Hvordan er det mulig frivillig å besøke en innsatt i fengsel?

Jeg ble frivillig i Oslo Røde Kors i 1990. Da var jeg bankmann og var ansvarlig for markedsføring av DnB Telebank, som var elektroniske tjenester til bedrifter og privatpersoner. I dag vet vi alle hva nettbank er for noe. Noe av det vi drev på med i 1990, var forløperen til nettbank. Jeg betalte for eksempel min første regning med Telebank (fra min PC via oppringt telefonlinje/modem til banken) i 1986, omtrent ti år før nettbank ble en realitet.

Bredtveit fengsel, Oslo - foto: flutnace

På et møte i Reklamebyråforeningen hvor jeg holdt et foredrag, ble jeg spurt av min venn, Hansi Borchenhagen, som var leder av visitorutvalget på ”Bredtveit fengsel og sikringsanstalt” som det het den gangen, om jeg hadde hørt om ”visitor i fengsel”. 

Det hadde jeg. Ikke så lenge før han spurte meg, hadde jeg sett et innslag på TV, antakelig på ”Norge rundt” på NRK, om en person som besøkte en innsatt i et norsk fengsel. Derfor ble jeg umiddelbart nysgjerrig og svarte ”ja” da jeg ble spurt om jeg hadde lyst til å bli visitor. Jeg var 45 år gammel og meldte meg deretter inn i Røde Kors. Det stilles bestemte krav til personer som skal være visitorer. Du må ha rent rulleblad og over 25 år. Og så må du være egnet til oppgaven. Alle kandidater blir intervjuet av visitorutvalget for å kartlegge dette. Deretter er det obligatorisk vistorkurs. Så får man et ID-kort og man er klar til tjeneste. Den gang hadde jeg arbeidsplass på Løren. Derfor var det ikke lange svippturen etter arbeidstid opp til Bredtveit.

Les mer om visitortjenesten på Røde Kors nettsider her: http://www.rodekors.no/vart-arbeid/omsorg/sosial-inkludering/visitortjeneste/ og årsrapporten fra Visitortjenesten for 2012 her: http://www.rodekors.no/Global/HK/Omsorg%20og%20foreningsutvikling/Dokumenter/Rapporter%20og%20analyser/rapport2012_visitor.pdf

Opplegget

Før jeg sa ja til å bli visitor måtte jeg tenke gjennom hva dette innebar. Opplegget er veldig enkelt: Godkjente visitorer melder besøk for en innsatt som de er blitt tildelt av kontaktpersonen i fengselet. I 1990 var dette sosialkonsulenten på Bredtveit fengsel. I dag er det fengselspresten. På avtalt tidspunkt ringer man på ringeklokka i porten til Bredtveit, blir sluppet inn og melder seg i vakta. Så går man inn i et besøksrom som ligger i gangen innenfor vakta. Deretter dukker den innsatte opp i lag med en betjent som har fulgt henne fra avdelingen. Vi setter oss i besøksrommet, og er for oss selv til besøket er ferdig. Det er ikke noen oppskrift om hva man kan snakke om, men i kurset lærer vi hva vi skal være forsiktige med å ta opp. Min erfaring er at den innsatte styrer det meste av samtalene, men med noe assistanse av spørsmålene jeg stiller. Besøket varer halvannen til to timer, og besøkshyppigheten er annenhver uke.

Utfordringen

Ok, når dette er så ”enkelt”, hva er da utfordringene? Kona mi lurte veldig på i starten om jeg kom til å bli oppsøkt av den innsatte etter at soningen var ferdig. Dette har aldri skjedd, bl.a. fordi jeg gjør oppmerksom på i første møte hva jeg kan og ikke kan gjøre for den innsatte. Visitoren kan ikke opptre på den innsattes vegne i eller utenfor fengselet, eller gjøre tjenester for den innsatte, for eksempel gi beskjeder til og fra venner og familie. Kontakten mellom oss opphører når soningen er ferdig.

Jeg har blitt spurt mange ganger om hvordan det er mulig for meg å møte et menneske som jeg vet har gjort noe kriminelt. Jeg husker ennå spørsmålet i intervjuet med visitorutvalget da jeg skulle bli visitor: "Vil det kunne bli et problem for deg hvis du fikk vite at den du besøker har drept et barn? Eller voldtatt en kvinne. Eller torturert et menneske?"

Så hva er det som gjør at det er mulig for meg som menneske å møte en innsatt som menneske? Dette dreier seg selvsagt om mine holdninger og mine fordommer. Jeg kan ikke ha fordommer mot en kriminell person som sådan. Dette betyr ikke at jeg ikke har nokså klare oppfatninger om ulovligheter. Men å være visitor er veldig god trening i å forholde seg til egne fordommer. Antakelig må fordommer være lavmelte hos den som vil bli visitor. Egentlig har nok alle mennesker, meg selv inkludert, fordommer mot dette og hint. Jeg har i løpet av min visitortjeneste i 24 år besøkt personer dømt for drap, noen var dømt for å være narkotikakurér, noen har vært dømt for å ha ranet super‘n, truet en annen med kniv, svindlet, eller dømt for andre større eller mindre alvorlige forbrytelser. Det sier seg selv da at jeg ikke kan forholde meg til hva ”min innsatt” har gjort. Jeg forholder meg til hva min innsatt er. Som person. 

