Tunga mi

Eg kjem på noko rart.
Då eg var sju år var tunga mi passe stor.
Då eg fylte tjue var ho overstor.
Eg har svelgt mange tap.


No er ho passe.

Så enkelt kan det sies om ønsket mangfold

Røde Kors søker etter daglig leder i Aust-Agder. Dette innebærer å lede et distriktskontor med 5 medarbeidere. Stillignsannonsen kan du lese her. 
Grunnen til at jeg nevner dette, er én setning på slutten av annonsen, som sier hvorledes Røde Kors - ikke overraskende - ønsker mangfold i sin organisasjon:
Røde Kors er opptatt av mangfold. Vi oppfordrer alle som er kvalifisert til å søke, uavhengig av alder, kjønn, funksjonshemming, nasjonal eller etnisk bakgrunn. Vi tilpasser arbeidsplassen hvis behov.                              

Så enkelt kan dette skrives. Jeg oppfordrer alle som søker medarbeidere å gjøre likeså

Ole Gunnar Strand in memoriam

Ole Gunnar på Voss 2012

"Et godt liv er over" står det i dødsannonsen hans. Ole Gunnar ble 65 år.  Han døde på sykehuset i Bergen med familien ved sin side 15. juli.
Jeg gjengir her hva Per Bremer Øvrebø skrev i en SMS dagen etter:
Vår alles kjære, gode og fantastisk sterke og tapre venn Ole Gunnar fikk fred for sine smerter og sovnet stille og fredelig inn 21.30 i går med sine kjære sønner ved sin side. Alle hans nærmeste, som han elsket så høyt, har vært hos han siden søndag og hadde samtaler med han helt til to timer før han stille og fredelig sovnet inn. En fantastisk klok og elskelig kamerat har forlatt oss, etter han finns bare gode minner om gode stunder, trist! Sender dere dette etter avtale med hans kjære sønner Thomas og Martin. Fred over Ole Gunnars minne, hilsen Per B

Ole Gunnars sykdom og bortgang kom altfor tidlig. Han var jo aldeles ikke ferdig med livet. Optimistiske planer hadde han helt til det siste.

Jeg ble gradvis bedre og bedre kjent med ham gjennom de 16 siste årene da vi møttes på Vossajazz. Det var en fast festivalkompisgjeng som møttes der. I år var det Ole Gunnar med sønner, svigerdatter og nevø, Per Bremer Øvrebø - og jeg selv med sønn. Altså to generasjoner musikkentusiaster. Som vanlig var dette den perfekte start på påsken i tre døgn i Palmehelga. Men i år var det spesielt.
Ole Gunnar var en åpen, nysgjerrig, vennlig, entusiastisk og sjenerøs gutt som det var lett å bli glad i. Store, felles musikkopplevelser har det vært mange av. Per og Ole Gunnar var "veteraner" på Vossajazz før min tid. De fikk til og med hver en rose av arrangøren før en konsert på Ole Bull akademiet da de hadde 10-årsjubileum som festivaldeltakere.

Så fikk vi beskjed sist høst om at Ole Gunnar var alvorlig syk. Da lurte jeg på om det ville bli ny Vossajazz i år for ham. Men han dukket opp. Mye tynnere enn før. Tydelig preget av sykdommen. Men han viste fremdeles den samme gleden over å være der. Vi hadde vår store festmiddag på Park hotell. Ole Gunnar spanderte. Det ble en varm familiemiddag som vi aldri vil glemme. God mat. Godt drikke. Gode ord. Nei, som sagt, dette glemmer jeg ikke. Ole Gunnar glemmer jeg ikke.

Vossajazzgjengen 25. mars 2013: Martin, Morten, Per, Ketil, Ole Gunnar, Thomas, Synnøve og Erik

Etter årets Vossajazz ringte jeg ham et par ganger. Han var like rolig som alltid og like optimistisk.

Omtrent midt på dagen 15. juli fikk jeg en sterkt fornemmelse av Ole Gunnar - og ringte ham. Han tok ikke telefonen. Jeg visste ikke da at han var lagt inn på sykehuset dagen før.

Og så døde han på kvelden samme dag.

I morgen skal han begraves. Jeg regner med at mange vil komme for å ta farvell med denne hedersmannen. Og så blir det vel gravøl etterpå.

Og litt jazz.

EDIT Etter bisettelsen.
Som antatt, var kapellet på Nordre Gravlund stappfullt. Familien var godt representert. Likeså Ole Gunnars generasjon i reklamebransjen. Hyggelige gjensyn etter mange år med flere av dem for undertegnede.

Etter preludium var det salmesang av "O bli hos meg". Så var det sønnene Martin og Thomas som holdt tale for sin far. Kjærlige ord. Noe å bli litt klokere av, fordi de handlet om Ole Gunnar som hadde vært en klok. nær og inspirerende pappa. To av søstrene til Ole Gunnar kunne supplere med fine ord om en storebror alle kunne ønske seg. Så var det nydelig sang  "When I'm gone" (Phil Ochs) ved Synnøve, svigerdatteren. Bestevennen Per Bremer holdt minnetale og hans bror Geir spilte nydelig "American Tune" (Paul Simon) på keyboard. Presten forrettet med et tradisjonelt innhold. Salmesang med "Alltid freidig" fulgte deretter før søsteren til svigerdatteren, Ellen Ugelvik, spilte "Eurasian Tango" (Ayuo) på keyboard. Siste salme før jordpåkastelse var "Deilig er jorden".

Dette var en vakker bisettelse. Per Bremer hadde sagt i sin tale at han og Ole Gunnar var uenige om livet etter døden, noe Ole Gunnar trodde på. Per håper at han har rett. På gjensyn, Ole Gunnar.
---
Deretter dro mange til gravøl i Kampen Bistro. Her var flere gode ord. Det var en sår og hyggelig stemning. Her ble det nevnt en pussighet som jeg har fotografens tillatelse til å gjengi. Ikke langt fra kapellet, i Kirkeveien ved Fayesgate, dukket nylig opp en tagging på en vegg. Tror du på tilfeldigheter?

Foto: Johs Rostad

Dramatisk flaskerop om hjelp

For omtrent en måned siden var kona og jeg, samt vår eldste sønn og barnebarnet en tur på hytta. Hovedformålet med turen var å rydde vekk småskog i skråningen mellom hytta og vannet for at det skal bli mulig å anlegge en liten snowboardbakke der til vinteren. Det skal sønnen og sønnesønnen bruke.

"Se her er en flaske med papir inni" ropte sønnen vår plutselig. Han hadde funent en brusflaske ved vannkanten. Det var et papirark inni. Arket ble forsiktig fisket ut av flaska. Det var skrevet en beskjed med forholdsvis stø barnehånd. Meldingen var et rop om hjelp. To unger var strandet på en øy i vannet. Meldingen - som ar nesten to år gammel - lød som følger:

11.06.11   Hello :-)! Jeg og søstra mi skulle ro til en liten øy i dag for å fiske, vi kom på denne øya klokka ni. Da vi hatte vært her en stund, Ble vi sultne og gikk Bort til robåten for å hente maten, men så var båten borte, Ja, faktisk..

Den var på andre siden av vannet, for vi hadde glemt å binde den fast :-( så nå sitter vi her uten mat og vi har sittet her lenge nå :-( 

Klokka er faktisk fem. Vi har ikke telefon, så vi får ikke ringt noen.

Så jeg og søstra mi lurer på om dere som leser dette kunne komme og hente oss og kjøre oss inn til land, eller ro oss.

PS. Søstra mi er 4 år og kan ikke svømme, så vi må ha en båt.
Tusen takk om dere kommer.
Vi er nederst i dette vannet, på enden da. 

Hilsen Silje og Erik :-)

Det ligger et par småøyer rett utenfor hytta vår. Der var det ikke noen unger nå. Dette ble jo tross alt skrevet for nesten to år siden, og det har vært to vintre med is på vannet i mellomtiden. Da har de i det minste kunnet komme seg i land for egen maskin. Ja, hvis ingen hadde funnet dem før, da.

Jeg håper det.

Men det var jo veldig kreativt av navnebroren min å skrive et brev og poste (sjøsette) flasken på Løvnesvannet. Vi visste ikke at det kunne være så dramatisk ved vårt hytteparadis.

Et lønnsomt mangfold - noe hodejegere og rekrutteringsbyråer ikke er klar over?

av siviløkonomene ¹⁾ Ole Christian Gulli og ²⁾ Erik A. Schyberg

1) Medlem av Econas mangfoldsutvalg 2) Leder av Econas mangfoldsutvalg

(Innlegget er delvis publisert i Magma 3/13)

Ill ."Mangfold": flutnace

I dagens debatt kan det virke som om "mangfold" er noe nytt vi må forholde oss til. Norge har alltid hatt et bredt mangfold i befolkningen. Gamle og unge, Urbane og rurale befolknings-grupper. Kvinner og menn. Unge og gamle. Spreke og daffe. Blonde og mørke. Funksjonsdyktige og funksjonshemmede. Blåsnipp og hvitsnipp. Sporty og sofagriser. Tynne og tjukke. Og enfoldige.


Dette mangfoldet har vi ikke tenkt så mye på, men noen av disse momentene har vært på den politiske agenda i mange år. Kvinnelige velgere har vi hatt i 100 år i år. Kvinner i ledelse er et nyere tema. Det er ikke mer enn 30 år siden det var langt mellom kvinner i ledende stillinger i norske banker. Men etter hvert har kvinneandelen i ledende stillinger steget betraktelig. 22. februar i 2002 ble et lovforslag lansert av næringsminister Ansgar Gabrielsen (H) om at ASAene skulle ha minst 40 % kvinner i styrene. Dette ble støttet av styret i Econa den gang. Kvoteringsloven ble vedtatt i 2003 og iverksatt 1.1.2006.

Siden Econa er Norges største organisasjon for personer med høy økonomisk administrativ utdanning, med over 18.000 medlemmer, har  Econa et større ansvar enn andre organisasjoner for å opplyse sine medlemmer hva som er nyttig og lønnsomt i drift av en virksomhet. Av alle organisasjonene i Akademikerne er andelen ledere i medlemskartoteket høyere i Econa enn i for eksempel Tekna, Juristene og Samfunnsøkonomene. Dette betyr at mange av våre medlemmer burde være i stand til å iverksette fordommsfri rekruttering og likestilling på arbeidsplassen.

Hold dere fast: Nyutdannede siviløkonomer diskrimineres!

Da kommer vi raskt til et kjerneproblem som er diskutert en stund i Econas Mangfoldsutvalg. Via vår nære kontakt med norske høyskoler registrerer vi - ikke forbausende - økende andel av studenter som har minoritetsbakgrunn. På Handelshøyskolen BI i Oslo er denne andelen nå omtrent 1/3. I følge BI har disse studentene i gjennomsnitt bedre resultater enn sine norsk-etniske studiekamerater. Men de fleste av dem har problemer med å få seg sin første jobb etter avsluttet mastergradsstudium. Dette leder til en mulig hypotese om at mange norske bedrifter diskriminerer ved ansettelser. Annen etnisitet enn norsk, med et navn som er vanskelig å uttale, er et sannsynlig problem for en jobbsøker. Man skulle jo tro at de beste studentene burde være de første til å få jobb. Slik er det ikke ifølge BI.

Vi vet også at personer med funksjonshemming ofte har tilsvarende problemer, selv når funksjonshemmingen ikke er et problem for arbeidet som skal utføres. Nesten halvparten av den norske befolkningen vil få befatning med en psykisk lidelse i løpet av livet. Dette betyr at psykiske lidelser i en medarbeiderstab er ganske vanlig. Blir det imidlertid kjent for en arbeidsgiver at en jobbsøker har et psykisk problem, vil dette antakelig ødelegge mulighetene for jobbsøkeren å få jobben. I nyhetene nylig hørte vi at svært mange av dem som har epilepsi, ønsker seg ut i jobb, men utestenges på grunn av fordommer hos arbeidsgivere.

I noen bedrifter er man meget bevisst dette. En person med en spesiell psykisk lidelse, vil kunne være den beste kandidaten til en jobb, som for eksempel dataprogrammerer, alt annet likt.

Det sier seg selv at dersom en bedrift driver handel med Kina, vil det være en fordel at noen i staben kjenner Kina og den kinesiske kulturen godt. Kanskje de er født og oppvokst i Kina. Tilsvarende at en tekstilimportør som handler mye i India, har indere i sin stab. Slike selvfølgeligheter trenger vi ikke bekymre oss for. Men hva med å ansette en kjemiingeniør utdannet i Iran til en jobb i en norsk farmasøytisk bedrift? Eller å ansette en siviløkonom som heter Ali - norsk statsborger og annengenerasjons pakistanernordmann - som produktsjef hos en næringsmiddelprodusent i dagligvarebransjen? I slike tilfeller vil kandidatene kunne få problemer, med stor risiko for at de ikke en gang blir innkalt til førstegangsintervju. Muligens opplever noen ”nordmenn” det samme, men statistikken går i Alis disfavør.

Mangfoldsutvalget i Econa har som oppgave å øke medlemmenes bevissthet om hvilken nytte større mangfold har i det norske samfunnet. Vi gjennomfører medlemsmøter rundt i lokalavdelingene om dette, samt lærer studenter med ikke-norsk etnisk bakgrunn hva de kan gjøre for å øke sannsynligheten for jobb når de søker på dem.

Noe nedslående undersøkelse blant hodejegere
Undertegnede har undersøkt hos noen rekrutterings- og bemanningsbyråer hvordan de behandler temaet ”mangfold” i sin forretningsvirksomhet. 

Resten av denne artikkelen skal dreie seg om det siste prosjektet.

La oss først ta konklusjonene av de ti intervjuene vi gjennomførte:

• Det diskrimineres i rekrutteringsarbeidet. Det meste av diskrimineringen er antakelig ubevisst. Noe av det ubevisste kan ligge allerede i utformingen av kravspesifikasjonen til stillingen. Spriket mellom BI-studentenes og rekrutteringsbyråenes opplevelser er åpenbar.
• Byråene synes å akseptere tendenser til diskriminering så lenge det ikke fører til klart lovbrudd. Bare én av de ti (10 %) uttalte at de har som policy å takke nei til oppdraget når uetiske holdninger kommer til uttrykk på dette området hos oppdragsgiver.
• I byråene uttales det forståelse for nytten av mangfold og forskjellighet i virksomhetene, men det er lav grad av bevissthet om å gjøre noe med det. Man prøver ikke å påvirke oppdragsgiverne på dette området.
• Intervjupersonene uttrykker ganske gode holdninger, men bare ett av de ti byråene har nedtegnet en policy på dette området som konsulenten skal holde seg til. Gode holdninger er en personlig sak for konsulentene. Det er ikke en felles definert byråoppgave å motivere til mangfold, til tross for at profilering på dette området antakelig kunne bidra til å gi rekrutteringsbedriften positivt omdømme i markedet.
• Etter hva vi registrerte, følger byråene i liten grad opp ansettelser de gjennomfører, for gjennom det å kunne bidra til vellykket integrering.
• Det er liten forståelse for anonyme søketeknikker (som skal sikre at objektive fag- og teorikvalifikasjoner skal danne grunnlag for prioritering av kandidatene), og slike teknikker brukes derfor ikke.

Intervjuene

Ledende personer i ti rekrutteringsfirmaer ble intervjuet personlig. Åtte av dem var rene rekrutteringsbyråer, mens to av dem også drev utleie av personell (bemanningsbyråer). Da vi kontaktet bedriftene for å få et intervju, var vi noe tilbakeholdne med å røpe at vårt hovedtema var mangfold, for at dette ikke skulle farge intervjupersonenes utsagn tidlig i intervjuet. De vi intervjuet, rekrutterer stort sett til lederstillinger på alle nivåer og akademiske fagstillinger. Oppdragsgivere er både innen privat virksomhet og i det offentlige. Vi påstår ikke at de ti bedriftene er representative for landets rekrutteringsbyråer. Resultatet av intervjuene gir imidlertid klare konklusjoner når det gjelder noen temaer. Derfor våger vi å si at det er slik det er. Når for eksempel ni av ti ikke har noen skrevet policy eller kvalitetssikring av hvordan mangfold skal møtes og behandles i søkeprosessen, tror vi at rekrutteringsbyråer stort sett ikke har klare holdninger på dette området. I alle ti bedriftene brukes skriftlige tester av ymse slag. Da våger vi påstanden om at de fleste rekrutteringsbyråer i Norge bruker tester (personlighet, kompetanse).

Først i intervjuet stilte vi noen spørsmål for å kartlegge hvorledes byråene arbeider med å fylle posisjoner hos oppdragsgivere, åpne spørsmål for å høre hvordan de finner de beste kandidatene. Her ble det ikke i noen av intervjuene nevnt at de er bevisste om at ”annerledeshet”, ”mangfold” eller lignende kan være en fordel.

Hva er ”mangfold”?

Da vi stilte dette spørsmålet, ble kulturell og etnisk forskjellighet (rase) nevnt, men også kjønn og alder. Stort sett fikk vi samme svar fra alle. To personer pekte på hvordan diskrimineringslovene definerer forskjellighet. Mest sentralt er altså etnisitet -  noe som stemmer med våre hypoteser hentet hos BI. Kjønn og alder er også aktuelle tema.

Skriftlig policy om mangfold?

Resultatet var nokså klart når det gjelder hvorvidt det er nedfelt noen form for skriftlig policy om dette. Kun det største bemanningsbyrået hadde noe slikt. Den ble betegnet som ”meget streng”, og slår fast at diskriminering overhodet ikke skal forekomme.  De øvrige ni mente intern, skriftlig policy ikke var nødvendig. På spørsmålet ”hvorfor ikke”, var stort sett svaret at ”det ligger i vår kultur” eller ”er under huden” på konsulenten. Vårt inntrykk var at de fleste var godt reflekterende om dette. Vi undres imidlertid på hvorfor bedriftene ikke setter seg ned og definerer en policy om hvordan mangfold skal behandles i søkeprosessene. Det kunne vel til og med være et konkurransefortrinn!

Evalueringstester og anonyme søketeknikker

Alle byråene bruker tester, både personlighetstester og evnetester, men i varierende grad. Veritasgodkjente tester er vanlige. Konsulentene blir kurset hos Veritas og sertifisert til å bruke dem. Testene skal i prinsippet være kulturnøytrale.

Noe annet er anonyme søketeknikker som består i at kandidatens navn, etnisitet, kjønn og alder holdes hemmelig til etter at ”long list” er laget og førsteintervju er gjennomført. Slike teknikker brukes ikke av noen av dem vi har snakket med. Dette kunne være naturlig der hvor byrået arbeider som hodejeger, altså der konsulenten tar initiativ til å finne kandidater, men også når det er en åpen søkeprosess etter annonsering av jobben. En av hodejegerne anonymiserte av og til søkerne ved presentasjonen av de utvalgte for oppdragsgiver. Kandidatene ble kalt A, B, C og D. Begrunnelsen var imidlertid at de ikke ønsket at oppdragsgiver skulle Google kandidatene før de møtte dem første gang.

Hvis anonymitet i åpne søkeprosesser skal ha noen mening, bør det skje når søknaden leses første gang, for å forhindre at det diskrimineres allerede i første sortering, slik at personer med ”vanskelige navn” blir vasket ut allerede da.

Ønsker oppdragsgivere kulturell annerledeshet?
Ved ansettelser i det offentlige skal det alltid presiseres at kandidater med annerledes bakgrunn er velkomne til å søke. Dette er sjeldent i privatbedrifter. En slik beskrivelse vil jo reduserer risikoen for å trå feil i spørsmål om diskriminering. Faren er imidlertid at beskrivelsen i annonsen definerer inn noen som ”passer” – og at man dermed definerer vekk søkere med en annerledes bakgrunn.

Det største bemanningsbyrået er det eneste som sier klart fra at de ikke vil arbeide med en oppdragsgiver som signaliserer dårlige holdninger når det gjelder annerledeshet. Hva som er årsaken til at de andre ikke sier det samme er imidlertid ikke helt klart for oss, kanskje ”Money talks”? Men både oppdragsgiver og konsulenten som rekrutterer, kan jo ”skygge unna” problemet. Vi mener imidlertid at temaet bør stå på agendaen i en enhver søkeprosess.

Er ”annerledeshet” positivt?

Det synes stor sett å være oppfattet som positivt (”Det skal være plass til alle hos oss”) men understrekes at det er de faglige og personlige kvalifikasjoner som teller mest. Annerledesheten må tilføre noe ekstra som er positivt. I enkelte bransjer er det så stor rift om de gode kandidatene at annerledeshet på andre områder blir helt underordnet. Dette gjelder også nedsatt funksjonsevne, under forutsetning at det ikke er til hinder for å utføre jobben.

Offentlige oppdragsgivere ser ut  til å være bedre enn private til å rekruttere til mangfold på lavere nivåer, men dårligere på lederstillinger. Det ble demonstrert fordommer ved at man lett tillegger jobbsøkere andre egenskaper enn dem de har – for eksempel at en rullestolbruker som er lam i bena, antas å ha redusert arbeidskapasitet ved skrivebordet.

Velges kandidater som ligner på en selv?

På direkte spørsmål om dette, fikk vi klart inntrykk av at oppdragsgivere søker etter personer som kulturelt ”passer inn” i miljøet i bedriften. Det er det tryggeste for dem, og kanskje også for konsulenten.

Et par av byråene hevder at de i slike tilfelle tar "tyren ved hornene" og går aktivt ut og diskuterer behovet for forskjellighet, noen som ser annerledes på verden og bringer inn nye tanker. Og ofte får de gehør for det hos oppdragsgiveren. Konsulenten bør da være i stand til å billedgjøre hva slik annerledeshet kan bestå i, kanskje basert på det noen av søkerne representerer.

Diskrimineres det?

Dette spørsmålet ble stilt direkte i seks av de ti intervjuene. De som fikk spørsmålet delte seg i to grupper: Tre hevdet at diskriminering ikke er en realitet i ansettelser i dag, mens tre svarte stikk motsatt (”Jo da, klart det blir diskriminert ved ansettelser”). Men de som fortsatt registrerer diskriminering, hevder at vi går i riktig retning og at det blir mindre og mindre av det. For 20 år siden ble det diskriminert mot kvinner (”De kunne jo bli gravide”).

Det største dilemmaet synes å være den ubevisste diskriminering. Antakelig diskriminerer en stor del av dem som hevder at de ikke gjør det – men de vet det nødvendigvis ikke. Søk etter trygghet eller ”kandidater som ligner på oss” overstyrer bevisstheten om dette.

Det er et stort tankekors at BI hevder at ca. 1/3 av masterstudentene har minoritetsbakgrunn, at disse i gjennomsnitt har bedre resultater enn de norsk-etniske studentene, men betydelig vanskeligere med å få seg jobb. Hvis dette kan dokumenteres generelt, er ikke det i så fall et bevis på diskriminering?  Et av byråene mente at forklaringen på dette var at studentene bygger på erfaring fra førstegangs jobbsøk, mens byråene stort sett rekrutterer folk som allerede er i arbeid. De sistnevnte kan lettere dokumentere jobbkvalifikasjoner, ble det sagt.

Eksisterer flerkulturell forståelse i virksomhetene i dag?

Det er for liten grad av flerkulturell forståelse. Mangelen er nok den største hindring for utvikling av flerkulturell kompetanse i virksomhetene. Det mangler både toleranse og fleksibilitet. Dette skyldes nødvendigvis ikke mangel på vilje, men heller mangel på kunnskap. Her har de store bransjeorganisasjonene en stor utfordring overfor bedriftene, mens Econa som medlemsforening må arbeide mot medlemmene og andre ledere.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Econas netttside

Vi mener at Econa bør arbeide for at

• Konsulenter i bemanningsbyråene må bli mer bevisst på nytten av mangfold.
• Bemanningsbyråene bør nekte å arbeide med oppdragsgivere som viser uetisk adferd.
• Det bør aktivt søke etter kandidater med en annen etnisitet eller annen forskjellighet. Searchbyrået bør aktivt foreslå at annonser utformes med dette for øye.
• Annonsene i privat sektor bør ha med en lignende passus som i offentlig sektor, at søkere med en annen kultur ønsker velkommen til å søke.
• Byråene innfører obligatorisk oppfølging av nyansatte med en annen kultur eller etnisk bakgrunn.
• Det settes i gang et prosjekt eller motiveres til masteroppgave på tema: ”Spriket mellom byråenes påstand om ikke-eksisterende diskriminering og BI-studentenes opplevelse ved førstegangs søknad om stilling”.
• Flerkulturell forståelse må opparbeides i virksomhetene gjennom saklig opplysning og læring.

