt, hvor jeg meldte vår ankomst. Vi var den aller første gruppen som ankom Utøya fredag. Vi ble bedt om å vente i fem minutter i hovedteltet på fotballbanen, så ville de være klar. To politi, en mann på rundt 50 og en kvinne på 35, kom da og presenterte seg selv. Deres oppgave var å vise familien åstedet. Det var kort vei dit. Området, som alle de andre seks åstedene på øya, var sperret av med tau i god avstand. KRIPOS-folkene geleidet oss til funnstedet. De forklarte hvordan personen var funnet - hvor hodet var og hvor bena var. De fortalte hvor på kroppen det var treffmerker etter skyting. Min familie sa ingen ting. Det hele var surrealistisk og ga et meget sterkt inntrykk. Så trakk politifolkene seg litt tilbake, det samme gjorde jeg og personen fra kriseteamet i kommunen som hadde fulgt familien etter 22.7. Familien hadde en privat minnestund som de hadde forberedt med blomster, lys og et bilde som ble lagt på funnstedet. Vi var der omtrent 40 minutter.
Etterpå ville familien ta en spasertur om på øya for å se på stedet de hadde hørt så mye fint om. Etterhvert kom vi tilbake til hovedteltet og fikk i oss mat (levert av Sundvolden hotell). Deretter rusla vi ned til kaia og fikk skyss tilbake til fastlandet. Ventet 10 minutter på buss tilbake til Sundvolden hotell. Avskjeden var hjertelig. De ga uttrykk for takknemlighet for at de hadde kunnet besøke Utøya og takket meg for at jeg stilte opp. Jeg fikk sagt til 13-åringen at hun er en flott jente. Så dro de tilbake til hjemstedet. Mitt oppdrag i dag var ferdig. Klokken var 14.30. For mitt vedkommende hadde dette gått veldig fint tidsmessig. Senere på kvelden fikk jeg høre av noen av mine Røde Kors venner som hadde en helt annen opplevelse mht. tid. Noen hadde måttet vente opp til 4 timer før KRIPOS kunne ta dem til åstedet. Dette skal politiet ikke kritiseres for. Ett av åstedene hadde 13 døde. Hver besøksgruppe fikk den tiden de ønsket der, uforstyrret av andre grupper. Dette måtte ta tid. Ingen sure miner av den grunn. Jeg tipper at gjennomsnittlig ventetid var en knapp time. Men altså bare fem minutter i mitt tilfelle.
Så rusla jeg tankefull inn på hotellet. Her fikk jeg se det flotteste lunsjbordet jeg noen gang har sett og opplevd på et hotell. Noe sted. Jeg skal ikke forsøke å beskrive det i større detalj. Med tanke på den dårlige erfaringen med middag dagen før i Oslo, spiste jeg lenge og vel. Mye sunn mat ble det først. Derfor kunne jeg unne meg noen kakestykker som jeg egentlig ikke har godt av, til slutt. Bløtkake, Tiramisu og Cheese cake. Forholdsvis små stykker, riktignok.
Så bar det tilbake med buss til Oslo kl. 16. Ankom hotellet kl. 17. De siste rødekorsere ankom kl. 23.30, men de fleste stilte til middag kl. 20 og fellesmøte kl. 21.
Vår oppgave neste dag - når de overlevende skulle besøke øya - var litt annerledes enn i dag.
Lørdag 20. august
Opp kl. 06.30 for å rekke frokost (som var helt OK). Avmarsj til Oslo Plaza kl. 07.30. I dag var oppgaven at Røde Kors skulle følge busser med de overlevende og 1 følgesperson (som regel pappa eller mamma). Fire busser var satt opp fra Plaza, 15 fra Opera hotell og seks fra Sundvolden. 2-3 bussverter fra Røde Kors på hver buss. Oppgaven på strekningen til kaia var å gi informasjon om dagen på øya. Vi fulgte gruppen om bord i den flotte doningen fra Hæren. Vel over på øya, ble alle overlatt til dem selv. Vi skal huske at de som var på besøk i dag var de som overlevde helvetesdagen 22.7. De var god kjent på øya alla sammen. Mange av dem traff kompiser for første gang siden massakren. Det var mange gode gjensyn å se den dagen. På øya var Røde Kors sin oppgave å være tilstede og trå til ved behov. Det var ingen som etterspurte mine "tjenester". Jeg benyttet derfor dagen med å snakke med andre frivillige, f. eks. folk i Sivilforsvaret, som jeg vet lite om. Så traff jeg igjen de flotte KRIPOS-folka jeg hadde blitt kjent med dagen før. Jeg fikk en lang samtale med politimannen som var ganske åpen på hva han hadde vært med på underveis. Enda en gang slår det meg hvor flotte norske politifolk er. Noen av mine nærmeste naboer og venner er politi ved bydelspolitistasjon i Oslo og UP. Så det er ikke noe nytt for meg at politifolk er bra folk. Men jeg synes det er på plass å nevne det siden noen media har vært kritiske til noe av det politiet foretok seg 22.7. Hvordan politifolk er og politiets aksjon 22.7 har i denne sammenheng lite med hverandre å gjøre. Men jeg ville bare si det allikevel.
Statsministeren ankom øya ved 12-tiden. Her var det mange venner å hilse på for ham. Jeg stakk hånda fram også, da han passerte meg. Den tok han, så på meg og sa: "Røde Kors, BRA".
Kl. 13 var det en markering ved Bakken. Her samlet mange seg. Ingrid Olava sang, Jens Stoltenberg talte, Eskil Pedersen talte og Ingrid Olava sang igjen. Så reiste AUF-erne seg og sang en av deres egne sanger med ellevill klapping i takt med sangen. Da tenkte jeg: "Nå er vi AUFere alle sammen". Og - hvorfor ikke?