Prinsipper og rettigheter

Til dette får vi god hjelp av å følge Røde Kors-prinsippene som styrer all virksomhet i Røde Kors globalt. http://www.rodekors.no/vart-arbeid/folkerett/rode-kors-prinsippen/ De sju prinsippene gir oss overordnete mål, midler og metoder. Det er to målprinsipper: Humanitet og Upartiskhet.

For å ta det siste først: Vi skal møte dem vi hjelper uten hensyn til nasjonalitet, rase, religion, samfunnsklasse eller politisk overbevisning. Da kan vi vel tilføye for oss visitorer: Uten hensyn til hva de har gjort.

Så er det prinsippet om Humanitet - som er hovedmålet for Røde Kors. Å være human betyr å vise godhet overfor et annet menneske. Det kreves altså av oss visitorer at vi viser godhet overfor den vi besøker. Jeg kan selvsagt ikke gjøre det hvis jeg fordømmer henne pga. det hun har gjort.

Men jeg vil gjerne trekke inn noe enda mer overordnet som jeg forholder meg til, noe jeg lærte om på en gruppeledersamling i Røde Kors for noen år siden. Om FNs menneskerettserklæring. Foreleser var filosofen og universitetslektor ved UiO Tore Frost. Verdenserklæringen om Menneskerettighetene ble vedtatt den 10. desember 1948 i Paris av FNs 3. Generalforsamling. Eleanor Roosevelt, president Franklin D. Roosevelts hustru, var leder av komiteen som utarbeidet utkast til erklæring. Av FNs 58 medlemmer i 1948, stemte 48 land ja, ingen land stemte mot og 8 land avsto (Sovjet, Hviterussland, Ukraina, Tsjekkoslovakia, Polen, Jugoslavia, Sør-Afrika, Saudi Arabia). 2 land var fraværende (Jemen og Honduras).

Erklæringen inneholder 30 artikler (om menneskeverd, rettigheter for alle, rettssikkerhet, privatliv, bevegelsesfrihet osv.). Men før disse artiklene, innledningsvis i erklæringen, står det beskrevet sju forutsetninger som er begrunnelsen for at FN kan kunngjøre en verdenserklæring om menneskerettigheter. Den aller første forutsetningen er:

Da anerkjennelsen av iboende verdighet (inherent dignity) og av like og uavhendelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden,  ...

Begrepet ”iboende verdighet” blir i noen norske oversettelser av erklæringen til ”menneskeverd”, men jeg synes ”iboende verdighet” er en bedre oversettelse av ”inherent dignity”.   Altså: Alle mennesker innehar iboende verdighet fordi de ER mennesker. Alle mennesker innehar like rettigheter av denne grunn.

Les hele erklæringen her: http://www.fn.no/Bibliotek/Avtaler/Menneskerettigheter/FNs-verdenserklaering-om-menneskerettigheter

Så kan vi tilføye: Uansett hvordan de har oppført seg, hva de har gjort, hva de ikke har gjort og hvordan de har opptrådt i forhold til andre mennesker her på jord. 

Slik iboende verdighet hos alle mennesker fritar oss ikke fra ansvar for våre handlinger, men det setter oss som mennesker i en posisjon der vi kan kreve rettigheter – menneskerettigheter, av den staten som styrer oss.

Tankeeksperiment

For å teste ut mine tanker om hvorfor jeg besøker en innsatt uten kvaler eller betenkeligheter, kan jeg gjøre et tankeeksperiment: Hva hvis koordinatoren for visitortjenesten i Oslo Røde Kors ringte meg å sa: ”Hei Erik, vi har fått beskjed om at Anders Behring Breivik ønsker besøk av Røde Kors. Kan du tenke deg å bli hans visitor?”

I motsetning til dem jeg besøker for første gang, som jeg vet ingenting om før første besøk, bortsett fra et navn og at de er i fengsel fordi de antakelig har gjort noe galt, vet de fleste nordmenn veldig mye om hva Breivik har gjort for gale ting. Med denne kunnskap, kan vi være visitor for en mann som Anders Behring Breivik?

Ja det kan vi. Han fortjener menneskelig respekt fordi han er et menneske som besitter iboende verdighet. Derfor kan vi besøke ham. For alt jeg vet, har han visitor allerede. Dersom så er tilfelle, vet vi ikke dette, fordi visitoren har taushetsplikt. Taushetsplikten innebærer både å tie om hva den innsatte sier til meg, og at jeg er hennes visitor. Dersom jeg tilfeldig skulle møte en av dem i det fri jeg tidligere har besøkt, skal jeg på ingen måte avsløre overfor noen at jeg kjenner henne som tidligere innsatt.