Les adm.dir. i Econa, Tom Bolstad sitt innlegg i Dagsavisen "Nye meninger" 11. juli 2013 "Går glipp av de beste talentene".

* * *

Mangfoldsutvalget i Econa skal skape endrede holdninger til og forståelse for verdier av mangfold som en ressurs blant Econas medlemmer og i norske virksomheter.

Utvalget ønsker å identifisere og synliggjøre problemstillinger og utfordringer når det gjelder mangfold som anses som relevant for Econas medlemmer i deres yrke. Dessuten vil vi invitere til engasjement blant medlemmene i de aktuelle problemstillingene.

Mangfoldsutvalget ble stiftet våren 2011. Utvalget har utført undersøkelser rettet mot arbeidsgivere om holdninger knyttet til mangfoldig rekruttering, har arrangert jobbsøkerkurs rettet mot studenter med flerkulturell kompetanse, og arrangert kurs og debatter i lokalavdelingene med temaet ”Mangfold i hverdagen”. 

Nylig gjennomførte utvalgsmedlemmene en strategiprosess for å kartlegge veien videre. Konkrete aktiviteter og satsningsområder ble definert.

Mangfoldsutvalet i Econa består av (1.6.13):

Erik A. Schyberg, leder

- Frivillig kultursjef. Tidligere leder av Econa. Representantskapsmedlem i Econa.

Lisa Cooper
- Gründer og administrerende direktør i Leadership Foundation DA.
Ole Christian Gulli
- Æresmedlem og tidligere leder av Econa. Selvstendig næringsdrivende, Styre & Stell AS.
Javad Mushtaq
- Siviløkonom fra Handelshøyskolen BI og Organisasjonskonsulent Econa.
Live Leer
- Leder for internkommunikasjon, Opera Software ASA.
Michael Ankrah
- Strategirådgiver, Plan og bygningsetaten, Oslo Kommune.
Anne Mette Røsting
- Selvstendig næringsdrivende, Natural Force.
Ahad Ali Khan
- Student Handelshøyskolen BI og Organisasjonskonsulent Econa.

Sania Ahmed
- Student Høgskolen i Buskerud og Organisasjonskonsulent Econa.

Heldigvis

Vi vet at psykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim tidligere konkluderte med at Anders Behring Breivik var og er utilregnelig. Nå har psykiaterne Agnar Aspaas og Terje Tørrissen konkludert med at han var og er tilregnelig. Begge utredningene er grundige og helt meget sikkert samvittighetsfulle.

Vi får demonstrert at psykiatri ikke er noen eksakt vitenskap og at skjønn ligger til grunn for diagnostikk.

Da blir det opp til retten via bevisførsel – inkl. forklaringer fra alle de fire rettsoppnevnte psykiaterne – å ta standpunkt til om han er tilregnelig eller det motsatte. Godt at ikke jeg skal gjøre det. Godt at ikke folk flest skal gjøre det. Godt at ikke pressen skal gjøre det. Godt at psykiatere som var raskt frempå med sine oppfatninger om dette da den første rapporten forelå, ikke skal gjøre det.

Godt at dette skal avgjøres i tingretten, ikke i avisspaltene eller på nettet.

Og sikkert i Lagmannsretten også. Og i Høyesterett. Det er domstoler som avgjør sånt i Norge. Heldigvis.

EDIT: Siden hverken ABB eller aktoratet har anket dommen, blir det ikke mer rettsak om dette i Lagmannsretten eller Høyesterett.

50 prosent

Kanskje du lurer på om Trine Skei Grande viser med hendene hvor mye 50 % er? Hun er her flankert av Bård Vegard Solhjell og Ola Borthen Moe under en paneldebatt på Røde Kors Landsmøte i oktober 2011 - foto: flutnace

  

Jeg var i Edmonton, Alberta i Canada på den kanadiske grunnlovsdag 1. juli for noen år siden. Da overvar jeg et festarrangement i rådhuset hvor bl.a. den føderale landbruksministeren holdt tale. Jeg glemmer aldri at hun sa: ”Tenk at Canada er et så godt land å leve i at mange folk fra andre steder på kloden ønsker å komme hit og bosette seg. Det skal vi være stolte av og positive til”. Jeg tenkte da at vi ikke akkurat ofte hører slike ord fra norske politikere som uttaler seg om samme tema. Norges befolkning vokser i mengde og mangfold. Vi har passert 5 millioner mennesker. Andelen av befolkningen med annen enn norsk etnisk bakgrunn (definert som innvandrere eller norskfødte barn av innvandrere) øker også. 

Statistisk Sentralbyrå har nylig publisert rapporten ”Regional framskrivning av antall innvandrere 2011-2040”. Denne rapporten på 61 sider og en mengde tabeller, viser bl.a. at andelen nå er 12 %. Dette vil øke til 24 % i 2040. Tallet vil variere fra region til region. Høyest vil den bli i Oslo hvor den øker fra 28 % til 47 % og lavest i Nord-Trøndelag fra 5 % til   8 %.

Enkelt sagt vil en fjerdedel av befolkningen om 30 år ha innvandrerbakgrunn - i Oslo omtrent halvparten. Denne 50 prosent-prognosen for Oslo har fått stor oppmerksomhet og kommentarene har ikke uteblitt. De varierer fra meget kritiske om at innvandring til Norge er feilslått - til positive om at denne utviklingen skaper et godt grunnlag for et bedre samfunn. Innfallsvinkelen varierer med politisk syn og kunnskapsnivå. Blant politikerne er de mest kritiske fra FrP. Bakteppe for dette er spesielt Christian Tybring-Gjeddes kronikk i Aftenposten i august 2010 hvor han advarer om at flerkultur vil ”rive landet vårt i filler”. Dette innlegget har skapt mye blest og  trigget bl.a. meg til å starte min blogg og skrive mitt første innlegg.  Mangfoldet i Norge øker med alle de mulighetene og utfordringene dette skaper. 

To organisasjoner som jeg er aktiv frivillig i - Røde Kors og Econa - arbeider begge med "mangfold". I Røde Kors vedtok Landsstyret for to år siden retningslinjer for mangfoldsarbeid i Røde Kors i Norge. Landsstyret sa da: Mangfold er et samlebegrep på de mange ulikheter som finnes i befolkningen. Disse er blant annet etnisitet, religion, kjønn, seksuell legning, alder, funksjonsgrad, sosial bakgrunn, livserfaringer og språk. Det er positivt for samfunnet og for Røde Kors hvis vi oppnår større grad av inkludering. Det er ikke forskjeller i seg selv, men samspillet mellom mennesker som gjør mangfold til en suksessfaktor.

Ulikheter i befolkningen er altså definert som noe positivt dersom det er et samspill mennesker i mellom. Dette krever aktiv holdning fra alle parter, og angår oss alle. De som velger å distansere seg fra utviklingen, bidrar ikke til forutsetningen for en vellykket utvikling.

Motivasjon i Røde Kors er at mangfold i organisasjonen gjør organisasjonen bedre i stand til å hjelpe flere. Større mangfold skaper mer ressurser som vi kan bruke til å løse oppgavene bedre. Det er altså en sammenheng mellom mangfold, ressurser og et godt resultat.

Det ville sikkert ha overrasket mange om Røde Kors ikke hadde arbeidet med å fremme mangfold i samfunnet og i Røde Kors selv. Men hva er innfallsvinkelen i den andre organisasjonen som jeg nevnte, Econa? Kanskje er det ikke like selvfølgelig at en organisasjon som fremmer økonomers og økonomifagets interesser, er like opptatt av dette? Feil. Selvsagt er Econa opptatt av begreper som ”ressurser” og ”ressursbruk”. Bedre ressursbruk i samfunnet og i bedrifter skaper utvikling og verdiøkning. Det er rett og slett lønnsomt å satse på et større mangfold. På samme måte som Røde Kors, tror Econa at større mangfold i egne rekker vil lage en bedre organisasjon som vil lykkes i å nå målene. Ikke bare Econas egne, men Norges. Styret, administrasjonen og et eget mangfoldsutvalg i Econa arbeider med dette.

Mangfold som resultat av etnisk variasjon i befolkningen, er en vesentlig del av dette. Det vil bli enda mer viktig. Tenk bare på hvordan dette har vært i USA. Der er ca. 2 % urbefolkning – ergo 98 % innvandrere eller etterkommere av innvandrere. Sjøl er jeg på morssiden etterkommer av utvandrere til Canada fra Irland og England. Og jeg kom til Oslo i 1947 fra Canada. Min yngste sønn giftet seg med en kvinne fra Peru i august 2011. Så jeg kjenner problemstillingen.

Selvsagt betyr utviklingen i Norge nå at norsk kultur får innslag som vi ikke så noe til her rett etter den 2. verdenskrig. Selvsagt blir samfunnsutviklingen annerledes enn den ellers ville ha vært. Selvsagt må vi alle gjøre en innsats for et velfungerende mangfold. Men målet er ikke å tvinge alle inn i et ”norsk-etninsk” spor (slik FrP gjerne vil at integrering skal bety). Målet er både å ta vare på en tradisjonell norsk kultur samt å blande inn nye elementer som har sitt opphav andre steder i verden. På den måten får vi en moderne kultur som gjenspeiler hele befolkningen. Et eksempel på dette er illustrert her:

(foto - flutnace)
En gang i fortida ble munnharpa introdusert i Norge fra et fjernt land. Munnharpa, som mange nordmenn tror er et urnorsk musikkinstrument!

Munnharpe til venstre er riktignok laget av Bjørgulv Straume, Setesdal. Men jeg har også munnharper fra Sibir, Kirgisistan og Japan.

Vi kunne satt det hele på hodet: Tenk om Norge ikke hadde innvandring og at vi fremdeles var et 100 % norsk etnisk samfunn i dag. Hvilke handikap hadde Norge da hatt ? Hadde vi forstått verden utenfor våre grenser? Hvordan skulle norsk næringsliv kunne lykkes i internasjonal konkurranse dersom bedriftene ikke hadde medarbeidere som på grunn av sin bakgrunn forstår det internasjonale markedet, kultur og språk?

Et godt eksempel på hvordan en innvandrer kan berike det norske samfunnet er dette: På siste årsmøte for 5 dager siden i Econa Buskerud, ble ett nytt styremedlem valgt. Zhongying Kristoffersen er en kinesisk norsk kvinne som har bodd i Norge siden 1996. Med en kinesisk ingeniørutdanning i bunnen, kom hun til Norge uten nettverk. Har arbeidet seg opp fra sin første jobb i Norge som avisbud til nå å være markedsdirektør i Smartfish AS. Etterhvert har hun tatt en MBA i UK og en MSc på Handelshøyskolen BI. I januar i år publiserte DN en oversikt over 10 vellykkede rollemodeller av internasjonale personer som har gjort det godt i Norge (NHO Global Future-programmet). Zhongying er en av dem.

ill: Picasso
http://tvtropes.org/pmwiki/pmwiki.php/Literature/
DonQuixote?from=Main.DonQuixote

Vi gjør et valg når det gjelder å forholde seg til befolkningsutviklingen som finner sted. Å kjempe mot den blir etter min mening som å kjempe slik Don Quixote gjorde mot vindmøller. Størsteparten av veksten skyldes arbeidsinnvandring og at eksisterende innvandrerbefolkning lager avkom som andre nordmenn gjør også. De produserer nye nordmenn. Enhver raske befolkningsutvikling skaper utfordringer. Vi får leve med dem og bidra aktivt med positive holdninger til den. Som sagt, det er vårt eget valg å forholde seg til dette.

Noen har kanskje lagt merke til at jeg ikke har nevnt asylsøkere eller papirløse innvandrere til Norge. De er spesielle grupper som krever særvurdering. Asylsøkere er en liten del av statistikken jeg har referert til over. Derfor burde debatten om SSBs prognoser dreie seg om udramatiske forhold, nemlig at utlendinger (for eksempel EU-borgere) kommer til Norge for å utføre arbeid som deres kompetanse trengs til (f.eks. i bygg- og anleggsbransjen) samt at nye generasjoner nordmenn med innvandrerforeldre og –besteforeldre fødes. Mer dramatisk er det ikke.

EDIT 21. april 2012
Nyvalgt styremedlem i Econa, Zhongying Kristoffersen, har også reagert på debatten i fbm. SSBs prognose. I et innlegg i vg.no med overskriften "Fremmed i eget land", reflekterer hun over hva som skal til for å bli "norsk". Hun skriver bl.a.:
"Det er frustrerende å ikke få lov å komme inn det store fellesskapet uansett hvor mye man strever og hvor hardt man jobber. Vi kan gjøre alt, men kan ikke endre hudfargen vår eller opprinnelseslandet vårt. Slik som systemet fungerer nå er vi dømt til å forbli et annenrangs menneske i vårt nye hjemland."
Les resten av innlegget her.

Dagens Næringsliv moser Finansavisen på kvinnedagen

Det er kvinnedagen i dag. Jeg lytter ofte til NRK P2 - Kulturkanalen. Der har de markert kvinnedagen på forskjellige måter i dag. I Ekko var det i morges innslag om bruk av kvinner som kilder i forskjellige media. NRK2 har som målsetning at kvinner skal brukes som kilder/intervjuobjekter i minst 40 %. Altså samme som kravet til kvinner i ASA-styrer. I "Radioselskapet" har de i dag utelukkende spilt kvinnelige artister som synger om kvinner.

De som følger min blogg, har sett at jeg noen ganger har publisert hvor synlige kvinner er i finanspressen, definert som Aftenpostens økonomiseksjon, Dagens Næringsliv og Finansavisen. Jeg har tidligere publisert tellinger i de tre avisene i januar måned i årene 2007-2012 i fagtidsskriftet "Magma" (Econa) og her i min blogg (siste 1. og 2. februar) med oppslaget 1.2 ("Svikter finanspressen kvinnene?").

Hvordan er det i disse avisene i dag - på kvinnedagen?

Jeg gjorde i lunsjpausen en opptelling av avbildede, navngitte kvinner og menn i Finansavisen og Dagens Næringsliv. (Aftenposten ligger hjemme på stuebordet, så den er ikke med her). Her er resultatet, satt inn i grafen fra bloggen i begynnelsen av februar:

Figuren viser tall for DN og Finansavisen gjennom januar måned 2007-2012 og dagens avis (8. mars): Andel kvinner av avbildede navngitte personer.

I Dagens Næringsliv er det 27 kvinner i bildene. Eksempler: Hilde C. Bjørnland gjestekommentar i økonomi, om Celine Middelfart som kan spare skatt ved å flytte til London (inkl. skatteekspert Kristine Ildstad i advokatfirmaet Thommesen), Fia Ingebrigtsen som har mistet all tillit til politiet (i fbm. Acta-saken og Fred A. Ingebrigtsen), hovedtillitsvalgt Susanne Finstad i Teletopia om overvåking av ansatte, Inga Marte Thorkildsen i oppslag om SV, direktør Kristina Landsverk i Mattilsynet, om gründer Saba Rasoli som åpner butikk etter påske, om at i oljeselskapet Wintershall Norge er nesten halvparten av de ansatte kvinner (fem av dem er avbildet i oppslaget),  oljedirektør Bente Nyland om realfag som viste veien til oljetoppen, om kjernefysiker Sunniva Rose som "mikser kjernefysikk og lippgloss", FN-direktør Amat Al-Alim Alsoswa om arabiske kvinner i "den arabiske vår", innlegg om likestilling av leder i Høyres Kvinneforum Julie Brodtkorb, Malin Kulset er intervjuet om hvilken bok hun har på nattbordet og på siste side gir SVs Gina Barstad svar på "fem kjappe" (hun var Audun Lysbakkens vara på Stortinget, nå student).

Det ser ut som om Dagens Næringsliv virkelig har lagt seg i selen for å presentere kvinner i forskjellige roller og situasjoner i dag. Avisen skal ha all honnør for dette. I januar var det gjennomsnittlig 20 % kvinner avbildet i DN. På kvinnedagen er tallet nesten det dobbelte. Neppe tilfeldig. Må være resultatet av bevisst satsning.

I Finansavisen har redaksjonen gjort det motsatte. Man kan lure på om de har tenkt: "Vi kutter ut kvinnene i våre spalter i dag. Kvinnedagen er oppskrytt" (?). I januar i år var gjennomsnittlig kvinneandel i fotos 10,6 %. Finansavisen har klart det kunststykket på kvinnedagen bare å presentere 1 - én - kvinne. Det er Silje Ingeberg som er SEBs sjef for fremvoksende markeder i en artikkel om økonomien i Brazil og Kina. That's it. Ingen andre historier, ingenting om kvinner i næringslivet eller politikken.

DN moser konkurrenten i dag.

Ja, ja. Ha en fin kvinnedag. Hilsen en feminist.

Publisere motbydelige filmopptak i Dagsrevyen?

På Dagsrevyen (kl. 1900) 22. februar ble det som en del av en reportasje om tibetansk nyttår, vist levende film av en tibetansk nonne som var i ferd med å ta livet av seg selv ved å selvbrenne seg i protest mot Kina. Først så vi henne stå i lys lue, og etterpå bilder av det brente liket. Innslaget varte vel 20 sekunder. 23 munker og nonner har gjort det samme det siste året. Dette er et tegn på desperasjon og et ønske om et fritt Tibet og religionsfrihet fra Kina. Styreleder i Den norske Tibet-komité, Olav Gunnar Ballo, mener det er skammelig at norske stortingspolitikere og Utenriksdepartementet ikke engasjerer seg i mye sterkere grad og har fokus på det som skjer i Tibet. Norge har stor oppmerksomhet rundt menneskerettigheter på verdensbasis, men når det gjelder Tibet, så virker det som at de lukker øynene, sier Ballo.

Spørsmål er så om NRK skal gå Tibet-komiteens ærend for å skape oppmerksomhet ved å vise disse motbydelige bildene, selv om motivet er viktig. Det ble ikke en gang advart mot sterke bilder. At jeg synes bildene er motbydelige, betyr ikke at jeg fordømmer dem som går til et slikt skritt. At Olav Gunnar Ballo antakelig har rett i at norske politikere ikke tenker mye på Tibets skjebne, betyr ikke at alle virkemidler kan tas i bruk for å skape oppmerksomhet.

Det diskuteres også i disse dager om det er riktig å publisere bilder av døde Utøyaungdommer. Her synes det å være overveiende enighet om at dette ikke bør skje. Det er mange hensyn å ta - og de blir tatt.

