Debatt om debatten

(illustrasjon: flutnace)

Bakgrunn

Jeg startet å skrive min blogg etter at Kent Andersen og Christian Tybring Gjedde i FrP skrev en artikkel i Aftenposten 25.8.2010 som fikk meg (og MANGE andre) til å hoppe i stolen. Jeg kalte blogginnlegget ”Skal FrPs kulturrasisme definere norsk kultur?”. Du kan lese det her. Jeg skal ikke gjenta nå hva jeg skrev da, men vil bare nå sitere d’herrers avslutning i Aftenposten-artikkelen for å illustrere et poeng som er viktig i den nåværende debatt etter 22.7.

”Men, vil vi hjelpe Arbeiderpartiet med å bytte ut norsk kultur med «flerkultur»? Aldri! Vil vi bidra til kultursviket? Ikke om noen satt opp plakaten «skutt blir den som ...»! Vil vi noen gang føle oss «flerkulturelle»? Aldri i verden! For vi tror ikke noe på flerkultur. Vi tror det er en drøm fra Disneyland. Rotløshet satt i system. Idioti på lang sikt, og vi tror det kan komme til å rive landet vårt i filler.”

De siste dagene har vært diskutert om FrPs innvandringspolitikk kan skape rasistiske holdninger. Og om FrPs oppfatning av Aps kritikk av FrPs uttalelser etter 22.7. Noen mener at en slik debatt ikke er en debatt om politikk, men snarere en debatt om virkningen av ordene som f.eks. FrP velger å bruke når de markedsfører sin politikk. Altså en debatt om debatten.

Dette er to sider av samme sak. Derfor er et forsøk på å skille mellom det ene og det andre lite fruktbart. 

Se på sitatet over. Her påstår Tydbring Gjedde og Andersen at Aps politikk kreerer et ”kultursvik”. Det kreerer også ”rotløshet” og ”idioti”, hevder de. Alt dette vil de ikke være med på.

Artikkelen til Tybring Gjedde og Andersen skapte stor debatt. Men ingen hevdet at debatten om innlegget traff på siden av saken. Ingen sa at det var tullete å diskutere at de to mente at Aps politikk skaper rotløshet og idioti. Ingen kalte dette en debatt om debatten. Nei, det var en politisk debatt, utløst av et avisinnlegg.  Selv takket jeg i mitt blogginlegg de to herrene for at ”… det er enda enklere å skjønne hvordan kulturrasister tenker.”. Når en politiker sier han er for enda strengere innvandringsregler, er det grei tale som man kan være enig eller uenig i. Men når han sier at alternativt vil nåværende innvandringspolitikk skaper et kultursvik, kan ikke ordene stå uimotsagt. Debatt oppstår.

Dette er debatten, ikke debatt om debatten. Ordene, påstandene, begrunnelsene belyser politikken eller de politiske konklusjonene (Mindre innvandring, mer innvandring - eller hva).

I pressens ulvefokus

(foto: arrr!)

Pressens ulvefokus = Når nesten hele pressen forfølger en person i en sak, med omtrent samme vinkling, som leder til tap av verdighet og tillit, og noen gang liv.

I løpet av de siste to dagene har FrP stått i fokus pga. en sexsak mellom to av partiets tillitspersoner og en uttalelse med lite empati. Den siste muligens bare en dårlig formulering på direkten under spørretimen på Stortinget. Per Sandberg har i etterkant bedt om unnskyldning for at det han sa kan oppfattes som en beskyldning om at Ap har spilt offerrollen etter 22.7.
Jeg regner med at sexsaken med dette kommer noe mer i bakgrunnen og får mindre oppmerksomhet nå som Sandberg er i fokus. Den er dessuten akkurat henlagt av politiet. Jeg antar vi kan se helt bort i fra at det var en plan fra FrP: Hvordan henlede oppmerksomheten på noe annet - mindre ubehagelig - når de står oppi en virkelig ubehagelig sak.
Rett eller galt, i skrivende stund er denne saken topp på flere av de største avisenes internettsider. Pressen er rask med å bringe fram slike saker. Per Sandberg har dessuten litt erfaring med å være i pressens fokus pga. utenomparlamentariske forhold. Ja, jeg var forresten selv forholdsvis rask med å kvitre om dette, da jeg hørte om innslaget i spørretimen på Stortinget.
I går var det en en ny serie på NRK1 om hvordan noen personer kommer i pressens megafokus, "Overeksponert". I går dreide det seg om da Gerd-Liv Valla kom sterkt i pressens fokus etter at Ingunn Yssen anklaget henne for mobbing på arbeidsplassen. Underveis kom jeg til å tenke på en annen sak, om Tore Tønne som det må kunne sies ble et offer for sterk mediedekning i 2002. Den gang, ble det en del ettertanker etter at Tore Tønne tok sitt eget liv etter en langvarig mediestorm og nyheten om at Økokrim tok ut tiltale i saken. Tore Tønnes verdighet og ære fikk seg en knekk, noe han ikke taklet.
Serien på NRK skal ta for seg flere andre tilfeller der pressens flokkpregede innsats blir beskrevet i noen saker de siste årene. Slik jeg forstår hensikten med denne serien på NRK, skal vi (les pressen) lære hvordan ikke begå feil som kan få alvorlige konsekvenser for dem som kommer i pressens søkelys. Under visse omstendigheter begås det pressefaglige feil, spesielt at pressen blir meget ensrettet og unyansert.
Jeg håper ikke Per Sandberg havner i en slik posisjon. Det fortjener han absolutt ikke, uansett om han av og til virker å ha for lite empati med dem han snakker om.
Hva har jeg lært her: Være mindre rask med å trekke en konklusjon om kvaliteten på en offentlig persons etikk eller moral. Mange norske politikkjournalister kan godt følge meg her.

Holdninger mot vold

(foto: pedromedeiros)

Mye sies om et økende antall overfallsvoldtekter i hovedstaden, som lever opp til sitt kallenavn ”Tigerstaden”. Antakelig er det MANGE forhold som må endre seg for at dette skal bli bedre.

Det er ikke kvinner som har ansvar for at de voldtas (risikoadferd, klesdrakt). Og de fleste menn voldtar ikke, men det er noen menn som gjør det. Overgriperne er ikke synlige i hverdagen. Men de er blant oss. Voldtekt er et stort tema i nyhetsbildet, men kanskje ikke i miljøer der menn ferdes.

Hvis noen få menn har mange overfallsvoldtekter på samvittigheten (serievoldtektsmenn), er det å håpe at politiet klarer å identifisere og stoppe dem. Dette vil snu trenden på kort sikt.

På lang sikt må det mange andre tiltak som må til. Mer synlig politi i gatene, flere natteravnere, endrede skjenkeregler. Men viktigst er å endre holdninger til vold hos menn. En voldtekt er først og fremst en voldshandling, ikke en seksuell handling. Og vi skal ikke glemme at flertallet av voldtekter skjer innenfor hjemmets fire vegger.

Tiden er inne å legge inn ressurser i å endre menns holdninger til vold generelt. En idé vil være å aktivisere miljøer der menn og ungdom ferdes i samfunnet. Hvilke ”institusjoner” er det som har kontakt med menn, for eksempel skoler, organisasjoner, klubber? 

Jo flere debatter i alle miljøer om dette, jo bedre.  


PS. Her er Geir Olav Lisle sin blogg om samme tema