Måten å møte en innsatt er nokså likt med det som den nå pensjonerte presten på Ila, Odd-Cato Kristiansen, sa på et møte for visitorene i Oslo Røde Kors for en tid tilbake: ”Jeg kan være prest for enhver innsatt fordi de er mennesker som jeg møter med menneskelighet”. Cato sa for øvrig også at han har skjønt på Ila at det er to personer de innsatte ikke ”kødder med”: Presten og Røde Kors-visitoren.

Min oppsummering av mine holdninger som jeg har med meg når jeg drar til Bredtveit for å besøke min innsatt, er:

·      Respekt - Jeg ser deg.
·      Amoral - Jeg vurderer ikke hva du har gjort.
·      Interesse - Hvem er du? Hva interesserer deg?

Jeg pleier å si at det ikke er noe menneske på denne jord jeg snakker mer med ”på ordentlig” enn den jeg er visitor for – bortsett fra kona. To timers uforstyrret samtale uten telefoner, radio eller TV, annenhver uke, er ganske mye samtale.

Hva vi snakker om? Det bestemmer hun jeg besøker. Men jeg spør alltid om musikkinteresse. Om hjemstedet. Om andre interesser. Om skole. Om business, for eksempel hvordan det er å drive en annanasfarm i Nigeria. Eller hvordan skolevesenet er i Tanzania. Eller om matteleksa eller stilen som skal skrives. Mange innsatte ønsker også å snakke om sitt liv før fengsel og i fengsel. Vi lærer mye om hvordan det er å sone.

Kort sagt, jeg har lært mye på Bredtveit. Men mer enn dette får du ikke vite :-)

Tunga mi

Eg kjem på noko rart.
Då eg var sju år var tunga mi passe stor.
Då eg fylte tjue var ho overstor.
Eg har svelgt mange tap.


No er ho passe.

Så enkelt kan det sies om ønsket mangfold

Røde Kors søker etter daglig leder i Aust-Agder. Dette innebærer å lede et distriktskontor med 5 medarbeidere. Stillignsannonsen kan du lese her. 
Grunnen til at jeg nevner dette, er én setning på slutten av annonsen, som sier hvorledes Røde Kors - ikke overraskende - ønsker mangfold i sin organisasjon:
Røde Kors er opptatt av mangfold. Vi oppfordrer alle som er kvalifisert til å søke, uavhengig av alder, kjønn, funksjonshemming, nasjonal eller etnisk bakgrunn. Vi tilpasser arbeidsplassen hvis behov.                              

Så enkelt kan dette skrives. Jeg oppfordrer alle som søker medarbeidere å gjøre likeså

Ole Gunnar Strand in memoriam

Ole Gunnar på Voss 2012

"Et godt liv er over" står det i dødsannonsen hans. Ole Gunnar ble 65 år.  Han døde på sykehuset i Bergen med familien ved sin side 15. juli.
Jeg gjengir her hva Per Bremer Øvrebø skrev i en SMS dagen etter:
Vår alles kjære, gode og fantastisk sterke og tapre venn Ole Gunnar fikk fred for sine smerter og sovnet stille og fredelig inn 21.30 i går med sine kjære sønner ved sin side. Alle hans nærmeste, som han elsket så høyt, har vært hos han siden søndag og hadde samtaler med han helt til to timer før han stille og fredelig sovnet inn. En fantastisk klok og elskelig kamerat har forlatt oss, etter han finns bare gode minner om gode stunder, trist! Sender dere dette etter avtale med hans kjære sønner Thomas og Martin. Fred over Ole Gunnars minne, hilsen Per B

Ole Gunnars sykdom og bortgang kom altfor tidlig. Han var jo aldeles ikke ferdig med livet. Optimistiske planer hadde han helt til det siste.

Jeg ble gradvis bedre og bedre kjent med ham gjennom de 16 siste årene da vi møttes på Vossajazz. Det var en fast festivalkompisgjeng som møttes der. I år var det Ole Gunnar med sønner, svigerdatter og nevø, Per Bremer Øvrebø - og jeg selv med sønn. Altså to generasjoner musikkentusiaster. Som vanlig var dette den perfekte start på påsken i tre døgn i Palmehelga. Men i år var det spesielt.
Ole Gunnar var en åpen, nysgjerrig, vennlig, entusiastisk og sjenerøs gutt som det var lett å bli glad i. Store, felles musikkopplevelser har det vært mange av. Per og Ole Gunnar var "veteraner" på Vossajazz før min tid. De fikk til og med hver en rose av arrangøren før en konsert på Ole Bull akademiet da de hadde 10-årsjubileum som festivaldeltakere.

Så fikk vi beskjed sist høst om at Ole Gunnar var alvorlig syk. Da lurte jeg på om det ville bli ny Vossajazz i år for ham. Men han dukket opp. Mye tynnere enn før. Tydelig preget av sykdommen. Men han viste fremdeles den samme gleden over å være der. Vi hadde vår store festmiddag på Park hotell. Ole Gunnar spanderte. Det ble en varm familiemiddag som vi aldri vil glemme. God mat. Godt drikke. Gode ord. Nei, som sagt, dette glemmer jeg ikke. Ole Gunnar glemmer jeg ikke.

Vossajazzgjengen 25. mars 2013: Martin, Morten, Per, Ketil, Ole Gunnar, Thomas, Synnøve og Erik

Etter årets Vossajazz ringte jeg ham et par ganger. Han var like rolig som alltid og like optimistisk.

Omtrent midt på dagen 15. juli fikk jeg en sterkt fornemmelse av Ole Gunnar - og ringte ham. Han tok ikke telefonen. Jeg visste ikke da at han var lagt inn på sykehuset dagen før.

Og så døde han på kvelden samme dag.

I morgen skal han begraves. Jeg regner med at mange vil komme for å ta farvell med denne hedersmannen. Og så blir det vel gravøl etterpå.

Og litt jazz.

EDIT Etter bisettelsen.
Som antatt, var kapellet på Nordre Gravlund stappfullt. Familien var godt representert. Likeså Ole Gunnars generasjon i reklamebransjen. Hyggelige gjensyn etter mange år med flere av dem for undertegnede.

Etter preludium var det salmesang av "O bli hos meg". Så var det sønnene Martin og Thomas som holdt tale for sin far. Kjærlige ord. Noe å bli litt klokere av, fordi de handlet om Ole Gunnar som hadde vært en klok. nær og inspirerende pappa. To av søstrene til Ole Gunnar kunne supplere med fine ord om en storebror alle kunne ønske seg. Så var det nydelig sang  "When I'm gone" (Phil Ochs) ved Synnøve, svigerdatteren. Bestevennen Per Bremer holdt minnetale og hans bror Geir spilte nydelig "American Tune" (Paul Simon) på keyboard. Presten forrettet med et tradisjonelt innhold. Salmesang med "Alltid freidig" fulgte deretter før søsteren til svigerdatteren, Ellen Ugelvik, spilte "Eurasian Tango" (Ayuo) på keyboard. Siste salme før jordpåkastelse var "Deilig er jorden".

Dette var en vakker bisettelse. Per Bremer hadde sagt i sin tale at han og Ole Gunnar var uenige om livet etter døden, noe Ole Gunnar trodde på. Per håper at han har rett. På gjensyn, Ole Gunnar.
---
Deretter dro mange til gravøl i Kampen Bistro. Her var flere gode ord. Det var en sår og hyggelig stemning. Her ble det nevnt en pussighet som jeg har fotografens tillatelse til å gjengi. Ikke langt fra kapellet, i Kirkeveien ved Fayesgate, dukket nylig opp en tagging på en vegg. Tror du på tilfeldigheter?

Foto: Johs Rostad

Dramatisk flaskerop om hjelp

For omtrent en måned siden var kona og jeg, samt vår eldste sønn og barnebarnet en tur på hytta. Hovedformålet med turen var å rydde vekk småskog i skråningen mellom hytta og vannet for at det skal bli mulig å anlegge en liten snowboardbakke der til vinteren. Det skal sønnen og sønnesønnen bruke.

"Se her er en flaske med papir inni" ropte sønnen vår plutselig. Han hadde funent en brusflaske ved vannkanten. Det var et papirark inni. Arket ble forsiktig fisket ut av flaska. Det var skrevet en beskjed med forholdsvis stø barnehånd. Meldingen var et rop om hjelp. To unger var strandet på en øy i vannet. Meldingen - som ar nesten to år gammel - lød som følger:

11.06.11   Hello :-)! Jeg og søstra mi skulle ro til en liten øy i dag for å fiske, vi kom på denne øya klokka ni. Da vi hatte vært her en stund, Ble vi sultne og gikk Bort til robåten for å hente maten, men så var båten borte, Ja, faktisk..

Den var på andre siden av vannet, for vi hadde glemt å binde den fast :-( så nå sitter vi her uten mat og vi har sittet her lenge nå :-( 

Klokka er faktisk fem. Vi har ikke telefon, så vi får ikke ringt noen.

Så jeg og søstra mi lurer på om dere som leser dette kunne komme og hente oss og kjøre oss inn til land, eller ro oss.

PS. Søstra mi er 4 år og kan ikke svømme, så vi må ha en båt.
Tusen takk om dere kommer.
Vi er nederst i dette vannet, på enden da. 

Hilsen Silje og Erik :-)

Det ligger et par småøyer rett utenfor hytta vår. Der var det ikke noen unger nå. Dette ble jo tross alt skrevet for nesten to år siden, og det har vært to vintre med is på vannet i mellomtiden. Da har de i det minste kunnet komme seg i land for egen maskin. Ja, hvis ingen hadde funnet dem før, da.

Jeg håper det.

Men det var jo veldig kreativt av navnebroren min å skrive et brev og poste (sjøsette) flasken på Løvnesvannet. Vi visste ikke at det kunne være så dramatisk ved vårt hytteparadis.

Et lønnsomt mangfold - noe hodejegere og rekrutteringsbyråer ikke er klar over?

av siviløkonomene ¹⁾ Ole Christian Gulli og ²⁾ Erik A. Schyberg

1) Medlem av Econas mangfoldsutvalg 2) Leder av Econas mangfoldsutvalg

(Innlegget er delvis publisert i Magma 3/13)

Ill ."Mangfold": flutnace

I dagens debatt kan det virke som om "mangfold" er noe nytt vi må forholde oss til. Norge har alltid hatt et bredt mangfold i befolkningen. Gamle og unge, Urbane og rurale befolknings-grupper. Kvinner og menn. Unge og gamle. Spreke og daffe. Blonde og mørke. Funksjonsdyktige og funksjonshemmede. Blåsnipp og hvitsnipp. Sporty og sofagriser. Tynne og tjukke. Og enfoldige.


Dette mangfoldet har vi ikke tenkt så mye på, men noen av disse momentene har vært på den politiske agenda i mange år. Kvinnelige velgere har vi hatt i 100 år i år. Kvinner i ledelse er et nyere tema. Det er ikke mer enn 30 år siden det var langt mellom kvinner i ledende stillinger i norske banker. Men etter hvert har kvinneandelen i ledende stillinger steget betraktelig. 22. februar i 2002 ble et lovforslag lansert av næringsminister Ansgar Gabrielsen (H) om at ASAene skulle ha minst 40 % kvinner i styrene. Dette ble støttet av styret i Econa den gang. Kvoteringsloven ble vedtatt i 2003 og iverksatt 1.1.2006.

Siden Econa er Norges største organisasjon for personer med høy økonomisk administrativ utdanning, med over 18.000 medlemmer, har  Econa et større ansvar enn andre organisasjoner for å opplyse sine medlemmer hva som er nyttig og lønnsomt i drift av en virksomhet. Av alle organisasjonene i Akademikerne er andelen ledere i medlemskartoteket høyere i Econa enn i for eksempel Tekna, Juristene og Samfunnsøkonomene. Dette betyr at mange av våre medlemmer burde være i stand til å iverksette fordommsfri rekruttering og likestilling på arbeidsplassen.

Hold dere fast: Nyutdannede siviløkonomer diskrimineres!

Da kommer vi raskt til et kjerneproblem som er diskutert en stund i Econas Mangfoldsutvalg. Via vår nære kontakt med norske høyskoler registrerer vi - ikke forbausende - økende andel av studenter som har minoritetsbakgrunn. På Handelshøyskolen BI i Oslo er denne andelen nå omtrent 1/3. I følge BI har disse studentene i gjennomsnitt bedre resultater enn sine norsk-etniske studiekamerater. Men de fleste av dem har problemer med å få seg sin første jobb etter avsluttet mastergradsstudium. Dette leder til en mulig hypotese om at mange norske bedrifter diskriminerer ved ansettelser. Annen etnisitet enn norsk, med et navn som er vanskelig å uttale, er et sannsynlig problem for en jobbsøker. Man skulle jo tro at de beste studentene burde være de første til å få jobb. Slik er det ikke ifølge BI.

Vi vet også at personer med funksjonshemming ofte har tilsvarende problemer, selv når funksjonshemmingen ikke er et problem for arbeidet som skal utføres. Nesten halvparten av den norske befolkningen vil få befatning med en psykisk lidelse i løpet av livet. Dette betyr at psykiske lidelser i en medarbeiderstab er ganske vanlig. Blir det imidlertid kjent for en arbeidsgiver at en jobbsøker har et psykisk problem, vil dette antakelig ødelegge mulighetene for jobbsøkeren å få jobben. I nyhetene nylig hørte vi at svært mange av dem som har epilepsi, ønsker seg ut i jobb, men utestenges på grunn av fordommer hos arbeidsgivere.

I noen bedrifter er man meget bevisst dette. En person med en spesiell psykisk lidelse, vil kunne være den beste kandidaten til en jobb, som for eksempel dataprogrammerer, alt annet likt.

Det sier seg selv at dersom en bedrift driver handel med Kina, vil det være en fordel at noen i staben kjenner Kina og den kinesiske kulturen godt. Kanskje de er født og oppvokst i Kina. Tilsvarende at en tekstilimportør som handler mye i India, har indere i sin stab. Slike selvfølgeligheter trenger vi ikke bekymre oss for. Men hva med å ansette en kjemiingeniør utdannet i Iran til en jobb i en norsk farmasøytisk bedrift? Eller å ansette en siviløkonom som heter Ali - norsk statsborger og annengenerasjons pakistanernordmann - som produktsjef hos en næringsmiddelprodusent i dagligvarebransjen? I slike tilfeller vil kandidatene kunne få problemer, med stor risiko for at de ikke en gang blir innkalt til førstegangsintervju. Muligens opplever noen ”nordmenn” det samme, men statistikken går i Alis disfavør.

Mangfoldsutvalget i Econa har som oppgave å øke medlemmenes bevissthet om hvilken nytte større mangfold har i det norske samfunnet. Vi gjennomfører medlemsmøter rundt i lokalavdelingene om dette, samt lærer studenter med ikke-norsk etnisk bakgrunn hva de kan gjøre for å øke sannsynligheten for jobb når de søker på dem.

Noe nedslående undersøkelse blant hodejegere
Undertegnede har undersøkt hos noen rekrutterings- og bemanningsbyråer hvordan de behandler temaet ”mangfold” i sin forretningsvirksomhet. 

Resten av denne artikkelen skal dreie seg om det siste prosjektet.

La oss først ta konklusjonene av de ti intervjuene vi gjennomførte:

• Det diskrimineres i rekrutteringsarbeidet. Det meste av diskrimineringen er antakelig ubevisst. Noe av det ubevisste kan ligge allerede i utformingen av kravspesifikasjonen til stillingen. Spriket mellom BI-studentenes og rekrutteringsbyråenes opplevelser er åpenbar.
• Byråene synes å akseptere tendenser til diskriminering så lenge det ikke fører til klart lovbrudd. Bare én av de ti (10 %) uttalte at de har som policy å takke nei til oppdraget når uetiske holdninger kommer til uttrykk på dette området hos oppdragsgiver.
• I byråene uttales det forståelse for nytten av mangfold og forskjellighet i virksomhetene, men det er lav grad av bevissthet om å gjøre noe med det. Man prøver ikke å påvirke oppdragsgiverne på dette området.
• Intervjupersonene uttrykker ganske gode holdninger, men bare ett av de ti byråene har nedtegnet en policy på dette området som konsulenten skal holde seg til. Gode holdninger er en personlig sak for konsulentene. Det er ikke en felles definert byråoppgave å motivere til mangfold, til tross for at profilering på dette området antakelig kunne bidra til å gi rekrutteringsbedriften positivt omdømme i markedet.
• Etter hva vi registrerte, følger byråene i liten grad opp ansettelser de gjennomfører, for gjennom det å kunne bidra til vellykket integrering.
• Det er liten forståelse for anonyme søketeknikker (som skal sikre at objektive fag- og teorikvalifikasjoner skal danne grunnlag for prioritering av kandidatene), og slike teknikker brukes derfor ikke.

Intervjuene

Ledende personer i ti rekrutteringsfirmaer ble intervjuet personlig. Åtte av dem var rene rekrutteringsbyråer, mens to av dem også drev utleie av personell (bemanningsbyråer). Da vi kontaktet bedriftene for å få et intervju, var vi noe tilbakeholdne med å røpe at vårt hovedtema var mangfold, for at dette ikke skulle farge intervjupersonenes utsagn tidlig i intervjuet. De vi intervjuet, rekrutterer stort sett til lederstillinger på alle nivåer og akademiske fagstillinger. Oppdragsgivere er både innen privat virksomhet og i det offentlige. Vi påstår ikke at de ti bedriftene er representative for landets rekrutteringsbyråer. Resultatet av intervjuene gir imidlertid klare konklusjoner når det gjelder noen temaer. Derfor våger vi å si at det er slik det er. Når for eksempel ni av ti ikke har noen skrevet policy eller kvalitetssikring av hvordan mangfold skal møtes og behandles i søkeprosessen, tror vi at rekrutteringsbyråer stort sett ikke har klare holdninger på dette området. I alle ti bedriftene brukes skriftlige tester av ymse slag. Da våger vi påstanden om at de fleste rekrutteringsbyråer i Norge bruker tester (personlighet, kompetanse).

Først i intervjuet stilte vi noen spørsmål for å kartlegge hvorledes byråene arbeider med å fylle posisjoner hos oppdragsgivere, åpne spørsmål for å høre hvordan de finner de beste kandidatene. Her ble det ikke i noen av intervjuene nevnt at de er bevisste om at ”annerledeshet”, ”mangfold” eller lignende kan være en fordel.

Hva er ”mangfold”?

Da vi stilte dette spørsmålet, ble kulturell og etnisk forskjellighet (rase) nevnt, men også kjønn og alder. Stort sett fikk vi samme svar fra alle. To personer pekte på hvordan diskrimineringslovene definerer forskjellighet. Mest sentralt er altså etnisitet -  noe som stemmer med våre hypoteser hentet hos BI. Kjønn og alder er også aktuelle tema.

Skriftlig policy om mangfold?

Resultatet var nokså klart når det gjelder hvorvidt det er nedfelt noen form for skriftlig policy om dette. Kun det største bemanningsbyrået hadde noe slikt. Den ble betegnet som ”meget streng”, og slår fast at diskriminering overhodet ikke skal forekomme.  De øvrige ni mente intern, skriftlig policy ikke var nødvendig. På spørsmålet ”hvorfor ikke”, var stort sett svaret at ”det ligger i vår kultur” eller ”er under huden” på konsulenten. Vårt inntrykk var at de fleste var godt reflekterende om dette. Vi undres imidlertid på hvorfor bedriftene ikke setter seg ned og definerer en policy om hvordan mangfold skal behandles i søkeprosessene. Det kunne vel til og med være et konkurransefortrinn!

Evalueringstester og anonyme søketeknikker

Alle byråene bruker tester, både personlighetstester og evnetester, men i varierende grad. Veritasgodkjente tester er vanlige. Konsulentene blir kurset hos Veritas og sertifisert til å bruke dem. Testene skal i prinsippet være kulturnøytrale.

Noe annet er anonyme søketeknikker som består i at kandidatens navn, etnisitet, kjønn og alder holdes hemmelig til etter at ”long list” er laget og førsteintervju er gjennomført. Slike teknikker brukes ikke av noen av dem vi har snakket med. Dette kunne være naturlig der hvor byrået arbeider som hodejeger, altså der konsulenten tar initiativ til å finne kandidater, men også når det er en åpen søkeprosess etter annonsering av jobben. En av hodejegerne anonymiserte av og til søkerne ved presentasjonen av de utvalgte for oppdragsgiver. Kandidatene ble kalt A, B, C og D. Begrunnelsen var imidlertid at de ikke ønsket at oppdragsgiver skulle Google kandidatene før de møtte dem første gang.

Hvis anonymitet i åpne søkeprosesser skal ha noen mening, bør det skje når søknaden leses første gang, for å forhindre at det diskrimineres allerede i første sortering, slik at personer med ”vanskelige navn” blir vasket ut allerede da.

Ønsker oppdragsgivere kulturell annerledeshet?
Ved ansettelser i det offentlige skal det alltid presiseres at kandidater med annerledes bakgrunn er velkomne til å søke. Dette er sjeldent i privatbedrifter. En slik beskrivelse vil jo reduserer risikoen for å trå feil i spørsmål om diskriminering. Faren er imidlertid at beskrivelsen i annonsen definerer inn noen som ”passer” – og at man dermed definerer vekk søkere med en annerledes bakgrunn.

Det største bemanningsbyrået er det eneste som sier klart fra at de ikke vil arbeide med en oppdragsgiver som signaliserer dårlige holdninger når det gjelder annerledeshet. Hva som er årsaken til at de andre ikke sier det samme er imidlertid ikke helt klart for oss, kanskje ”Money talks”? Men både oppdragsgiver og konsulenten som rekrutterer, kan jo ”skygge unna” problemet. Vi mener imidlertid at temaet bør stå på agendaen i en enhver søkeprosess.

Er ”annerledeshet” positivt?

Det synes stor sett å være oppfattet som positivt (”Det skal være plass til alle hos oss”) men understrekes at det er de faglige og personlige kvalifikasjoner som teller mest. Annerledesheten må tilføre noe ekstra som er positivt. I enkelte bransjer er det så stor rift om de gode kandidatene at annerledeshet på andre områder blir helt underordnet. Dette gjelder også nedsatt funksjonsevne, under forutsetning at det ikke er til hinder for å utføre jobben.

Offentlige oppdragsgivere ser ut  til å være bedre enn private til å rekruttere til mangfold på lavere nivåer, men dårligere på lederstillinger. Det ble demonstrert fordommer ved at man lett tillegger jobbsøkere andre egenskaper enn dem de har – for eksempel at en rullestolbruker som er lam i bena, antas å ha redusert arbeidskapasitet ved skrivebordet.

Velges kandidater som ligner på en selv?

På direkte spørsmål om dette, fikk vi klart inntrykk av at oppdragsgivere søker etter personer som kulturelt ”passer inn” i miljøet i bedriften. Det er det tryggeste for dem, og kanskje også for konsulenten.

Et par av byråene hevder at de i slike tilfelle tar "tyren ved hornene" og går aktivt ut og diskuterer behovet for forskjellighet, noen som ser annerledes på verden og bringer inn nye tanker. Og ofte får de gehør for det hos oppdragsgiveren. Konsulenten bør da være i stand til å billedgjøre hva slik annerledeshet kan bestå i, kanskje basert på det noen av søkerne representerer.

Diskrimineres det?

Dette spørsmålet ble stilt direkte i seks av de ti intervjuene. De som fikk spørsmålet delte seg i to grupper: Tre hevdet at diskriminering ikke er en realitet i ansettelser i dag, mens tre svarte stikk motsatt (”Jo da, klart det blir diskriminert ved ansettelser”). Men de som fortsatt registrerer diskriminering, hevder at vi går i riktig retning og at det blir mindre og mindre av det. For 20 år siden ble det diskriminert mot kvinner (”De kunne jo bli gravide”).

Det største dilemmaet synes å være den ubevisste diskriminering. Antakelig diskriminerer en stor del av dem som hevder at de ikke gjør det – men de vet det nødvendigvis ikke. Søk etter trygghet eller ”kandidater som ligner på oss” overstyrer bevisstheten om dette.

Det er et stort tankekors at BI hevder at ca. 1/3 av masterstudentene har minoritetsbakgrunn, at disse i gjennomsnitt har bedre resultater enn de norsk-etniske studentene, men betydelig vanskeligere med å få seg jobb. Hvis dette kan dokumenteres generelt, er ikke det i så fall et bevis på diskriminering?  Et av byråene mente at forklaringen på dette var at studentene bygger på erfaring fra førstegangs jobbsøk, mens byråene stort sett rekrutterer folk som allerede er i arbeid. De sistnevnte kan lettere dokumentere jobbkvalifikasjoner, ble det sagt.