Men er det OK at barn får se en brennende nonne på Dagsrevyen? Ville det f. eks. vært OK å vise at en syrisk flyktning i Norge som stakk ut et øye i protest mot Syrias president Bashar al-Assad og at 14.000 opposisjonelle er arrestert og 12.400 har flyktet fra Syria (i flg. FN)? Eller at Dagsrevyen viste at en amerikansk tobarnsfar bosatt i Norge, hogg av seg en finger med øks i protest mot USAs fangeleir på Guantanamo som etter ti år fremdeles huser fanger som verken blir behandlet som krigsfanger eller kriminelle?

Neppe.

Manglende presentasjon av kvinner i finanspressen, ligger problemet hos kvinner selv?

(Se også blogginnlegg i går)


For noen år siden fikk jeg det for meg at finanspressen ikke er så flink til å avbilde kvinner i spaltene. I denne sammenheng snakker jeg om de tre avisene jeg leser daglig: Aftenposten (økonomiseksjonen), Finansavisen og Dagens Næringsliv.

Dette var utgangspunktet for et uformelt statistikkprosjekt som jeg da igangsatte. Oppgaven ble å kartlegge hvor stor andel av de presenterte personer i avisen som er kvinner. Hver dag i januar måned i seks år har jeg derfor brukt ti minutter og bladd meg gjennom de tre avisene og talt antall fotos med navngitte menn og kvinner. Resultatet av undersøkelsen har jeg  publisert noen ganger i tidsskriftet Magma (utgitt av Econa), sist i nr. 3/3010 under overskriften ”Finanspressens maskuline problem”. Deretter har jeg brukt min egen blogg som publiseringssted. Sist var dette altså for ett år siden under headingen ”When God created man, She was just joking”. 
(Blar du nedover i bloggen, finner du den)

(foto - flutnace)

Daværende leder av Aftenpostens økonomiredaksjon uttalte overfor tidsskriftet Magma i 2009 at det kan være utfordrende å finne kvinnelige kilder. Det er enklere å få menn i tale. Men Aftenpostens redaksjon hadde i hvert fall en bevisst holdning til å benytte kvinnelige kilder. Dette bekreftes som relevant policy av nåværende leder Kjetil Kolsrud. Dersom de har valget mellom å presentere en kvinnelig og mannlig kilde i samme sak, velges kvinnen. Han innrømmer at det kan være vanskelig å finne kvinnelige kilder, men også at årsaken kan være manglende kreativitet i redaksjonen.

Aftenpostens økonomiseksjon lykkes allikevel relativt godt sammenlignet med DN og Finansavisen, i det de i år viser litt over 23 % kvinner. Men på grunn av den lave antall sider som økonomiseksjonen har, utgjør kvinner avbildet i Aftenpostens økonomiseksjon i underkant av 9 % av det samlede antall avbildede kvinner. 66 % av kvinnene finner du i DN og 26 % i Finansavisen. Med andre ord er det i Dagens Næringsliv du med størst sannsynlighet finner en kvinne avbildet og navngitt.

Gjennomsnittlig antall kvinner og menn i januar måned:
Aftenpostens økonomiseksjon 2 kvinner, 6 menn
Finansavisen 5 kvinner, 41 menn
Dagens Næringsliv 12 kvinner, 48 menn

En annen teori er at kvinner selv er forklaringen på skjevforholdet. En journalist jeg har snakket med sa at noen kvinner kan oppleve det slik at de har lite å tjene sosialt på å gjøre dette. Kvinner har blitt trakassert etter at de ”stakk hodet frem i spaltene”, noe som fremdeles oppfattes å være en ”maskulin øvelse”. Jeg har ikke forutsetning for å vurdere kvinners tenkning om dette. Hvis det stemmer, er dette veldig synd. Hvis redaksjonene møter slike motforestillinger hos potensielle intervjuobjekter, får de veilede i hvordan motstå uberettiget kritikk.

Forskjeller i hvordan avisene presenterer kvinner?

Aftenpostens økonomiseksjon presenterer ikke generell politikk, slik de to andre avisene gjør. De går derfor ”glipp av” noen kvinner, siden norsk politikk har en ganske høy kvinneandel.


For øvrig er den tyske forbundskansleren Angela Merkel den hyppigste avbildede politikeren i norsk finanspresse i januar i år.

Jeg tok for meg DN og Finansavisen i to dager, 24-25. januar hvor DN presenterte 17 kvinner og Finansavisen 9. Dette er muligens et lite antall å si noe generelt om strukturforskjeller mellom de to avisene, men noe tar jeg sjansen på å si allikevel.

To personer blir presentert tre ganger: Lederen for IMF Christine Lagarde er to ganger i Finansavisen og én i DN. Stjernemegleren Tonje Borthen er tre ganger i DN. Tre av fire norske kvinnelige politikere finner vi i Finansavisen. Bare i DN finner vi kvinnelige artikkel- eller kommentarforfattere. Av 11 ”næringslivsfenomener” med kvinner i fokus  som presenteres, er ni av dem i DN.

Det ser ut som om Finansavisen viser fram kvinner i internasjonal finansverden og norske kvinnelige politikere litt hyppigere enn DN.

Dagens Næringsliv er flinkere enn konkurrenten til å lete fram kvinner involvert i ”bedrift- og saksfenomener” i næringslivet. De to dagene jeg så nærmere på var dette om investeringer i kraftmarkedet, service i butikker, bedriftspresentasjoner og stjernemegler. I Finansavisen var det bare ett slikt oppslag: Om kreftvaksine mot bukspyttkjertelkreft.

DN slipper til kvinnelige artikkel- og kommentarforfattere hyppigere enn Finansavisen. Alle tre innlegg skrevet av kvinner de to dagene, finner vi i DN.

Konklusjon og veien videre

Kvinner vinner lederposisjoner sakte men sikkert i næringslivet. I politikken og organisasjoner er styrkeforholdet mellom kvinner og menn i ledende posisjoner jevnere. Hvis kvinners manglende interesse av å la seg intervjue er forklaringen på de (etter min mening) nedslående resultatene jeg har kartlagt, er det å håpe at bildet endrer seg snart.  Pressen må forsøke å finne de gode historiene der kvinner er ansvarlige og gi dem spalteplass. Det er å håpe at vi får oppleve flere eksempler à la DN 23. januar da nesten halvparten av personene avbildet i avisen, var kvinner.

Til Aftenposten sier jeg: Stå på. Til DN sier jeg: Gjenta rekorden fra 23.1. Til Finansavisen sier jeg: Våkne opp!