Jeg sitter her på utedoen og ser ut mot vannet og en gnistrende høstdag. Har fri, er sammen med kona, sønn og barnebarnet på hyttetur. Er nærobserverende til en åtteårings oppdagelser, en pappas kreativt veiledende tilstedeværelse og konas glede over å tilbringe rolige, naturskjønne dager sammen med familien.
Blåbærene bugner, de er fremdeles plukkandes. Det eneste skåret i gleden er at vi har mistet bodnøkkelen. Ikke det verste problemet jeg har vært borti, riktignok.
Jeg konstaterer altså her i utedoen, at jeg har det godt. Sola varmer.
Jeg tenker da på dem som strever med å finne fotfeste, enten via sykdom og plager, eller som personer på flukt fra nød og vold, mot en trygg tilværelse for seg og familien. Finne et sted å bo, etablere seg, få nye venner, vokse, finne ro og kanskje finne et torp et sted - med utedo. Hvor de kan sitte og meditere til suset i trekronene og se ut over et høstterreng og et vann med krusninger på.
PS. Turid fant bodnøkkelen i boblejakkelomma mi