Eksisterer flerkulturell forståelse i virksomhetene i dag?

Det er for liten grad av flerkulturell forståelse. Mangelen er nok den største hindring for utvikling av flerkulturell kompetanse i virksomhetene. Det mangler både toleranse og fleksibilitet. Dette skyldes nødvendigvis ikke mangel på vilje, men heller mangel på kunnskap. Her har de store bransjeorganisasjonene en stor utfordring overfor bedriftene, mens Econa som medlemsforening må arbeide mot medlemmene og andre ledere.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Econas netttside

Vi mener at Econa bør arbeide for at

• Konsulenter i bemanningsbyråene må bli mer bevisst på nytten av mangfold.
• Bemanningsbyråene bør nekte å arbeide med oppdragsgivere som viser uetisk adferd.
• Det bør aktivt søke etter kandidater med en annen etnisitet eller annen forskjellighet. Searchbyrået bør aktivt foreslå at annonser utformes med dette for øye.
• Annonsene i privat sektor bør ha med en lignende passus som i offentlig sektor, at søkere med en annen kultur ønsker velkommen til å søke.
• Byråene innfører obligatorisk oppfølging av nyansatte med en annen kultur eller etnisk bakgrunn.
• Det settes i gang et prosjekt eller motiveres til masteroppgave på tema: ”Spriket mellom byråenes påstand om ikke-eksisterende diskriminering og BI-studentenes opplevelse ved førstegangs søknad om stilling”.
• Flerkulturell forståelse må opparbeides i virksomhetene gjennom saklig opplysning og læring.

Les adm.dir. i Econa, Tom Bolstad sitt innlegg i Dagsavisen "Nye meninger" 11. juli 2013 "Går glipp av de beste talentene".

* * *

Mangfoldsutvalget i Econa skal skape endrede holdninger til og forståelse for verdier av mangfold som en ressurs blant Econas medlemmer og i norske virksomheter.

Utvalget ønsker å identifisere og synliggjøre problemstillinger og utfordringer når det gjelder mangfold som anses som relevant for Econas medlemmer i deres yrke. Dessuten vil vi invitere til engasjement blant medlemmene i de aktuelle problemstillingene.

Mangfoldsutvalget ble stiftet våren 2011. Utvalget har utført undersøkelser rettet mot arbeidsgivere om holdninger knyttet til mangfoldig rekruttering, har arrangert jobbsøkerkurs rettet mot studenter med flerkulturell kompetanse, og arrangert kurs og debatter i lokalavdelingene med temaet ”Mangfold i hverdagen”. 

Nylig gjennomførte utvalgsmedlemmene en strategiprosess for å kartlegge veien videre. Konkrete aktiviteter og satsningsområder ble definert.

Mangfoldsutvalet i Econa består av (1.6.13):

Erik A. Schyberg, leder

- Frivillig kultursjef. Tidligere leder av Econa. Representantskapsmedlem i Econa.

Lisa Cooper
- Gründer og administrerende direktør i Leadership Foundation DA.
Ole Christian Gulli
- Æresmedlem og tidligere leder av Econa. Selvstendig næringsdrivende, Styre & Stell AS.
Javad Mushtaq
- Siviløkonom fra Handelshøyskolen BI og Organisasjonskonsulent Econa.
Live Leer
- Leder for internkommunikasjon, Opera Software ASA.
Michael Ankrah
- Strategirådgiver, Plan og bygningsetaten, Oslo Kommune.
Anne Mette Røsting
- Selvstendig næringsdrivende, Natural Force.
Ahad Ali Khan
- Student Handelshøyskolen BI og Organisasjonskonsulent Econa.

Sania Ahmed
- Student Høgskolen i Buskerud og Organisasjonskonsulent Econa.

Heldigvis

Vi vet at psykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim tidligere konkluderte med at Anders Behring Breivik var og er utilregnelig. Nå har psykiaterne Agnar Aspaas og Terje Tørrissen konkludert med at han var og er tilregnelig. Begge utredningene er grundige og helt meget sikkert samvittighetsfulle.

Vi får demonstrert at psykiatri ikke er noen eksakt vitenskap og at skjønn ligger til grunn for diagnostikk.

Da blir det opp til retten via bevisførsel – inkl. forklaringer fra alle de fire rettsoppnevnte psykiaterne – å ta standpunkt til om han er tilregnelig eller det motsatte. Godt at ikke jeg skal gjøre det. Godt at ikke folk flest skal gjøre det. Godt at ikke pressen skal gjøre det. Godt at psykiatere som var raskt frempå med sine oppfatninger om dette da den første rapporten forelå, ikke skal gjøre det.

Godt at dette skal avgjøres i tingretten, ikke i avisspaltene eller på nettet.

Og sikkert i Lagmannsretten også. Og i Høyesterett. Det er domstoler som avgjør sånt i Norge. Heldigvis.

EDIT: Siden hverken ABB eller aktoratet har anket dommen, blir det ikke mer rettsak om dette i Lagmannsretten eller Høyesterett.