Etterpå var det å gå ned til kaia hvor vi etterhvert fikk plass på "Thorbjørn". Så på buss tilbake til Sundvolden Hotell hvor det var behov for noen fra Røde Kors. Det viste seg at behovet var å dra til depoet der alle de identifiserte effektene fra Utøya var. Her kunne de hentes, hvilke mange gjorde. Noen savnet enkelte ting. Vi fikk bl.a vite at en del elektronisk utstyr var beslaglagt som bevismateriale. Jeg var i depoet en times tid. Igjen var rollen vår "å være tilstede".
Så med buss tilbake til Sundvolden hotell og ganske raskt videre til Thon Hotel Opera i Oslo. En av mine nye Røde Kors-venner og jeg spaserte gjennom sentrum til vårt eget hotell. Hun var fra Telemark og ikke så kjent i Oslo sentrum. Jeg hadde derfor gleden av å være Osloguide. Vi var forbi Domkirken, Regjeringkvartalet, Tinghuset (bak og foran) og jeg pekte ut andre severdigheter i sentrum. Første gang jeg har guidet på norsk i Oslo. Sist var det på engelsk for min kanadiske familie på Norgesbesøk for to år siden.
Det var fellesmøte i hotellet kl. 19 med etterfølgende middag.
Etter møtet rakk jeg en nok en gang en kjapp tur på Lorry sammen med tre andre Røde Kors kolleger :-)
Søndag 21. august
I dag måtte jeg ikke stå opp så tidlig. Det ble sen frokost. Vi åtte fra Oslo Røde Kors og to fra et annet distrikt var innkalt til møte med Soscon - Institutt for krisehåndering kl. 11.30. Her møtte vi instituttlederen Stein T. Moen - en flott fyr med åpenbar lang og god erfaring i stress- og krisebearbeidelse. Hensikten med dette er at Røde Kors ønske å være sikre på at de som har deltatt i helgens aktiviteter har det bra. I møtet snakket vi om hvilke inntrykk vi satt igjen med, hva som hadde vært vanskelig og andre tanker og følelser vi satt inne med da. Om noen uker skal vi gjøre en såkalt "stresstest" hvor - såvidt jeg forstår - det vil bli stilt en del spørsmål på dimensjoner som handler om problemstillinger knyttet til kriseopplevelser. Jeg tror at våre opplevelser i denne sammenheng bare er "barnemat" sammenlignet med hva f. eks. de etterlatte har opplevd, for ikke å snakke om ungdommene som overlevde å bli jaget rundt på Utøya forfulgt av en geværmann. Men Soscons opplegg skal sikre at vi har det bra. Hvis det er noen som sliter med noe nå, vil det antakelig bli fanget opp av stresstesten. I så fall vi dette bli fulgt opp nærmere. Som Rødekorser er jeg takknemlig for at organisasjonen tar dette alvorlig. Prinsippet er: Hjelperen trenger også hjelp.
Etter møtet med Soscon, ruslet jeg og Kiran Aziz (som jeg kjenner fra styret i Oslo Røde Kors, som er vitnestøtter og som også deltok i helga), ned til Oslo S hvor jeg låste kofferten min inn i en oppbevaringsboks. Deretter bort til Oslo Spektrum hvor vi hadde billetter til den nasjonale minnemarkeringen der. Vi i Røde Kors hadde plasser rett foran den delen av scenen hvor bl.a A-ha, Carpe Diem, Åge Aleksandersen og Susanne Sundfør fremførte sine sanger. Supre plasser. Det var virkelig flott å være tilstede der. Publikum var pent kledt. De som var i uniform hadde hentet fram galauniformen for anledningen. Flotte gardister delte ut programmer. Selve konserten og talene har vel de fleste fått med seg. I hvert fall var det 1,2 millioner seere som så TV-sendingen som gikk i alle kanaler.
Etter konserten var det å ta farvell med de andre rødekorserne. Og så gå til Oslo S for å hente koffert. Her traff jeg tilfeldigvis Randi Hammerstrøm i hovedhallen.
Randi var derfor den første og den siste personen jeg hadde kontakt med i dette oppdraget.
PS. Jeg drømte om Utøya natt til fredag, en uke etter mine besøk der. Drømmen var ikke akkurat mareritt, men noe "rotete" var drømmen. Antakelig var grunnen at jeg torsdag ettermiddag/kveld var i en samling for meglere i Konfliktrådet i Buskerud (hvor jeg bor). Vi var 10 personer på samlinga. Sjefen visste hva jeg hadde vært med på, og han spurte meg om jeg kunne fortelle litt om opplevelsen. Det gjorde jeg. Det er ikke tvil om at dette har vært en spesiell opplevelse.
PS. PS. Jeg er takknemlig for at jeg kunne være til nytte for noen som trengte det. Jeg er takknemlig for å tilhøre en organisasjon som åpenbart gjør veldig nyttig og viktig arbeid, og som får anerkjennelse og respekt for det. Jeg er imponert over initiativet fra Justisministeren og måten det hele ble avviklet. Vår egen ledelse i Røde Kors var veldig god i sine instrukser til oss og gjennomføring av operasjonen. Det meste gikk greitt, og det som ikke gikk helt greitt, ble "årna" underveis. Jeg er takknemlig for å ha fått noen nye hyggelige bekjentskaper i Røde Kors - mennesker som jeg ellers aldri treffer. Nå er det snart Landsmøte (Gardermoen 7-9. oktober). Kanskje jeg treffer noen av dem der?
()()() Takk for et minne for livet. ()()()
EDIT 1.9: Jeg har ikke hatt drømmer om Utøya eller noe lignende etter den som jeg nevnte over i PS.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar