Siden jeg er Røde Kors visitor i fengsel, er jeg interessert i forskning om innsatte. Forskeren Christine Friestad i Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels-, og rettspsykiatri for Helseregion Sør-Øst holder nå på med en undersøkelse som ser på situasjonen for kvinnelige innsatte. Tre forhold er i fokus: Kvinnenes erfaringer knyttet til misbruksopplevelser gjennom oppveksten, hvordan situasjonen oppleves for kvinnelige innsatte som har barn og kvinnenes vurderinger av hvilken innvirkning deres parforhold har hatt på egen kriminalitet.
Annen forskning som sier noe om dette er FAFOs levekårsundersøkelse blant innsatte i fengsel (2003). I denne ble det bl.a. undersøkt hva som påvirker tanken om å leve et normalt liv etter soning, samt de faktiske mulighetene til dette. Risikofaktorer for ikke å lykkes er mangel på utdanning, mangel på bolig og hvorvidt den innsatte hadde jobb før fengsling.
Over 2/3 av kvinnene i undersøkelsen og litt over halvparten av mennene oppga å ha et narkotikaproblem. Til tross for dette mente nesten 9 av 10 kvinner og 4 av 5 menn og at de hadde gode eller ganske gode muligheter for å lykkes i å ikke begå kriminelle handlinger etter løslatelse.
Det er mao. ganske stor optimisme blant de innsatte på livet etter soning. Dessverre er sannsynligheten for at de lykkes mindre. Forskerne har ikke oversikt over forklaringer på dette ennå, men undersøkelsen som jeg nevnte innledningsvis, vil forhåpentligvis gi noen svar.
Som visitor møter jeg noen av disse innsatte i samtaler hver 14. dag. Samtalene varer 1-2 timer. Se bort fra den spesielle situasjonen de befinner seg i fengslet og grunnen til at de befinner seg der, opplever jeg dem som jeg besøker vanligvis som gjennomsnittsmennesker i oppfatninger og preferanser. Jeg har sett håpet, men jeg har også sett fortvilelse. Akkurat som jeg har gjort ved mange jeg kjenner utafor murene. I Kriminalomsorgen i Norge er man opptatt av at innsatte skal settes i stand til å kunne møte en vanlig hverdag etter soning. Studiet til Christine Friestad m.fl. vil antakelig vise hvordan kriminalitet kan forebygges, f. eks. hvis misbruk av barn blir redusert. Jeg har selv møtt en kvinne i fengsel som hadde såre erfaringer på dette feltet, noe som først ledet til et langvarig psykiatrisk opphold uten at det hjalp og deretter en fortvilet kriminell handling som resulterte i en dom. Det merkelige var her at fengselsoppholdet psykisk var "sunt" for henne fordi alt hun gjorde hadde konsekvenser - både positive og negative. Dette var motsatt av et liv i psykiatrisk institusjon hvor hun ble umyndiggjort ved at alt ansvar for sitt eget liv ble tatt vekk og administrert av leger og sykepleiere. Denne ansvarliggjøringen i fengselshverdagen virket positivt på sinnet til min tidligere fengselsvenn, noe som bl.a. resulterte i at hun fikk et redusert behov for psykofarma. Hun ble altså "friskere" av å sitte i fengsel. Antakelig er dette en nokså uvanlig historie - i hvertfall var det en uvanlig dame som jeg fikk stor respekt for.
Vi skal tross alt være glad for optimismen hos de innsatte, fordi dette gir bedre muligheter for at de gjør forsøk på gode beslutninger mens de soner. Så må samfunnet legge ressurser i tiltak for å øke sannsynligheten for at en kriminell kan oppleve en normal tilværelse etter soning. Oslo Røde Kors prosjektet "Nettverk etter soning" er ett bidrag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar